TEST: HiFi Rose RD160

Jeg vet at HiFi Rose ikke er som andre hi-fi-produsenter, men jeg var likevel ikke forberedt på det som skulle møte meg, da HiFi Rose RD160 landet på testbenken.

Jeg åpner esken, løfter ut den vakre DAC-en i sitt elegante, svarte aluminiumskabinett, og kobler til strømnettet. Da skjer magien: En skjult AMOLED-skjerm lyser opp og avslører noe jeg aldri har sett maken til – et levende kretsdiagram der jeg faktisk kan følge musikksignalene gjennom maskinen, fra inngang til utgang.

Den moderne hi-fi-verden kan til tider virke monoton med sine svarte og sølvfargede bokser. Men her er noe som er annerledes – en DAC som våger å skille seg ut både visuelt og teknisk.

Kjærlighet for detaljene

Den koreanske produsenten har skapt en digitalkonverter som oser av kvalitet. Det massive aluminiumskabinettet med sidepaneler som fungerer som kjøleribber er like mye ikke bare et blikkfang – det er funksjonelt til tusen. Ved første øyekast er frontplaten nærmest minimalistisk med diskré betjeningsknapper, men dette skjuler altså det mest særegne trekket: AMOLED-skjermen som først blir synlig når enheten slås på.

Displayet viser ikke bare kilde, filtervalg og lydnivå. I grafisk modus får du et digitalt kretsdiagram hvor du kan følge signalet fra inngang, gjennom DAC-brikkene og ut til høyttalerne. Alle justeringer og endringer i filterinnstillinger plottes inn i diagrammet, slik at man ser nøyaktig hvor signalet endres på ferden.

Displayet viser også lydbølger i sanntid. Dette er ikke bare pynt, men et nyttig verktøy for å forstå hva som skjer med signalet, om det truer med digital klipping – og om musikken har stort dynamisk «headroom», eller om den har falt under hammeren til «lydnivåkrigen«.

Utseendemessig er RD160 langt mer gjennomført enn konkurrentene i samme prisklasse. Den ser og føles rett og slett dyrere ut. Den skjulte skjermen gir hele produktet et eksklusivt preg, samtidig som den faktisk betyr en hel del for brukeropplevelsen.

Ingeniørkunst på innsiden

Inni finner vi teknologi av ypperste klasse. RD160 bygger på to forskjellige AKM-brikker – AK4191EQ for digitalfiltrering og AK4499EXEQ for selve konverteringen. Og man bruker to av hver, brokoblet i mono for lavere støy. Men det som virkelig skiller den ut er ROSE CIM-arkitekturen (Completely Isolated Module), som skal fullstendig isolere digitale og analoge kretser fra hverandre.

Tre separate, lineære strømforsyninger skal holde strømmen ren: én for digitale innganger og én for hver av de analoge utgangskanalene (venstre og høyre). En OCXO-klokke (Oven Controlled Crystal Oscillator) med ultrahøy presisjon minimerer jitter og støy, mens oksygenfrie kobberkabler brukes internt for å sikre ren signaloverføring.

Tilkoblinger

Tilkoblingsmulighetene er også spesielt sjenerøse. På baksiden finner vi USB-B, optisk (TOSLINK), koaksial (både RCA og BNC), balansert XLR (AES/EBU) og en SFP-modul – en optisk USB-overføring med høyere båndbredde enn TOSLINK. Den skal kunne blokkere all digital støy fra kildeenheten, som da også må støtte SFP. Noe for eksempel musikkstreamere fra nettopp HiFi Rose gjør.

For de som vil dra det enda lenger, finnes det inngang for eksternt masterklokkesignal (10MHz). Utgangene er både balansert XLR og ubalansert RCA, med justerbart utgangsnivå fra 1V til 9V. Dette betyr at du kan tilpasse RD160 perfekt til nært sagt hvilken som helst forsterker.

En særlig nyttig funksjon er volumkontrollen, som gjør at RD160 kan brukes som digital forforsterker. Den kan dermed kobles direkte til en effektforsterker uten å måtte investere i en separat forforsterker. Dette gjør den mer allsidig enn mange konkurrenter, inkludert den ellers fantastiske Hegel D50.

På testbenken

For å virkelig utfordre RD160 har jeg testet den med flere ulike høyttalere: Scansonic MB5 B, de hardtslående men velspillende Ø Audio Icon 12 og de nye Raidho X2.6 – et kompakt gulvstående par til over 260.000 kroner. Disse kompakte, men ekstremt musikalske høyttalerne avslører alt av unøyaktigheter i signalkjeden, og jeg gleder meg til å snakke mer om dem i en kommende test.

På forsterkersiden brukte jeg både Hegel H590, Musical Fidelity Nu-Vista 800.2 og Naim Uniti Nova PE for å sikre at DAC-en fikk optimale arbeidsforhold og ble testet i ulike systemoppsett.

Musikk av ulikt slag, fra jazz til klassisk, via rock og metal, har strømmet fra Tidal via Roon, men også CD-er spilt fra Hegel Viking har blitt brukt i evalueringen av RD160.

Lyden av HiFi Rose RD160

Ettersom redaktør Lasse Svendsen også har mottatt RS130 nettverkstransport til test, var det passende å teste de to produktene sammen. Først lyttet vi til streameren alene, direkte tilkoblet den optiske digitalinngangen på den integrerte forsterkeren Hegel H590.

Deretter koblet vi samme optiske kabel gjennom RD160, koblet til H590 med balansert XLR. Dette for å sammenligne med den innebygde Hegel-DAC-en. Forskjellen var umiddelbar: RD160 leverte et langt mer presist lydbilde med bedre romgjengivelse og klarere instrumentplassering.

Men det var da vi byttet til den spesielle SFP-tilkoblingen mellom RS130 og RD160 at det virkelig skjedde noe spesielt. Vi var på forhånd begge litt skeptiske til om det kunne utgjøre noen merkbar forskjell.

– Jeg følte det skjedde noe med en gang, sa Lasse.

– Ja, lydbildet strekkes mer presist opp i rommet imellom høyttalerne, utdypet jeg.

Ettersom optisk TOSLINK ikke har elektrisk støy, så er det ikke støyisoleringen som sådan som skiller SFP fra TOSLINK. Men noe skjer også med klokkingen av signalet. Streameren har en innebygd oscillator som styrer klokka, og når dette så reklokkes i DAC-en, så reduseres digitalstøy (jitter) ytterligere.

Klaver og vokal

Klaveret til Keith Jarrett gjengis med et herlig attakk og naturlig klang og romfølelse, mens hard musikk fra Nine Inch Neils får en autoritet og rytmisk presisjon som engasjerer. Bassen er stram og kontrollert uten å mangle substans. Mellomtoneområdet er åpent og detaljert, og diskanten er luftig uten spor av hardhet. Vokaler låter så naturtro og velartikulert, at man føler artisten står i rommet.

Der hvor Monica Zetterlund låter meget bra gjennom Hegel HD590, blir det en større klarhet og innsikt i lydbildet når musikken spilles gjennom Musical Fidelity-forsterkeren. Dette kommer bedre frem med RD160 enn en del andre DAC-er jeg har hørt. RD160 er detaljert og oppløst, men uten å bli analytisk eller slitsom å høre på over tid.

Sammenlignet med andre DAC-er vi har testet, har RD160 en spesiell evne til å fjerne et digitalt slør fra musikken uten å legge til egen karakter. Den er ikke farget i tradisjonell forstand, men heller uvanlig transparent og presis. Hver gang vi forbedret signalveien, reagerte RD160 umiddelbart med hørbare forbedringer.

Bedre med god strøm

En interessant oppdagelse er hvordan strømkvalitet påvirker RD160. I min nylige test av Hegel D50 oppdaget jeg at HiFi Rose RD160 faktisk låt bedre når Hegel-DAC-en var tilkoblet samme strømkurs. Dette skyldtes at D50 har et innebygd nettfilter som også renser strømmen til andre komponenter på samme kurs.

Da jeg koblet Hegel D50 fra strømnettet, falt lydbildet fra RD160 merkbart sammen. Detaljene ble færre, og den tredimensjonale romfølelsen krympet. Dette viser at RD160 responderer på strømkvalitet og vokser med oppgaven når den får tilgang til renere strøm.

Dette gir Hegel D50 et fortrinn med sin innebygde strømfiltrering, men viser også at RD160 har potensial til å levere enda bedre lyd når den brukes med et skikkelig strømfilter. For de som allerede har investert i god strømrensing, kan RD160 være et særlig godt valg.

Mot konkurrentene

Sammenlignet med Hegel D50 har RD160 en lignende filosofi om renhet og presisjon, men med flere tilkoblingsmuligheter og oppsamplingsfunksjoner. Begge DAC-ene har eksepsjonell byggekvalitet og fokus på støyreduksjon, men RD160 tilbyr den unike fiberoptiske inngangen som ga merkbare fordeler i lydkvalitet. Selv om Hegels innebygde strømfiltrering er imponerende, har RD160 fordelen av å kunne fungere som digital forforsterker.

Hegel D50 har en noe mer nøytral og direkte tilnærming til lyden, mens RD160 har kanskje en anelse mer fylde i mellomtonen. Ingen av dem har strømmefunksjoner, og er designet for de som ønsker en ren DAC uten kompromisser.

Den dobbelt så dyre Mola Mola Tambaqui er et annet konsept, med sin FPGA-baserte DAC-løsning og innebygget hodetelefonforsterker. Den har en naturlig og organisk lydkarakter med eksepsjonell oppløsning, men til en betydelig høyere pris. Tambaqui har også Bluetooth og Roon Ready-funksjonalitet som RD160 mangler.

Weiss DAC501 er bare litt rimeligere enn Mola Mola-en, og skiller seg ut med sine omfattende DSP-funksjoner, inkludert parametrisk EQ for romkorreksjon og separat EQ på hodetelefonutgangen. Den har en mer analytisk og studiolignende lyd som vil appellere til de som ønsker full kontroll over lydbildet. Weiss-DAC-en har en flott industriell byggekvalitet, men RD160s innovative skjermløsning er unik, og den fiberoptiske tilkoblingsmuligheten en fin bonus.

Konklusjon

HiFi Rose RD160 hever standarden i prisklassen med innovativ teknologi, førsteklasses byggekvalitet og en sjelden musikalitet. Den smarte skjermløsningen gir både praktisk nytte og estetisk verdi, mens de omfattende tilkoblingsmulighetene gjør den til en perfekt match for de fleste high-end-systemer.

Det spesielle med RD160 er evnen til å forsvinne og la musikken tale for seg selv. Fiberoptisk tilkobling gir et renhetsnivå som må høres for å tro på, og muligheten til å fungere som digital forforsterker øker allsidigheten.

For den kresne lytteren som søker det ypperste i digital konvertering uten å gå til de aller dyreste flaggskipmodellene, er RD160 et overbevisende valg som kombinerer teknologi, musikalitet og allsidighet på et særdeles høyt nivå.