Oppsampling betyr å konvertere det digitale signalet til høyere oppløsning for å skyve digitalstøy så høyt opp i frekvens at den ikke vil forstyrre i det hørbare området. Asus har med sin balanserte konverter valgt å sample signalet helt opp til 384 kHz for signaler med oppløsninger som matematisk går opp i dette (48, 96 og 192 kHz), mens den vanligste oppløsningen 44,1 kHz (CD-kvalitet) samples opp til 352,8 kHz. Det samme skjer med 88,2 og 176,4 kHz. Det er dette Asus mener med symmetrisk oppsampling.

Xonar Essence One har både balanserte og ubalanserte kretser, og den asynkrone USB-inngangen støtter 192 kHz oppløsning, gitt at du laster ned en Windows-driver som tapper lyden utenom Windows-mikseren. Mac med Snow Leopard eller nyere støtter dette automatisk.

Digitalkonverteren har en innebygget hodetelefonforsterker som garanteres å drive alle hodetelefoner, opp til 600 ohm. Slå den! For den fingernemme lydnerden har Asus dessuten valgt å montere alle op-amper oversiktlig innunder lokket, og det følger en anvisning som viser hvordan du skifter ut disse, skulle du ønske det. Det står til og med beskrevet hvordan lyden vil oppleves forskjellig om du skifter fra en type til en annen. Dette har ikke undertegnede tuklet med, men vurdert konverteren som den er.

Lydkvaliteten
Det er ingen tvil om at Asus har lagt mye arbeid ned i Essence One. De hevder et støygulv under -120 dB, og det kan meget godt stemme. Her er det meget bra fraspark i trommerytmer, og instrumentene skilles godt fra hverandre. Personlig foretrekker jeg å ikke aktivere oppsampling, da inntrykket av litt mer luft og rom går på bekostning av rytmikk og driv.

Bassgitaren på Maria Solheims ”Suspicion” fra singer/songwriter-debuten ”Barefoot” er både tung og snerten, mens stemmen til Maria kommer godt frem. Med undertegnedes eget metalprosjekt Staal sin plate ”Rambokniv” hamrer basstromma aggressivt, mens bassgitaren glatter ut bunnen. Og gitarveggen smeller ut, mens vokalen står i midten av det hele og forsøker å låte barsk. Plata er skrudd med mye dynamikk, og Asus-DAC-en får det frem. Det er ingen tvil om at Asus har satset. Byggekvaliteten er solid, og selv om jeg godt kunne ønske meg enda mer oppløsning i overtonene (cymbaler skinner ikke like luftig ut som med de beste), kunne jeg fint levd med denne. Jeg liker også at hodetelefonutgangen holder kontroll på selv tungdrevne hodetelefoner, men selve lydkvaliteten er ikke helt på høyde med den til Cambridge DacMagic. Men så har man muligheten til å eksperimentere med å skifte ut op-ampene, og få den lyden man vil. For den som tør begynne med det.

Også i denne testen: