TEST: Hegel P30A og H30A

Man føler seg nesten litt dum. Når jeg har testet en forsterker med både kraft og oppløsning, henter jeg ofte frem ordene: «Kan drive alt av høyttalere». Og legger gjerne til: «med overbevisning». Men hva betyr det egentlig?

Det er ingen tvil om at du kan ha det mye gøy med en forsterker på 120-150 watt. Men det som der og da kan føles som nærmest utømmelige mengder av kraft, avsløres som noe ganske annet om den enten kobles til høyttalere med lav følsomhet på under 85-86 dB – eller den blir sammenlignet med et helt annet beist. For det er nemlig hva Hegel har levert oss denne gangen: noen skikkelige forsterkerbeist. Både utenpå og innvendig. Men å sette et slikt ord på dette forsterkersettet, som heter P30A og H30A, blir altfor enkelt og urettferdig.

De fantastiske forgjengerne

Først må vi tilbake til høsten 2011. Hegel hadde sendt oss sitt hittil beste forsterkersett noensinne, i form av forforsterkeren P30 og effektforsterkeren H30. Selv for tolv år siden begynte det å bli stadig vanligere med digitale innganger på stereoforsterkere, og det føltes ikke helt riktig å utelate slike på forforsterkeren. Også fra Hegel, da, som tross alt var svært tidlig ute med digitalinnganger. I dag skjønner jeg hvorfor de gjorde det. P30 har nemlig vært en referanse for redaksjonen helt siden den gangen.

Få digitale produkter har en slik holdbarhet, i dagens teknologiske jag etter stadig flere bits og bytes, hertz meg her og hertz meg der. At det enkleste alltid er det beste skal jeg ikke påstå, men at det er lettere å holde et helt analogt produkt oppdatert, er helt sikkert. Kjøp en god DAC, og bytt den ut når bedre teknologi blir tilgjengelig. Putt på en streamer. Gjerne med romkorreksjon. Gjør hva du vil. Men analogforsterkeren består.

Derfor har altså forsterkersettet P30 og H30 holdt seg helt til nå. Så vidt jeg vet ville Hegel fortsatt produsert det, om det ikke var for at transistorene, som de hadde testet seg frem til over lang tid i søken etter de beste, ikke lenger produseres. Nedtur.

Masse kraft, null støy

Forforsterkeren P30 imponerte oss til gangs, med et lavere støygulv enn vi kunne drømme om, og et volumhjul som du skal skru langt opp før lydnivået blir for høyt. Langt over klokken 12. Dette gir volumkontrollen høyere oppløsning enn vanlig, med flere trinn imellom lavest og høyest. Det er også nærmest perfekt balanse mellom venstre og høyre kanal, uansett hvor lavt man spiller.

Effektforsterkeren H30 er også et meget spesielt produkt. Laget som en tanks av en monoforsterker med 1100 spinnville watt i 8 Ohm, er det ikke mulig å vippe den av pinnen. Den driver virkelig alt, i ordets rette forstand, og du kan spille så høyt at trommehinnene smuldrer opp. Null problem.

Vær bare klar over at forsterkeren tar stor plass! Og pass på ryggen, de veier nesten 50 kilo stykk!

Mono blir stereo

H30 er bygget som en slags dobbelt balansert monoforsterker, med fire identiske forsterkerkretser. Hvor to og to er motpoler av hverandre. Dette ga Hegel ideen om å gi forsterkeren en vippebryter og et ekstra sett inn- og utganger, slik at den kunne deles opp i stereo. Og dermed fungere som en enkelt balansert stereoforsterker. Du kunne med andre ord klare deg med bare én H30, selv om vi klart mente at to låt klart best. Også ved lave lydnivåer.

Ut med det gamle, inn med det nye

Som nevnt er grunnen til oppgraderingen fra 30 til 30A rett og slett utgåtte transistorer som fremprovoserte et nytt forsterkersett. Og det tok lang tid å finne nye, ideelle komponenter:

­- Vi var tvunget, og vi puslet litt frem og tilbake i flere år for å finne en bra nok løsning. I H30A er den største forskjellen nye transistorer rundt hele. Men det er også gjort diverse ymse andre justeringer, sier Hegels markedssjef Anders Ertzeid i en epost.

Også den nye effektforsterkeren er en monokonstruksjon som kan splittes i to kanaler. Dermed trenger du ikke kjøpe begge på én gang, eller i det hele tatt. De aller færreste vil nok føle at de får for lite med én.

I forforsterkeren har det skjedd enda mer drastiske endringer, for dette er en helt ny konstruksjon fra bunnen av:

– Forforsterkeren er faktisk 100 prosent ny fra inngang til utgang, og den jobbet vi med og tweaket på til vi alle ble blå i ansiktet. Den har også nye transistorer rund baut og en helt ny type volumkontroll som kun finnes i P30A, så langt.

Volumkontrollen er helt analog, men digitalt styrt, som med forgjengeren:

– Jeg synes volumkontrollen ble en gigaoppgradering. Det er også denne gangen en digitalt kontrollert analog volumkontroll, men en som er vesentlig mer stille og presis enn tidligere, sier Anders.

Samme bakside, ny fremside

Når det gjelder tilkoblinger er det ingenting som skiller nytt fra gammelt, bortsett fra at P30A har fått nummerert alle innganger på baksiden, med unntak av en navngitt Home Theatre-inngang. Forgjengeren hadde navn på alle de ubalanserte (CD, AUX osv.). Selv foretrekker jeg nummer.

Mens chassisene er av samme størrelse som før, er de nye stivet opp mer, og frontplatene er nye, med en innsenkning på toppen. Den bryter opp et ellers traust utseende, så får det bare være at noen nok vil dra assosiasjoner til «leppa» over skjermen på et par år gamle iPhone-modeller.

Der hvor Hegel-logoen var preget inn i aluminiumfronten hos forgjengerne, er den påmalt på de nye forsterkerne. Det gjør det nok enklere å sørge for at hver forsterker på samlebåndet er identiske, men akkurat den biten virker billigere.

Ellers er lysdiodene rundt inngangsvelger og på strømbryterne nå hvite i stedet for blå, slik at de nå står i stil med OLED-displayene på alle Hegel-produkter siden introduksjonen av den integrerte Röst i 2016.

Mye høyere pris

Det som derimot har endret seg ganske kraftig, er prisen. Der hvor H30 kostet 100.000 kroner, må man opp i nesten 190.000 kroner for den nye H30A. Det er pr. stykk, og man skal jo helst ha to. P30A har også steget, opp fra forgjengerens 63.000 til 83.000 kroner.

Mesteparten av prisøkningen kan tilskrives generell inflasjon og at dollaren har blitt dyrere (Hegel handler komponenter i dollar), men det er nok likevel en hard nøtt å svelge for mange, da man fortsatt kan få tak i de utgåtte produktene hos enkelte forhandlere. Men vi begynner å bli vant til prisøkninger generelt, så hvorfor ikke her også.

Tidal spilleliste: Hør musikken som ble brukt i testen av Hegel-forsterkerne.

Spill!

Passende nok fikk vi de gigantiske og særdeles kostbare høyttalerne Dali Kore inn døra omtrent samtidig med Hegel-forsterkerne. Høyttalere til nesten en million kroner paret, som avslører alt i en forsterker. Blant annet blir det straks klart at Hegel-settet har et langt mer knivskarpt fokus på klaver enn den integrerte McIntosh MA9500. Og det er med én Hegel HD30A tilkoblet. Med to, som er meningen, henger tonene fra Jan Gunnar Hoffs flygel på den lekne Playground fra albumet Stories enda mer vektløst mellom høyttalerne, og lydbildet er enda dypere. Hele tiden er det kirurgisk presisjon, men aldri slik at musikken oppleves sjelløs på noen måte. Tvert imot.

Noen vil foretrekke McIntosh sin varmere mellomtone, som gir mer «glød» til strykerne. Ikke jeg. Jeg liker å vite at det jeg hører er det som ligger i opptaket, og på det punktet skal det vanskelig gjøres å slå Hegel.

Det er ikke uten grunn at Jan Erik Kongshaug, lydguruen i Rainbow Studio, sverget til Hegel-forsterkere helt til sin bortgang. Han rakk dessverre aldri å oppleve det nye forsterkersettet, men jeg er sikker på han storkoste seg med det forrige. Som pianist Yelena Eckemoffs album Nocturnal Animals, som han rakk å ta opp før han gikk bort i 2019, med Arild Andersen på ståbass og Jon Christensen på trommer. For øvrig en av hans siste innspillinger før hans død i 2020. Jeg kan forresten anbefale låta Owl derfra. Låter fantastisk med Hegel P30A og H30A.

Naim

Et annet forsterkersett jeg fikk testet på de råflotte høyttalerne var Naim New Classic. Sammen med den eksterne strømforsyningen NPX 300 er prisen der i gården 255.000 kroner, som ikke er så fjernt fra prisen på Hegel-settet, om du velger bare én H30A.

I likhet med McIntosh har også Naim mer varme enn Hegel, og samtidig mye bedre presisjon og hurtighet i mellomtonen enn McIntosh. Men Hegel tar Naim på basskontroll, og er også uslåelig på dynamikk. Bare hør på Nine Inch Nails’ beintøffe We’re In This Together fra The Fragile. Var det noen som sa hardtslående?

Et skarptrommeslag har jeg vel aldri hørt med mer snert enn med Hegel-settet. Og den nærmest utømmelige kraften er det ingen som kan true Hegel på. Det er virkelig vanvittig!

Gammel mot ny Hegel

Vi har faktisk hatt et sett av de eldre Hegel-modellene helt siden vi bygde hjemmekinoen vår i 2014. Jeg har derfor de to settene å sammenligne mot hverandre.

Med bare én effektforsterker tilkoblet føler jeg effektforsterkeren H30A har enda litt skarpere fokus enn H30. De er begge nøyaktig like kraftige, og det hører man også. Den nye forsterkeren er noe bedre, men det er ikke milevis av forskjell der.

Med to forsterkere tilkoblet vokser lydbildet med de begge. Også her er det tilsvarende forskjeller, men etter å ha koblet frem og tilbake en del får jeg enda mer ut av to H30A enn to H30-forsterkere.

Det er derimot forforsterkeren som gjør den største forskjellen. Selv om det er her prisforskjellen er minst mellom ny og gammel. Den nyeste forforsterkeren er enda mer åpen, med mer rom i lydbildet.

De tøffeste av de tøffeste

Om du søker et forsterkersett som kan gi enhver høyttaler skikkelig grisebank, så vet jeg ikke om noen som gjør det bedre enn Hegels flaggskip. Sammen med de svimlende dyre Dali Kore, eller de ørlite mindre svimlende dyre KEF Blade One Meta. Som forresten er den høyttalermodellen jeg har kost meg aller mest med på testrommet, blant alle jeg kan komme på. De er så hardtslående og samtidig fokusert, og sammen med Hegel går de opp i en høyere enhet når det kommer til juling.

Jeg satt time etter time og pløyde gjennom både 90-talls og 2000-talls partymusikk og rap, men også akustiske viser, jazz og klassisk – og alt traff blink hver gang – bortsett fra Steve Winwood, som låt for nasalt gjennom KEF-høyttalerne. Vel, vel.

Neida, høyttalerne MÅ ikke være dyre

Men Hegel-settet får også rimeligere høyttalere til å skinne. Bowers & Wilkins 702 S3 er ikke billige, selvsagt, men sammenlignet med Hegel-settet er det nærmest for lommerusk å regne. Men de vokser også med oppgaven, og begynner å minne om høyttalere i 100-tusenkronersklassen når Hegel-settet får drive dem. Shannon Lays cover av Nick Drakes From the Morning gjengis med tallrike fasetter, i et rett og slett vakkert lydbilde.

Også stativhøyttalerne Dynaudio Evoke 20 låter råflott, selv om det nesten blir for dumt, da de koster under en tidel av Hegel-settet. Men på en annen side har høyttalerne aldri lått bedre, så det er da noe å ta med seg.

Konklusjon

Dersom du har pengene, plassen – og ryggen – til å hanskes med Hegel H30A, og med forforsterkeren P30A i front, så skal det godt gjøres å finne noe annet som behersker balansen mellom å spille ømfintlig når det skal, samtidig som den tar frem de store kanonene når det kreves. Dette forsterkersettet har nemlig ikke konto i nådebanken!

Det spiller ingen rolle hvilke høyttalere du har, eller hva slags musikk du liker. Alt låter skammelig bra. Du får ikke digitale innganger, ei heller platespillerinngang eller hodetelefonutgang. Men da kan du heller oppgradere med separate komponenter om behovet melder seg.

Jeg har aldri hørt en bedre Hegel-forsterker, enn forsterkersettet P30A og H30A. Jeg tror heller ikke jeg har hørt noe bedre fra noen andre produsenter. Aller best låter det med to effektforsterkere, men du kommer jommen meg langt med én også.