TEST: Mola Mola Perca

Klasse D-forsterkere har i årevis blitt sett ned på i enkelte hi-fi-kretser, ofte avskrevet som kliniske, kalde og uten sjel sammenlignet med klasse A- og AB-konstruksjoner. Nederlandske Mola Mola har derimot gjort det til sitt oppdrag å snu denne oppfatningen på hodet. Med sin Perca effektforsterker, ønsker de å sette en ny standard for hva som er mulig med moderne klasse D-teknologi.

Deres filosofi er klar: En forsterker skal forsterke signalet, ikke legge til eller trekke fra noe. Input skal matches av output, bare med høyere amplitude. Og det er nettopp dette som loves med effektforsterkeren Perca.

Bruno Putzeys

Bak Mola Mola står ringreven Bruno Putzeys, en særdeles viktig bakmann når det kommer til å raffinere og perfeksjonere klasse D-teknologien, til bruk i høykvalitets hi-fi-forsterkere. Han har vært sjefsutvikleren bak teknologiene UcD og Ncore, begge fra moderselskapet Hypex (UcD var opprinnelig utviklet for Philips, som nektet å bruke den).

Bruno er dessuten grunnlegger av Purifi, sammen med selveste Peter Lyngdorf – mannen bak HiFi Klubben-konsernet og høyttalermerket Dali, og som i senere tid har gjort det skarpt med sine egne Lyngdorf-produkter. Selvsagt med Purifi forsterkerteknologi.

Konstruksjon og teknologi

Der hvor Kula er i full rackbredde, har Perca bare halve bredden. Dette deler den med monoforsterkeren Kaluga og dessuten DAC-en Tambaqui. Kabinettet er stilrent i sølv og mørk grå, med Mola Molas karakteristiske buede front. Men under det diskré ytre, skjuler det seg en teknologisk kraftpakke. Hjertet i Perca er Mola Molas egenutviklede Trajectum krets, femte generasjon av deres klasse D teknologi og en videreutvikling av moderselskapets Ncore-plattform.

Trajectum tar i bruk et unikt tilbakekoblingssystem som skal sørge for ekstrem linearitet og lav forvrengning, uten å gå på kompromiss med stabiliteten. Perca er oppgitt til å måle en total harmonisk forvrengning på utrolige 0,0003 % – noe stort nærmere null er det nesten umulig å komme.

Kraftforsyningen er også i en klasse for seg, og trekker maksimalt 800W fra strømnettet. Og siden klasse D har en eksepsjonelt høy effektivitet, så konverteres nesten alt dette til ren forsterkerkraft. Målt etter RMS-metoden oppgis Mola Mola Perca til å yte 2 x 150 watt i 8 Ohm, og dobler til 2 x 300 i 4 Ohm. Makseffekten er enda høyere.

Dette, kombinert med en dempingsfaktor på over 4000:1, skal være med å sikre et jerngrep på høyttalerne uavhengig av belastning.

Likevel veier forsterkeren med innmat, kabinett og alt sammen, bare litt over 5 kilo. Så effektivt er nemlig klasse D.

Tilkoblinger

På baksiden av Mola Mola Perca sitter både en ubalansert RCA-inngang og en balansert XLR. I tillegg til en høyttalerutgang, selvsagt.

Mola Mola har videre skjønt at folk kan finne på å bruke deres effektforsterkere med forforsterker fra et annet merke, og dessuten høyttalere av ulik følsomhet. Derfor finnes en gain-switch mellom 22 dB til 28 dB, altså en endring på 6 dB, ut ifra om forforsterkeren eller høyttalerne er spesielt følsomme eller ikke.

Testoppsettet

For å vurdere lytteinntrykket har tilkoblet elektronikk vekslet mellom Hegel HD30 DAC og P30 forforsterker, Gold Note DS-10 Evo musikkstreamer med variabel lydutgang rett inn i Perca. Og dessuten interfacet Neumann MT 48, en ny favoritt hos meg. Alt med balanserte tilkoblinger.

Høyttalerne har variert mellom Bowers & Wilkins 802 D4, de mye rimeligere B&W 603 S3 og de særdeles påkostede kompakthøyttalerne Raidho X1.6. I tillegg til mine egne, utgåtte, Gallo Nucleus Reference 3.5, som fortsatt er noe av det beste jeg har hørt under 100 000 kroner.

Den utsøkte lyden av Mola Mola Perca

Kombinasjonen Gold Note DS-10 EVO, den separate strømforsyningen PSU-10 EVO og forsterkeren Mola Mola Perca er et svært interessant system. Selv om jeg ikke er sånn kjempefan av brukergrensesnittet til Gold Note-streameren, er lydkvaliteten definitivt i toppsjiktet. Og selv om designuttrykket er vidt forskjellig fra Mola Mola-en, er de i det minste av samme halve rackbredde.

Sammen skaper de et lydbilde mye større enn vanlig. Det spesielle prosjektet The Ghost of Johnny Cash, som høres helt ut som Johnny Cash, men som ikke er Johnny Cash, låter enormt stort og deilig på Simon & Garfunkel-coveren The Sound of Silence. Vokalen går langt ned i bassregisteret, men uten at B&W 802 D4 får lov å låte svulstig i bassen på noen måte. Det er stramt, nøytralt og særdeles luftig.

Saksofonen på Markusphilippes Pink Panther-tolkning er som om den står i rommet, med alle tonene hengende foran meg som fysiske byggesteiner i et hologram. Det er en merkelig følelse at noe låter så ærlig og åpent.

Kombinasjonen Hegel HD30 og P30 gjør mye av det samme, med en litt større mellomtonegjengivelse. Litt mindre varme, men samtidig enda mer fokus på midten av registeret i sangstemmer og instrumenter. Det er slettes ikke natt og dag, mer de små forskjellene – og det avhenger av smak og behag hva du liker best.

Party

Bassen står fjellstøtt, når Twenty One Pilots spiller opp til party med emo / hip hop / techno-perlen av en låt, Overcompensate. Og når lyden skrus opp, så øker dynamikken med lydnivået. Forsterkeren gjør nettopp det den skal: forsterker lyden, uten å tilføre noe ekstra. Det gjør at den låter likt, uansett lydnivå.

Du skal dessuten være ganske brutal for å mene at 150 watt ikke er nok, for her er det ingen problem å fylle rommet med «guttastemning» og lengsel etter et ølkrus. Samtidig låter det hele tiden klokkerent.

Elvis

Elvis Presley fremstår levende som aldri før, når In the Ghetto strømmer ut av Raidho X1.6. Det de ikke har av dypbass, tar de igjen på energi i mellombassen, og dessuten en oppløsning i stemmeregisteret som er få forunt. Forsterkeren får det hele frem, og man blir dratt inn i teksten om barn som får utdelt livets kjipeste kortstokk i ghettoen, og foreldre som gjør så godt de kan.

Mine egne Gallo Reference 3.5 låter også helt nydelig, med en magisk åpenhet som skyldes at ingen av elementene sitter i et firkantet høyttalerkabinett, eller deler samme kabinett. Og med en nesten 360 graders rundtstrålende diskant som skaper en enorm scene.

Også B&W 603 S3 yter sitt beste, selv om det her blir det ganske åpenbart at kabinettet ikke er like stivt og dempet som en del andre. Det er ikke like ryddig og stramt, og bassen er ikke like lineær. Men det låter fint likevel, og ingen av lytene er forsterkerens feil.

Konkurrenter

Prislappen på Mola Mola Perca er ikke lav. I samme klasse finner vi for eksempel Hegel H30, som fortsatt finnes på lager i enkelte butikker. Selv om den er laget for å spille best i mono, gir den også 350 tunge watt pr. kanal i stereo. Og den låter virkelig bra, og kan drive alt av høyttalere. Den er kraftigere og kan dundre løs med enda høyere lyd mer stabilt enn Perca, men den har ikke samme gjennomsiktighet ved normale lydtrykk. Som jo er det viktigste.

Yamaha M-5000 har en nydelig oppløst og luftig lyd, og nøytral tonestruktur. Den er tung og deilig, selv om Perca har en særdeles lekker aluminiumsutførelse som er vanskelig å kopiere. Men Perca har enda litt mer å gi på mer tungdrevne høyttalere.

Så skal vi ikke glemme kraftverket Rotel Michi S5. 500 watt med skummel moro, og også den er særdeles vellydende. Igjen er det den overlegne gjennomsiktigheten som er Percas viktigste ess, ettersom den ikke kan ta Rotel-en på ren skjær muskelkraft. Det betyr også at hvis du har høyttalere med ekstremt lav følsomhet, eller du rett og slett er typen som vil spille spinnvilt høyt, så er Michi-en (eller Hegel H30) et bedre valg. Men til det meste annen bruk er jeg fristet til å si at jeg holder en knapp på Mola Mola Perca. Så god er den.

Konklusjon

Mola Mola Perca er noe av det åpneste, mest vellydende du noensinne vil høre blant effektforsterkere. Ingen musikalske landskaper er utilgjengelige, ingen emosjonelle dybder uoppnåelige. Dette er lyd som evner å bevege og berike, i en ekte feiring av musikkens kraft.

Det er noe med den enorme oppløsningen og hurtigheten, og dens evne til å bare «forsvinne», som er ekstremt vanedannende. Man hører derfor også klart forskjell på lydkilder og forforsterker, men uansett komponenter yter de sitt beste – nettopp fordi forsterkeren er så forbasket nøytral og oppløst.

La deg ikke lure av den lave vekten: Høyttalerne er det også full kontroll på, det er noe spesielt med hvordan forsterkeren bare spenner opp lydbildet på et superstramt lerret, med aldeles glimrende plassering av de ulike objektene og byggesteinene i lydbildet.

At Perca koster under 100 000 kroner er nesten utrolig.