Alle ingredienser hos den store X5 er valgt fra øverste hylle, og alle kretsene har diskrete komponenter. Den støtter alle musikkformater man trenger, og kan oppdateres til å dekke flere i fremtiden. X5 kan hvis ønskelig ta over som lydkort for datamaskinen, og dessuten brukes med en ekstern USB-digitalkonverter til hi-fi-anlegget.

Spilleren har ikke lagringsplass, men støtter inntil to microSD-kort på til sammen 256 GB, noe som bør holde lenge. I fremtiden kan den oppgraderes til å støtte enda mer.

Overføring av musikk går dessverre temmelig tregt med FiiO X5. Et låtutvalg på 20 GB tok 52 minutter fra undertegnedes MacBook Pro 2012-versjon.

 

Brukervennlighet

Skjermen er ikke berøringsfølsom, i stedet brukes fire knapper i X-formasjon rundt et manøvreringshjul, som til sammen lar deg bla og velge i menyene.

Hjulet er noe slarkete, og er det eneste som fremtoner seg som halvveis i en ellers ytterst solid konstruksjon. Ellers går det fint å bla igjennom menyer og velge sanger, men det tar litt tid å vende seg til plasseringen av de fire knappene i X-formasjon.

Det er mange funksjoner i menyoppsettet man kan leke seg med, for eksempel en 10-bånds grafisk tonekontroll, og man kan velge høy eller lav ”gain” ut ifra hva slags hodetelefoner man bruker. Denne kan fint stå på lav, hvis man ikke har veldig tungdrevne hodetelefoner.

To minnekortinnganger gir til sammen inntil 256 GB lagring, og kan oppgraderes til mer i fremtiden.

 

Lydkvalitet

FiiO markerer seg med en veldig kraftig lyd. Den har stålkontroll på de relativt tungdrevne Sony MDR-Z7, og pumper løs i bassen, samtidig som den får med seg detaljene oppover. Et godt steg opp fra sin lillebror X3, og også Astell & Kern AK100.

Daft Punks siste album ”Random Access Memories” i studiomasterkvalitet (24-bit / 88,2 kHz) pumper løs i rytmene, mens detaljene i cymbalene og synthsporets øvre register skinner ganske bra ut. Sammenlignet med min iPhone 6 Plus er det en helt annen verden, spesielt hva kraft angår. Det er masse overskudd her, som gjør at lydbildet ikke forvrenges og flates ut når man spiller høyt.

Fiio X5 har en enkel og grei oppsettmeny.

Flyglene på Dena Piano Duos ”Hommage à Grieg Vol. III” gjengis meget bra, hvor spesielt det nedre klangregisteret kommer frem i godt monn, mens akustikken fra Sofienberg kirke sanses godt. Overtoneområdet er også bra, men dette kunne godt vært litt åpnere.

 

Konklusjon

FiiO X5 er en skikkelig high-end spiller på alle måter, med bare de beste komponenter på innsiden. Den har mye kraft, så den kan drive selv vriene hi-fi-hodetelefoner med overbevisning, og oppløsningen er noe helt annet enn fra den typiske smartmobilen.

 

Lyden er på den litt fyldige siden av nøytral, med noe tilbakeholdenhet i overtonene. Manøvreringshjulet bærer preg av å være litt slarkete, som gjør at vi heller skulle ønsket oss berøringsskjerm. Filoverføring går også ganske tregt; 20 GB musikk tar nesten en time.

Også i denne testen:

FiiO X5 vs Sony NW ZX2