TEST: Linn Klimax DSM/2

Hos skotske Linn gjør man ingenting halvveis. Mottoet deres har alltid vært at musikken skal frigjøres fra all påvirkning, og treffe øret i sin opprinnelige form, akkurat som den foreligger på opptaket. Denne filosofien kulminerer i den beste og dyreste Klimax-serien, som er blant de beste produktene som kan kjøpes for penger. Som mediaspilleren som her skal til pers, Klimax DSM.

I dag er det veldig mange hi-fi-produsenter som hevder en lyd «tro til originalen», men det var en tid da Linn nærmest var alene om det. Mens konkurrentene sloss om hvem som hadde flest watt og den varmeste, feteste lyden, ønsket Linn å strippe lydbildet fra overflødig fett, så lytteren i stedet kom tettere på musikken.

Filosofien har alltid vært den samme, enten det dreier seg om forsterkere, platespillere eller CD-spillere – eller de moderne mediaspillerne. Som den munnvannfremkallende Klimax DSM. Frest ut av en blokk aluminium, og som til tross for sitt slanke og ultraelegante utseende veier solide 8,6 kilo.

Ny digitalkrets

I nyeste utgave heter produktet Klimax DSM/2, som har eksistert siden 2018. Forskjellen fra forrige versjon ligger i den nye Katalyst digitalkretsen, med AKM AK4497EQ DAC-chip som sitt bankende hjerte. Denne har vesentlig lavere støygulv enn den tidligere DAC-en fra Wolfson.

Støygulvet er forsvinnende lavt (-131 dB), og den nye DAC-en støtter i teorien oppløsninger opp til 32-bit / 768 kHz. Klimax DMS godtar av en eller annen grunn likevel ikke musikkfiler i høyere kvalitet enn 24-bit / 192 kHz. Alt over dette blir nedsamplet, hvorpå de antakelig blir oppsamplet igjen før DAC-en. Dette virker som en begrensning, men det blir høyst teoretisk ettersom Klimax DSM, som vi snart skal få oppleve, låter fantastisk. For ordens skyld støttes også DSD-filer, opp til 5,6 MHz samplingfrekvens (DSD128).

Klimax DSM: En kilde til alt

Linn Klimax DSM er en mediaspiller med det meste du måtte trenge av innganger. Inkludert både koaksial SPDIF-inngang og to optiske innganger, og til og med tre HDMI-innganger. Disse er av typen 2.0 og støtter 4K-video inntil 60 fps (Hz), slik at du kan koble til spillkonsoll eller Blu-ray-spiller gjennom Klimax DSM og utnytte godsakene den kan tilby på lydsiden. Den har riktignok ikke HDMI 2.1 og støtter verken 8K eller 120 Hz på 4K-video. Det trenger den heller ikke, siden HDMI-utgangen har lydretur. Dermed kan du i stedet, på enkleste vis, hente lyden ut direkte fra TV-en.

Hvis du mot formodning ønsker en minimalistisk spiller helt uten video, så heter produktet Linn Klimax DS. Prisen er overraskende nok den samme ved å velge bort videokretsene. DS er med andre ord utelukkende for puristene.

Når det gjelder strømmetjenester er støtten noe begrenset, men både Spotify, Tidal og Qobuz er på plass. Det samme er AirPlay, så om du abonnerer på andre tjenester (f.eks. Apple Music, YouTube, Amazon Music) kan de strømmes slik. Tidals nye Connect-funksjon, som lar deg bruke Tidal-appen direkte på mobilen, støttes ikke, og jeg har ennå ikke fått noe godt svar fra Linn på om dette er på vei.

Lokalt lagret musikk kan spilles av via Linn-appen for iOS eller Android, eller bruk en annen DLNA/UPnP-app. Du kan også bruke Roon. Du må da aktivere full Roon-støtte i Linn Konfig, eller vil Roon bruke AirPlay.

Romoptimalisering

Et ess i ermet på Klimax DSM er at den kan optimalisere lyden for høyttalernes plassering i akkurat ditt rom. Linn kaller dette Space Optimisation, og det krever å åpne konto på Linns hjemmeside og deretter klikke på Manage Systems. Her registrerer du ditt produkt, og deretter kan du gå gjennom en omfattende prosess.

Begynn med å velge høyttalere. Hvis Linn har dine høyttalere i sin liste, er høyttalerresponsen lagret i databasen, slik at systemet kan optimaliseres for akkurat den høyttalermodellen.

Best resultat får du ved å først lytte deg til høyttalernes beste plassering i rommet, og ta dette som utgangspunkt. Du kan også fortelle oppsettet at du må plassere høyttalerne annerledes, hvis du av estetiske eller andre årsaker må ha dem nærmere bakvegg eller andre steder.

Tegn opp rommet

Så må du tegne opp rommet ditt. Lengde, bredde, høyde, og eventuelt flere hjørner om rommet for eksempel er L-formet. Det eneste du ikke får gjort – enn så lenge – er å tegne inn skråtak. Hvis du ikke har plantegningene tilgjengelig, bør du investere i en lasermåler for enklest mulig jobb.

Du skal også velge materiale på overflaten, om du har vinduer eller dører og den slags. Dette er en omfattende prosess, hvor det gjelder å holde tunga rett i munnen for å ikke glemme noe. Grensesnittet er nokså tungt, og enkelte deler informasjon føles lett å overse.

Ekstern datakraft

Når alt er gjort, skal systemet utføre nødvendige beregninger, og dette krever mye mer regnekraft enn en vanlig laptop håndterer på rimelig tid. Målingene sendes derfor via internett til en stor og kraftig datamaskin, som gjør beregningene og sender tilbake til deg. Mens optimaliseringsfilteret lagres (det tar litt tid), kan du gjøre modifikasjoner som å justere balanse mellom frekvenslinearitet og timing, og lagre flere ulike modifikasjoner. Deretter kan du forsøke å skifte mellom de ulike filtrene som er lagret, og til slutt komme opp med det aller mest vellydende resultatet.

«Klimax-en maler nattehimmelen svartere og stjernene lysere.»

Dette er en virkelig tidskonsumerende prosess, heldigvis tilbyr Linns forhandlere å komme hjem til deg og sette opp systemet for deg første gangen. Jeg personlig ville takket ja til dette, og seriøst vurdert å betale eksperten for å komme tilbake dersom du for eksempel kjøper nye høyttalere.

Drømmelyd med Sonus faber

En mediaspiller til nesten 200.000 kroner må selvsagt låte fantastisk, selv uten hjelpemidler som romoptimalisering. Og jeg tviler vel egentlig på om de gamle traverne Sonus faber Olympica III aldri har lått så bra som nå.

Høyttalerne er en god match med vår trofaste, nå 12 år gamle, McIntosh MA7000. Jeg spiller som regel musikk med det beste jeg har for hånden, og det betyr ofte Hegel-DAC-en HD30, med Roon på laptopen som lydkilde. Sammenlignet med Linn Klimax DSM blir det derimot ikke rare konkurransen. Klimax-en maler nattehimmelen svartere og stjernene lysere, og stemmen til Brandy Clark på country-balladen Same Devil kommer ut i rommet på en enda mer overbevisende måte.

McIntosh-en tvinges til å gjengi et mindre tilslørt lydbilde enn den har for vane. Den er nemlig langt fra nøytral, heller i overkant varm og på grensen til «treg». Men med Linn i front skinner musikken mer enn jeg er vant til fra den kanten.

Det åpner seg enda mer med Hegel H590, som er en bedre forsterker på alle måter. Om det låter bedre gjennom Klimax-en enn den innebygde DAC-en i Hegelen? Til å begynne med er jeg faktisk ikke helt skråsikker på at det er tilfelle, da den integrerte Hegelen låter skammelig bra med USB-inngangen. Men, jo, det er nok enda et par brikker som faller på plass med Klimax-en koblet til XLR-inngangene.

Videoen over gir en gjennomgang av romoptimaliseringen.

Optimalisering på

Så langt har musikken vært spilt med optimaliseringen avslått. Hva så når Space Optimisation får svinge tryllestaven?

La meg først påpeke at Linns brand ambassador Guido Schuetze under et webmøte hardnakket hevdet at algoritmene kun fikser bassen under 80 Hz, og ikke rører lydsignalet over dette. Da kan man fort tenke seg at det ikke kan være rare forskjellene. Man kunne ikke tatt mer feil. For det første skjer det såpass mye, at det er vrient å finne de beste innstillingene. Jeg måtte personlig justere sikkert 20 ganger før jeg mente at det var optimalt etter mine preferanser, og det tar tid å gjøre utregninger og lagre for hver innstilling, og deretter å bestemme seg for hvilken som funker best.

På grensen til magisk

Men når det er gjort, så er det på grensen til magisk det som skjer. Det kan først oppleves som om musikken frarøves bass. En «partypukkel» i bassen som rommet vårt normalt lager, er nå borte. Det betyr at man må vende seg til å høre musikken på nytt. Men ingenting av reell informasjon er borte. Det som ligger på opptaket, det kommer ut.

Det som derimot er borte, er de stående bassbølgene i rommet. De er dessuten fjernet på langt mer naturlig vis enn de fleste romkorreksjonssystemer med målemikrofon klarer. Og siden man ikke har målt med mikrofon, men beregnet ut ifra geometri og overflatekarakteristikker, så funker optimaliseringen for hele rommet – ikke bare der hvor mikrofonen har vært plassert. Det er uvant. Men etter hvert som man blir mer vant til lyden, er det vanedannende.

Selv om det offisielt bare er bassen som korrigeres, så kommer stemmer og instrumenter bedre ut. Det later til at faseresponsen er bedre, og stereolydbildet åpnere og bedre definert. Det er ingenting i min erfaringsbank som tilsier at det kun er bassen som er korrigert, men jeg får la tvilen komme Linn til gode.

Høyttalerbeist fra Dynaudio

Sonus faberene må vike til fordel for de fantastiske Dynaudio Confidence 60 (450.000 kr!), som jeg endelig begynner å kjenne godt nok til å snart kunne skrive en egen test på. De er vriene å få til, for de svelger så mye energi fra forsterkeren at man trenger masse kraft. Og selv da kommer ikke alltid musikken godt nok ut. Litt som å kjøre bil med håndbrekket på. Men når det sitter, så sitter det.

Soulution

Til anledningen har jeg fått låne den minst like fabelaktige integrerte forsterkeren Soulution 330 (216.000 kr) fra en annen importør (Duet Audio). En fantastisk råtass av en forsterker som avleverer transienter lynraskt, og avslutter dem så brått som om de aldri var der. En kløktig løsning med Klasse A forsterkerdrift men med en lynrask svitsjet strømforsyning som man normalt kun finner i Klasse D-forsterkere.

Og den driver Confidence 60 som om den var skapt for dem. Med 120 watt pr. kanal, og mye mer i korte intervaller (peaks) takket være en heftig strømleveranse på 1200 VA fra totalt fire strømforsyninger.

Utskifting av høyttalere krever at de fleste trinnene i romoptimaliseringen gjøres på nytt. Linn har dessuten ikke gjort målinger på Dynaudioene, så da får vi ikke den siste lille prikken over i-en. Men det blir ganske så fantastisk likevel.

Bon Iver og Taylor Swifts Exile skildres på nydeligste vis. Pianoet låter digert, med et klanglig fundament som svært få høyttalere er i stand til. Og med Linns romoptimalisering differensieres basstonene fra hverandre som jeg tror jeg knapt har hørt før. Den dype stemmen til Justin Vernon står som en gedigen kontrast til Taylor Swifts luftige fraseringer, og man flyttes inn i deres univers på makeløst vis.

Eventyrlig klassisk musikk

Men det er klassisk musikk som låter aller best. Strykerpartiet i Mozarts konsert nr. 21 i C dur låter så stort og pustende, at jeg nærmest må felle ei tåre. Kontrabassene står godt atskilt i grunntoneområdet, fiolinene har masse dynamikk, og klangen fra opptakslokalet fyller rommet. Jeg kan se for meg enhver håndbevegelse fra dirigent Géza Anda, og orkesteret som lystrer på hver takt. Glimrende.

Forsvinner moroa?

Jeg biter meg likevel merke i at musikk som jeg tidligere har tenkt låter tøft, som Janelle Monáes Turntables, låter nå meget komprimert i forhold til virkelig gode innspillinger. Det er også skuffende lite trøkk i Eminems Godzilla. Jeg kan godt forstå folk som synes bassen har blitt veldig slank. Uavhengig av hva Linn mener.

Men det er mange kompenseringer man kan gjøre her, for eksempel velge at Linn skal fokusere mer på transientrespons (decay time) enn frekvenslinearitet (gjøres med en slider i programvaren som vekter disse i prosent mellom hverandre). Jeg foretrekker selv en 30-70-fordeling, hvor transientresponsen er vektet 70 prosent. Her mister man ikke for mye av partypukkelen.

Fantastiske muligheter

Poenget er at man selv kan velge hvor mye justering som skal gjøres. Om noe. Hvis du ikke ønsker romoptimalisering i det hele tatt, så låter Linn Klimax DSM som nevnt fantastisk på egenhånd, uten korreksjon. Vil du leke deg med å optimalisere, så kan du få enda mer magi ut av det hele, så lenge det ikke overdrives. Prøv deg frem, det er et hav av rominformasjon du kan fylle ut og ulike høyttalerplasseringer å korrigere for. Men pust med magen og hold tunga rett i munnen. For her er det mange fallgruver å gå i, og lett å skru seg bort.

Konklusjon

Linn Klimax DSM er en fantastisk nettverksspiller. Å si at den koster skjorta er ikke dekkende nok. Den koster nesten halvparten av en gjennomsnittlig årslønn! Men så er det neppe noen annen spiller der ute som låter så bra, og som i tillegg kan fikse det siste lille i bassen for at musikken skal slippe løs magien. Oppsettet er ikke enkelt, men det er vel verdt å sette seg grundig inn i. Det gjelder å finne den perfekte balansen mellom for lite og for mye. Plutselig sitter det som støpt – og da er alt annet uaktuelt etterpå.

Med Klimax DSM får musikken en ny dimensjon, og den kan alltid oppgraderes til siste versjon så den kan bli enda bedre i fremtiden.

Er det forresten lov å håpe på Tidal Connect i fremtiden?

P.S. Ønsker du et produkt som kan alt som Klimax DSM kan, men til en langt mer levelig pris, kan du se i retning Linn Majik DSM. Den koster under en femtedel – og har innebygd forsterker i tillegg!