test: McIntosh MT-2

Den originale innspillingen av Fairytales, ble første gang utgitt i 1982 på vinyl. Samme år ble CD-formatet lansert og i de påfølgende årene tok CD mer og mer over for LP-formatet, som hadde eksistert i over 50 år.

Mens CD-er erstattet vinylplater i platebutikkene, og platespillerne måtte vike plass for en hurtigvoksende skare med CD-spillere, begynte man å se slutten for vinyl. Det kom færre nye platespillere på markedet, og lenge så det ut til å bli et format for spesielt interesserte.

I Binghamton utenfor New York var man fullt i gang med å produsere CD-spillere. Den ærverdige high-end produsenten Frank McIntosh startet sammen med Gordon Gow i 1949, hadde aldri produsert platespillere, og slik markedet utviklet seg ble det heller aldri aktuelt.

McIntosh MCD7000 var den første i en lang rekke CD-spillere fra Binghamton, i det samme umiskjennelige designet som forsterkeren fra McIntosh.

Men etter nesten to tiår med synkende salg, fikk vinyl sin renessanse. Det ble mer enn et blaff, som mange spådde, og plutselig økte etterspørselen etter platespillere igjen. Butikker med vinyl poppet opp overalt, og det er lenge siden utvalget av spillere og vinyl har vært så stort som nå.

I dag selges det mange ganger flere platespillere enn CD-spillere. Det har man lagt merke til i Binghamton også. De lanserte sin første platespiller – MT10 – i 2008, og sin tredje i rekk en 10 år senere.

 

Plug and play

McIntosh MT-2 er i likhet med MT-10 og MT-5, en enkel remdrevet spiller uten fjæroppheng eller noen fiksfakserier. Designet oser definitivt McIntosh med glassflate på toppen, sort lakk og det velkjente blågrønne lyset som stråler fra alt McIntosh lager når man slår på strømmen.

Det er ikke noen billig spiller, tross at det er McIntosh billigste platespiller. Den stiller i samme prisklasse som en Rega RP10 med en Apheta 2 MC-pickup, og koster mer enn en Technics SL-1200G. Selv med en god pickup påmontert, f.eks. Ortofon Quintet Black.

Mens det kan argumenteres med at det er mulig å sette sammen en spiller og pickup for mindre penger, og stadig få like god eller bedre lyd enn i McIntosh-spilleren, er det neppe noe gyldig argument for de som allerede har McIntosh hjemme.

En MT-2 ser bedre ut sammen med McIntosh elektronikk, vil mange anføre, og da er det en fordel at spilleren lyder like godt som den ser ut. Den er i hvert fall svært godt bygget. En tykk tallerken i polyoxymethylene, eller acetalplast som det også heter, hviler på et lager i polert herdet stål og bronse. Elektromotorens hastighet kan finjusteres om nødvendig, og spilleren har vanlige RCA kabelkontakter bak, og leveres med støvlokk, platestrammer og pickup.

Fyldig klang og solid bass

Det er en Sumiko Blue Point No.2. En MC-pickup som leveres ferdig montert og justert – bare pakk opp og spill i vei – og utgjør cirka 10 prosent av totalprisen. Pickupen, som har relativt høy utgangspenning på 2,5 mV, kan også brukes på en forsterker med MM-inngang. Som McIntosh MA252.

Armen på spilleren har et lett og tynt armrør i aluminium, som hviler i et oppheng av safir og keramikk. Hastighetskifteren fungerer som strømbryter, og som ventet tennes grønne LEDs som lyser opp under tallerkenen, logoen og hastighetsmarkørene.

Med originalutgaven av Fairytales på McIntosh-spilleren, ble jeg forbauset over hvor fyldig klaveret til Steve Dobrogosz lød. Stemmen til Radka Toneff lød friskt, og det gamle opptaket fra Grieghallen i Bergen, hadde masse klang og dybde. Technics-spilleren med Quintet Black lød riktignok bedre fokusert, mer detaljert og med større kontrast. Men ikke mye.

Det McIntosh-spilleren mangler i raffinert detaljskarphet, tar den igjen i klangdybde og bassdynamikk.

Trommesporet på Dire Straits Love Over Gold, har masse vekt bak basstrommen uten at det noen gang lyder ullent. Kantslag på trommer, visper på skarptrommer og slag på cymbaler har god kontrast, og fyker ut av høyttalerne umiddelbart. Det er ikke noe sendrektig dynamikk eller utglattet tempo her.

Trondheimssolistenes Mozart-fremføring med Marianne Thorsen som solist på fiolin, har nydelig glød i klangen, og skalaen gjengis fjellstøtt.

Styrken ligger helt klart i den fyldige klangen, det solide bassfundamentet og den behagelige klangbalansen McIntosh-spilleren har. Den kan utvilsomt lyde enda bedre med en bedre pickup, men Sumiko-pickupen gjør på ingen måte skam på lyden fra spilleren.

Konklusjon

McIntosh MT-2 kan se ut som en overpriset platespiller, sammenlignet med mye annet i samme prisklasse. Men det lyder faktisk så godt at det er fullt mulig å forsvare prisen. Ja, det er mulig å få bedre lyd for pengene. En Rega RP10 er bedre på det meste, og man kan sette sammen andre kombinasjoner som lyder bedre enn dette. McIntosh MT-2 er en solid bygget platespiller for folk som er interessert i vinylplater, ikke platespillere, og basert på det kan man definitivt konkludere med at spilleren absolutt kan hevde seg godt i denne prisklassen.