TEST: Hegel H400

Jeg hadde knapt rukket å fordøye inntrykkene av den fenomenale H600, med sin nye dobbel mono-konstruksjon og heftige digitaldel, før lillebror Hegel H400 – også dobbel mono – dukker opp på døren. Forventningene er store, all den tid jeg har betegnet forgjengeren H390 som det beste kjøpet i sin klasse.

Det er derfor med både spenning og nerver jeg pakker opp H400 fra esken. Vil Hegel ha overgått seg selv atter en gang, eller er den nye modellen bare en unnskyldning til å sette opp prisen nesten 30 prosent?

Designløft

Designendringene i H400 i forhold til H390 er best synlige på lokket. Der hvor forgjengeren hadde skarpere kanter på topplaten, er den på H400 mer avrundet ned mot sidene. Et resultat av at lokket nå er i ett stykke, og bøyes ned på sidene før det festes med skruer.

Lokket har to brede rader med ventilasjonsåpninger. Nå av typen ovale hull, mot forgjengerens lange slisser. Ventilasjonsfeltet på midten av H390-lokket er borte nå, da Hegel sier det er lavere varmeutvikling på innsiden av H400.

En annen viktig endring er at chassiset er i aluminium i stedet for stål, noe Hegel hevder faktisk kan gi bedre lyd, på grunn av mindre vibrasjoner.

På fronten er det meste likt som før, men rattene for volumkontroll og kildevalg er litt fastere, og gir en bedre følelse når man dreier på dem. Disse er de samme som på den dyrere H600, og kan nå trykkes inn for å aktivere menyene. Dermed slipper man i større grad å ty til fjernkontrollen.

Appstyring

Med H400 har Hegel gjort noe de tidligere har sagt de aldri skulle: De har laget en app! Den heter Hegel Control (i testperioden het den Hegel Setup). Den er selvsagt gratis å laste ned og fungerer på både iOS og Android. Appen trenger kun å kobles til samme nettverk som forsterkeren, før du styrer avspilling, volum og innstillinger fra mobilen. Et viktig steg mot et mer moderne brukergrensesnitt.

Appen erstatter dessuten det nettbaserte grensesnittet man tidligere benyttet for å gjøre endringer i oppsettet. Bare ikke forvent at appen skal strømme musikken din. Den har innebygd radio og podkaster med noe som heter Airable, men det er det. Men forsterkeren kan strømme omtrent hva du måtte ønske utenfor appen.

Ny strømmeplattform

Det viktigste med forsterkeren skjuler seg på innsiden. For mens hovedkortet stort sett er likt som før, med doble mono-forsterkerdeler og løsninger hentet fra de dyrere modellene, er det til dels store endringer på digitalfronten.

H400 har nemlig fått en helt ny strømmeplattform. Den gamle var lite fleksibel, og det var krevende å legge til nye funksjoner. Den hadde Spotify Connect, og etter over et år med veldig mye om og men ble den omsider også Roon Ready. Men det måtte veldig mye tweaking til, og noen Tidal Connect-funksjon kom ikke på tale. Det endres nå, for H400 har både Spotify Connect og Tidal Connect.

For første gang i et Hegel-produkt får vi også Google Cast (Chromecast) innebygd! Dette er en funksjon jeg selv har skreket etter i flere år, helt siden Google Nest-høyttalerne ga oss stemmestyring av smarthjemmet. Omsider har også Hegel kommet etter, og svaret på «hvorfor nå» er at funksjonen ikke lenger krever Bluetooth-tilkobling. Der setter nemlig Hegel grensen, fordi de mener det tilfører for mye støy i signalet.

Hegel sier selv at den nye plattform gjør det mye enklere å utvide funksjonaliteten, så vi bør kunne forvente oss flere tjenester i fremtiden.

Bedre digitalkonvertering

Selve digitalkonverteringen er forbedret i H400. Hegel sier deres ingeniører har lært en hel del under utviklingen av H600, og brukt disse kunnskapene i utviklingen av en ny DAC for H400.

Brikkesettet er nytt, av typen ESS 9038Q2M, som ifølge Hegel gir høyere oppløsning og flytende musikalitet sammenlignet med AK4490-chipen fra AKM i H390. Noe av forklaringen på at Hegel har gått fra AKM til ESS var nok en nødvendighet oppstått av den katastrofale AKM-brannen for noen år siden, hvorpå Hegel og mange andre har måttet designe nye kretser tilpasset konkurrerende DAC-chiper.

Ett område som også er blitt kraftig forbedret, er evnen til å spille høyoppløste filer. Hegel H390 taklet filer opp til 24-bit/192 kHz, men H400 strekker dette helt til 32-bit/384 kHz. Selv om utvalget av slike filer er tynt, er det bare tullete å ikke være såpass fremtidsrettet.

At den nye digitaldelen har fått bedre MQA-støtte enn før, føles ikke like relevant. Tidal, som var den eneste strømmetjenesten som omfavnet MQA, har nå offisielt lagt ballen død.

Oppsett og brukervennlighet

Oppsett av H400 er overraskende enkelt. Den kobles til nettverket med Ethernet-kabel, og den dukker opp automatisk i den nye Hegel Control-appen. Appen gir full kontroll over volum, inngangsvalg og diverse innstillinger. Å styre internettradio og podkaster fra en sær tjeneste jeg aldri hadde hørt om, er en grei bonus, men ikke noe jeg personlig bruker.

Men integrasjonen av Chromecast er virkelig stas. Ikke bare er det enkelt, men det er heller ingenting i veien med lydkvaliteten. Dette, kombinert med støtte for Roon, Spotify Connect, Tidal Connect og AirPlay 2, gjør H400 til en sann allrounder hva strømming angår. Så får vi se hva slags oppdateringer som kommer i fremtiden.

Gnistrende lyd

På papiret er det ingen tvil om at Hegel H400 er en bedre forsterker enn sin forgjenger. Men hvordan utspiller det hele seg i praksis?

I det aggressive hjørnet spiller jeg Sky Father fra stoner/doom-bandet Bismarck på mine vintage JBL 4411 høyttalere med hvert sitt hardtslående 12-tommers basselement. Heftig og tungt, og med nok krutt til å sprute morgenkaffen oppetter veggene. De to gitarene separeres bra, og danner en vegg av vrenggitarlyd. Trommene får god plass til å utfolde seg, men med en stor klang som skyver dem litt tilbake i lydbildet. Den growlende vokalen setter prikken over i-en for en herlig mørk og aggressiv stemning. Rett og slett en herlig start på dagen!

En gladere stemning skapes av bassrytmene på Lizzos disco-hit About Damn Time. Som slår hardt og tvinger rytmene inn i kroppen på lytteren. Det låter definert, og blir aldri skarpt. Man får bare lyst til å fylle cocktailglasset og ta seg en fest.

Med de gulvstående Axxess L3 er det duket for et mer oppløst lydbilde. Broadway-artist Melissa Errico låter glimrende når den lettbeinte jazzlåta Opening Doors / What More Do I Need fyller testrommet. Det er masse snert i pianoet, selv ned til de dypeste tonene fra tangentene lengst til venstre. Disse høyttalerne låter på sitt beste fra mellomtonen og oppover, da er det deilig at også forsterkeren skinner her. Bare hør den selvsikre og dynamiske vokalen fra Melissa i midten, mens trommevispene skinner i toppen.

H400 mot H390

Jeg kobler over til forgjengeren H390, som også er en kjempegod forsterker. Klarer jeg å høre noe særlig forskjell, mon tro? Det er ikke umiddelbart natt og dag. Det er samme effekt, og så å si identisk analogdel. Det betyr at om du har en egen streamer, er forskjellene små. Men spill Tidal fra Roon, og forskjellene åpenbarer seg. H400 har mer luft, den oppfører seg varmere i tonene, lydbildet later til å bre seg litt mer utover i rommet. Alt har et ekstra lag med nyanser og detaljer. Det er små, men viktige forskjeller, som ikke tar lang tid å høre. Og etter man har lagt merke til dem, er det ikke mulig å ikke høre dem.

H400 mot H590

Jeg har også H590 stående, er enda kraftigere og mer velspillende enn H390. Hvordan gjør den seg mot den nye H400? Ved normale lyttenivåer og litt høyere er det faktisk vanskelig å påstå at H590 bidrar med noe ekstra. Kanskje litt fyldigere nedover i basstonene? Joda, det er noe der. Men H400 briljerer mer oppover i overtoneområdet i mine ører. Da blir den ekstra brukervennligheten og funksjonaliteten i H400 viktigere, enn de ekstra par desibelene man kan tyne ut av H590 om man skal spille grisehøyt.

H600 har jeg ikke inne til å sammenligne direkte med, men dens forbedringer over H590 vil selvsagt også gjelde over H400. Men dens ekstra kraft og enda større kontroll i bassen får du neppe særlig utbytte av med et par diskrete høyttalere. Sannheten er at du skal opp på svære høyttalere som KEF Blade 2 og Dali Epikore 11, før H400 vil føles klar for erstatning. Eller veldig tungdrevne høyttalere, som for eksempel kompakthøyttalerne McIntosh XR50 med en følsomhet på bare 81 dB. Som betyr at de spiller like høyt med 300 watt som et par med 91 dB følsomhet gjør med 30W!

Hegel H400 mot Naim Uniti Nova PE

Så til en urettferdig sammenligning. For hva skjer når H400 stilles opp mot dyrere saker. For eksempel Naim Uniti Nova PE, hvor PE står for Power Edition? Den er som navnet tilsier mye kraftigere enn Uniti Nova, som den er inspirert av. Men her er samtidig såpass mye endret og forbedret, at jeg ikke forstår at man ikke i stedet har kalt den Supernova. Naim om det. Uansett, 2 x 150 watt er mer enn nesten alle andre Naim-forsterkere har å by på, dette takket være effektiv Klasse D-forsterkning.

Naim-forsterkeren har en meget god kontroll over musikken, og mange av fordelene til H400 har også Uniti Nova PE. Samtidig har Naim-forsterkeren en enda mer sofistikert streamer innebygd. Og dessuten HDMI eARC, så den kan spille høyoppløst lyd direkte ut fra TV-en. Men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at Naim-forsterkeren låter bedre enn Hegelen. Til tross for en formidabelt høyere pris. Den er bra, men det er noe med kontrollen og roen i Hegelen, som Naim-en bare nesten matcher.

Andre forsterkere søm bør vurderes før du drar kortet på en H400 er for eksempel Rotel Michi X3 S2, Yamaha A-S3200, Technics SU-R1000 og Devialet Expert 220 Pro.

Konklusjon

Hegel H400 er en genistrek av en forsterker. Den gir mer for pengene enn H600, og den er en komplett forsterker som driver hva som helst av høyttalere. Med en lydkvalitet definitivt prisklassen verdig. Det betyr at man kan kose seg med fantastisk lyd, enten du spiller høyt eller lavt.

H400 er en solid oppgradering fra H390, med bedre lyd, flere funksjoner og mer moderne tilkoblingsmuligheter.

Skal du ha en kraftig forsterker i high-end-klassen, kan det neppe gjøres stort bedre enn dette.