Sony NW-ZX2 har rundere kanter enn FiiO X5, og fargeberøringsskjermen gir et mye glattere uttrykk. Den virker mer kompakt, selv om den faktisk er høyere. Men den er tung. Med sine 235 gram kan den sikkert brukes som slagvåpen. På den annen side kjenner man at her er det kvalitet hele veien.

Selv om dette er en spiller for audiofile, har Sony valgt å kjøre Android på den, og dermed gi den mye av funksjonaliteten til en smartmobil. Det betyr at man kan laste inn strømmetjenester – for eksempel Tidal eller Wimp, som tilbyr musikk i ekte CD-kvalitet. Og laste ned og se videoer. Både Wifi og Bluetooth med forenklet NFC-tilkobling er på plass, og Sonys egne LDAC-teknologi gir inntil tre ganger så høy dataoverføring over Bluetooth.

 

Brukervennlighet

Android-brukere vil straks føle seg hjemme, selv om spilleren ikke bruker nyeste versjon. Dersom du vil multitaske mens du spiller musikk, trenger du bare et trådløst nettverk.

Forgylt tilkoblingspunkt både inni og utenpå skal gi best mulig kontakt mellom plugg og spiller. Spilleren har leser for ett microSD-kort på inntil 128 GB. I midten er Sonys proprietære USB-inngang.

Det enkelt å tilkoble spilleren til Bluetooth-mottakere og strømme musikk over stereoanlegget. Den er helt som en mobiltelefon, riktignok en tung en. Kult, men samtidig har jeg jo allerede en smartmobil. Ville jeg lagt den igjen hjemme når jeg tar med musikkspilleren ut? Neppe. På den annen side, hvis man skal kunne bruke strømmetjenester, må spilleren ha disse funksjonene, så hvorfor ikke få det aller beste ut av et Tidal HiFi-abonnement?

 

Lydkvalitet

Rent tonalt er det fint lite å si på Sonys lydgjengivelse. Musikken føles vektløs og pustende, i et stort og oppløst lydbilde. Flyglene til Dena Piano Duo gjengis med dansende tangenter og en veldig stor bredde mellom dypeste og lyseste oktav. Av samme grunn får jeg lyst til å skru opp lyden, men blir forskrekket når jeg finner ut at det ikke går. Selv min iPhone 6 Plus spiller vesentlig høyere, og FiiO X5 gruser Sony i så måte. Jeg laster ned musikkspilleren VLC, som kan overstyre lyden over 100 prosent. Dessverre er det faktisk også sånn det låter. Overstyrt, altså.

Sony-spilleren har et oversiktlig musikkbibliotek.

All musikk låter oppløst og bra, men jeg skulle veldig ønske at Daft Punk kunne guffes opp mer. Og er åpne hodetelefoner favoritten, må du sørge for å sitte i stille omgivelser. Uansett hva jeg gjør, blir det et lite hakk for lavt.

 

Konklusjon

Dette er den dyreste lommemusikkspilleren vi har testet. Og på papiret virker den fantastisk. Høyoppløste musikkfiler håndteres av det ypperste av komponenter, og spilleren kan en hel del som andre ikke kan. Den er nemlig en fullverdig Android-spiller.

Med proprietær USB-overføring går det noe raskere å overføre musikk til Sony enn Fiio X5. Men 11 MB/s skrivehastighet og 20 MB/s lesehastighet er ikke akkurat imponerende.

Og lydmessig er den helt superb hva oppløsning og tonegjengivelse angår. Superluftig og deilig lyd. Dessverre er ankepunktet ganske seriøst. Den går ikke høyt nok, hvilket betyr at tungdrevne hodetelefoner må gi tapt, og da er jo noe av poenget borte. Den byr på mye bra, men til denne prisen er det galskap å kjøpe den.

Også i denne testen: