: NAD C390DD

Digital forsterkning er hverken en spesielt ny tanke eller gjennomføring. Prinsippet er at signalet fra lydkilden kobles til en digital inngang på forsterkeren. Det digitale lydsignalet sendes i form av elektriske pulser (av og på = 0 og 1), og disse pulsene forsterkes så til høyere spenning av forsterkerens transistorer. Transistorene opererer i virkeligheten i enda høyere frekvens enn signalet som skal forsterkes, slik at eventuell støy blir skjøvet høyere opp i frekvens enn lydbølgene som skal gjengis. Ved det aller øverste registeret av frekvensnivået som skal gjennom høyttalerne, sitter et passivt høypassfilter som filtrerer bort støyen, slik at lyden blir renest mulig. Dette prinsippet er meget effektivt, slik at en digital forsterker omsetter det aller meste av energien til lyd (ofte over 90 prosent). Den bruker dermed lite strøm i forhold til en tradisjonell Klasse AB-forsterker, og kan veie langt mindre. Dette gjør også at forsterkeren ikke går varm, hvilket også forlenger levetiden på slitedeler. Genialt.

Ulempen er at det tydeligvis er vanskelig å lage en god digital forsterker. Den kan lett låte krast, spesielt hvis det oppstår tidsfeil i signalet (jitter), eller hvis harmonisk forvrengning sniker seg forbi høypassfilteret og dermed speiles ned i det hørbare området. Men vi har hørt glimrende digitalforsterkere, blant annet fra nettopp NAD, nemlig M2.

M2 koster da også 40.000 kroner, så pøser den på med 2 x 300 ustoppelige watt. Den nye C390DD koster under halvparten og har halvparten av effekten. Men den har også noen fordeler over sin storebror. I tillegg til de sedvanlige optiske og elektriske digitalinngangene har den i motsetning til storebror en asynkron USB-inngang, som tar over som lydkort for PC eller Mac og dessuten styrer utenom datamaskinens klokke, og den har også en annen USB-inngang hvor du kan plugge i en minnepinne eller harddisk med musikkfiler som dekodes direkte i forsterkeren. Lillebror har også platespillerinngang, forforsterkerutgang og faktisk HDMI-inn og -utganger. Storebror har ikke noe av dette. Grunnen til HDMI er at NAD ønsker at de innebygde, høyoppløste DAC-ene, skal kunne utnyttes til sitt fulle, ved å dekode høyoppløst lyd fra en Blu-ray-spiller. I så måte er dette en fullverdig, 2-kanals hjemmekinoforsterker.

Forsterkeren har innebygd EQ, hvor du kan velge ut én frekvens som kan økes eller senkes. I de fleste tilfeller er det best å finne ut hvilket frekvensområde som forsterkes mest av rommet, og trekke dette ned et par dB. Da trenger du test-CD og målemikrofon, da innstillingen må gjøres manuelt. Det kan være et viktig instrument for å få enda bedre lyd i nettopp ditt rom.

Brukervennlighet
Det er veldig lite hokus-pokus med forsterkeren. Koble den opp, gå inn i menyen og fortell den hvilken impedans høyttalerne dine har, og sett på musikken. Et kraftig minus er imidlertid at tegnene i tegnruten er bitte små, så du må tett innpå forsterkeren for å se hva du gjør. Det er for så vidt positivt at oppløsningen i digitalsignalet vises, men det er som sagt vanskelig å se på avstand.

Lydkvaliteten
Førsteinntrykket sammen med de påkostete stativhøyttalerne Dynaudio Focus 160 (17.000 kr, test kommer siden) og med Blu-ray-spilleren Denon DBP-2012UD tilkoblet en av koaksialinngangene, er at forsterkeren gjengir musikken uanstrengt og nøytralt, med god oppløsning. Den har en fyldig og kontant bassgjengivelse som gjengir bassgitaren på singer/songwriter Maria Solheims CD ”Blue Painting”  på en forførende og samtidig autoritær måte. Og når stemmen til Maria kommer inn, er det med oppløsning og tilstedeværelse, omringet av mye luft og rom.

Albumet ”Rambokniv” av mitt eget metalband Staal er mikset med mye dynamikk og dypbass. Forsterkeren holder et godt grep om dynamikken, på ”11 dagar” og vrenggitarene gjengis tøft og kontrollert. Basstromma slår kontant og hardt, og bassgitaren ruver godt i bunnen, mens den store og harry vokalen av undertegnede er svulstig som den skal. Jeg har selv vært med å mikse plata, og vet at NAD-forsterkeren er tett opptil hvordan det er meningen at plata skal låte.

Dette er så bra at jeg straks må sammenlikne mot vår referanseforsterker Hegel H200, for anledningen koblet til samme Blu-ray-spiller, men da gjennom digitalkonverteren Hegel HD11 (se DAC-testen i denne utgaven), tilkoblet H200 med XLR-kabler fra KimberKable.

Ved normalt lyttenivå og litt over er det flere likheter enn forskjeller mellom NAD og Hegel. De har begge både oppløsning og basskontroll, og med en nøytral klangsignatur. NAD-forsterkeren er et lite hakk fyldigere i bassen og mellomtonen, men ikke mer enn at det fremdeles er en meget god dynamisk kontrast her. Hegel er enda strammere i bassen og har sant å si mer oppløsing i tonene. Den har en enda litt mer naturlig tonegjengivelse, og den er kraftigere og kan spille enda høyere. Nå skal det nevnes at Hegel-forsterkeren og konverteren til sammen koster 29.000 kroner, altså nesten det dobbelte av NAD-forsterkeren. Og NAD-forsterkeren er kraftig nok til det aller meste.

Ettersom forsterkeren deler mange av funksjonene til en hjemmekinoforsterker, er det naturlig å sammenlikne den med nettopp dette. For hvis en surroundreceiver til samme pris låter omtrent like bra og gir flere kanaler på kjøpet, virker det ikke fullt så spennende lenger. For hånden har jeg Denon AVR-4311, som jeg på forhånd vet ikke er fullt så kraftig, men som låter fint og musikalsk i stereo.

Tilbake til Maria Solheim og sangen ”Blue Painting” fra debutskiva ”Barefoot”, er det ikke nødvendig å lytte lenge før man konstaterer at NAD-forsterkeren er i en ganske annen liga. For det første er den som nevnt kraftigere. Og selv om Denon-receiveren låter fint og behagelig, har den ikke i det hele tatt samme oppløsningen i stemmeregisteret til Maria. Stemmen hennes er mer tilsløret med Denon, det er ikke samme rommet rundt henne, og anslagene i bassitaren og basstromma er dvaskere. NAD C390DD er i så måte mye tettere opp mot den langt dyrere Hegel-forsterkeren, samtidig som den gir den ekstra funksjonaliteten på kjøpet. Og du kan glemme denne lydkvaliteten fra noen surroundreceiver til verken 15.000 eller 25.000 kroner. Forskjellen var nemlig ikke like stor mellom Denon-receiveren og den ti tusen kroner dyrere Onkyo TX-NR5009, da de begge ble testet i Lyd & Bilde / Hjemmekino nr 2 2012.

Dyrere gulvhøyttalere
For å virkelig se hva forsterkeren er god for, kobles den til mine egne Gallo Reference 3.5. Et par fabelaktige gulvhøyttalere til 60.000 kroner. Til daglig blir disse drevet av den i mine ører eksepsjonelle integrerte Chapter Précis 250S, en 75.000 kroners Klasse D-forsterker. Det som skjer når NAD-en kobles til, er at lydbildet krymper i størrelse, den har heller ikke samme kontroll i dypbassregisteret, og den kan ikke spille fullt så høyt før den går i kompresjon. Da låter det heller ikke pent, så planlegger du å spille mye høyt, kan det lønne seg å aktivere ”soft clipping”. Men det er høyt før dette skjer, og med tanke på at høyttalerne har en følsomhet på under 90dB, er dette bra.

Det som står igjen, er et lydbilde som likevel er svært innbydende. Forsterkeren gjør ikke skam på de fantastiske bånddiskantene, og Trondheimsolistene på albumet ”Divertimenti” gjengis med meget bra attakk, og oppløsningen er bedre enn det meste jeg har hørt i prisklassen til C390DD. Jeg vil likevel påpeke at NAD-forsterkeren naturligvis kommer til kort mot Chapter, både når vi snakker oppløsning, luft og basskontroll. Likevel bevarer den det essensielle i lydbildet, og den gjør ikke skam på de dyre Gallo-høyttalerne. Og når vi da tar med hvor mye utstyr du får på kjøpet, som digitale innganger, platespillerinngang og USB-inngang, er den intet mindre enn et kupp.

Konklusjon
Den integrerte forsterkeren NAD C390DD gjengir musikken med et meget godt grep om den dynamiske kontrasten. Den er virkelig kjapp, og transienter smeller ut som bare det. Den har også meget god oppløsning til å koste under 20.000 kroner, og den driver høyttalerne med stor overbevisning. Du skal ha tungdrevne høyttalere for ikke å få nok futt ut av dem, med denne forsterkeren.

Forsterkeren har ikke helt samme oppløsning som eksempelvis Hegel H200 til 23.000 kroner, men den er ikke langt bak. Enten det er rock, klassisk eller singer/songwriter-musikk som står på menyen, gjør forsterkeren jobben. Men er du fan av den varme klangen fra rørforsterkere, er det ikke denne du skal ha.

Når vi vet at forsterkeren låter fabelaktig i forhold til prisen, kan tilkoblingsmulighetene sees på som ekstrautstyr. Her er en masse digitalinnganger inkludert USB og HDMI, i tillegg til at den kan brukes som effektforsterker i hjemmekinoen. Den har også forforsterkerutgang, slik at en ekstra effektforsterker kan kobles til for bi-amping. Eller bruk den til å koble til en eller to subwoofere.

Dette er den mest fleksible forsterkeren vi vet om til prisen, og når den i tillegg låter så bra som den gjør, er den ikke vanskelig å anbefale.