TEST: Musical Fidelity A1

Glødende blått lys og en glovarm forsterker høres ut som en ulykke er nært forestående, men den lille forsterkeren fløy gjennom testen uten problemer. Sånn har det ikke alltid vært.

Den lille Musical Fidelity A1 var i sin tid kjent for nydelig lyd, men de første forsterkerne som kom i 1985, fikk et rykte på seg for å smelte utgangstransistorer. Årsaken var en varme så heftig at man nesten kunne steke egg på topplaten av forsterkeren. Musical Fidelity fikk etter hvert løst problemet, og forsterkeren ble så populær at den solgte over 200.000 eksemplarer før den gikk ut av produksjon.

Nå er den tilbake igjen: Den samme varme klasse A-konstruksjonen, som i sin tid ble skapt av legenden Tim de Paravicini. 

Den gang var den bygget opp rundt en 160 VA ringkjernetransformator, som forsynte fire 10,000 uF kondensatorer med strøm. Den lille forsterkeren leverte ikke mer enn 20 Watt effekt per kanal, men det var klasse A-effekt, og det er som kjent noe ganske annet enn vanlig AB-effekt.

Glødende varm

Det vil si, konstruksjonen til de Paravicini kjører i klasse A mesteparten av tiden. Hvis den må, for eksempel hvis høyttalerbelastningen er krevende, så glir den umerkelig over i AB-drift for å hente ut litt mer effekt. Men 90 prosent av tiden kjører den i klasse A, som betyr lavere forvrengning, men også mer varme.

Varmen skyldes at utgangstransistorene er på hele tiden, de svitsjer ikke slik de gjør i en AB-konfigurasjon, og dermed er de heller ikke like effektive. Derav den lave effekten, som på nykommeren er økt til 2 x 25 W, og relativt heftige 25 Ampére med strøm.

Den nye Musical Fidelity A1 er altså bygget som originalen, men med noen endringer. Forsterkeren er bygget opp med et nytt kretsløp med diskrete komponenter, i symmetriske høyre/venstre-kanaler.

Strømforsyningen har fått støyfilter, større transformator med separate viklinger for høyre og venstre kanal, bedre komponenter som eksempelvis polypropylen-kondensator – og et bedre APLS RK volumpotmeter.

Platespillerinngang

Forsterkeren er som originalen, fullstendig analog. Men den har hele fem analoge innganger, en linjeutgang, og en variabel pre utgang. Den har også et meget godt RIAA-trinn, med en bryter for Moving Magnet eller Moving Coil pickup. 

Platespillerinngangen er noe av det bedre vi har hørt på en forsterker i denne prisklassen. 

MM-kretsen har 100pF kapasitans og impedansen er satt til 50 kOhm. De fleste MM-pickuper trives best på 100-300pF kapasitans og 47 kOhm, så det er definitivt innenfor. Impedansen på MC-kretsen er satt litt høyt på 1kOhm, men det fungerer aldeles utmerket likevel. Musical Fidelity sier at impedansen på MC-inngangen bare er nominell, og at den tilpasser seg pickupen automatisk. Uten at de sier noe mer om hvilket område som dekkes.

Personlig hadde jeg foretrukket at MC-impedansen lå nærmere 100 enn 1000 Ohm. 

Forsterkeren har en bryter på fronten som må forklares. Den er merket Normal Direct, og vanligvis betyr sånt at man kobler ut tonekontroller hvis de finnes, når knappen trykkes inn. Her skjer det noe annet. Direct betyr at forsterkertrinnet i forforsterkeren kobles ut, og at signalet går direkte til volumkontrollen i stedet. Da taper man 10 dB forsterkning, men da er det lettere å stille volum presist hvis man eksempelvis har en lydkilde med veldig høyt utgangsnivå, mener Musical Fidelity.

Glødende lyd

Jeg opplevde ikke at normal-direct-knappen gjorde noe for lydkvaliteten. Men det gjør utvilsomt konstruksjonen til salige Tim de Paravicini.

Det opplevdes nesten som et gjensyn med en gammel venn. Eller gjenhør i dette tilfellet. Forsterkeren har den samme organiske, rene, varme og støyfrie klangen jeg husker fra originalen. Jeg opplever den nye utgaven som strammere og mer potent. Store høyttalere som Yamaha NS-2000A fylles lett med lyd, og forsterkeren har glimrende kontroll, selv når jeg spiller høyt.

Det er naturligvis grenser for hvor høyt, men Yamaha-høyttalerne er relativt lettdrevne, og det hele lyder herlig fyldig, med nydelig, varm klang. Men uten den litt seige dynamikken som eldre klasse A-konstruksjoner noen ganger har.

Forsterkeren er ikke like potent, og leverer ikke den samme dynamiske kontrasten som en Hegel H95, og den har heller ikke samme detaljoppløsning som en Rotel S14 har.

Men det gjør ingen ting. 

For den lille klasse A-forsterkeren sjarmerer lytteren i senk med en kledelig varm klangbunn, som gir alt fra akustiske gitarer med nylonstrenger, til store konsertklaver dybde og kropp.

Jeg koblet den også opp på et par Audiovector R1 Arreté, og de små høyttalerne kledde så absolutt den varme klangen forsterkeren tilførte musikken. Live-opptaket Still Lite med Keith Jarrett trio, lød nært, omsluttende og besnærende åpent gjennom de små høyttalerne. Bass-soloen på Autumn Leaves gikk ikke like dypt som på de store Yamaha-høyttalerne, men den varme klangen fra forsterkeren ga kontrabassen tiltrengt kropp gjennom Audiovector-høyttalerne.

Med de større – men også toveis, PMC Prodigy5, strakk bassen seg naturligvis enda dypere enn på Audiovector-høyttalerne. PMC-høyttalerne bruker en nesten to meter lang transmisjonslinje for å ‘skjøte’ på bassresponsen på lavere frekvenser. De relativt små gulvstående Prodigy5 skal etter sigende strekke seg til 35 Hz (-3 dB), og sammen med A1-forsterkeren ble resultatet mer potent dypbass. Tonene fra kontrabassen strakk seg litt dypere, og slagverkets dypeste toner ble mer fremtredende i lydbildet.

Konklusjon

Den nye Musical Fidelity A1 blir fremdeles varm. Veldig varm. Spiller man høyt, er det ikke mulig å holde hånden på forsterkerens topplate lenge. Men den spiller. Det kommer hverken blå røyk eller gnister fra den. Den er åpenbart bygget for å vare, for den knelte aldri under testperioden. Hvor den ofte ble kjørt hardere enn man normalt kan med en 25 W forsterker. I stedet ga den meg noen nostalgiske øyeblikk og mye glede. Glødende glede, om man vil, for det beskriver godt lydsignaturen til en Musical Fidelity A1. Man blir rett og slett glad til sinns over den varme og naturlige atmosfæren klangen fra den skaper i rommet.