: EAR Yoshino V12

Det første inntrykket man får av den spesielt brede produktserien fra EAR, Esoteric Audio Research, er forvirring. Når man går nærmere etter i sømmene er derimot en hel del røde tråder – selv eksteriørmessig. Den store røde tråden er imidlertid en helt annen, det er den at alle produkter følger konstruktøren Tim de Pavaricinis egne prinsipper om hvordan man best skal konstruere saker og ting.

Og han har mange meninger. Under årenes løp har han likevel kunne vise til at veldig mye også holder stikk. Han konstruksjoner har blant annet fått et rykte på seg for å ha en uvanlig transistor-lignende bassgjengivelse når det gjelder rørforsterkere.

V12
Hans seneste epos heter V12, en integrert forsterker som både når det gjelder navn og designinspirasjon, er hentet fra en av Tims favoritter – den magnifikke Jaguar V12 motoren. Det er faktisk en lekker design – når man vel har vent seg til den. Det sies at det er en helt ny konstruksjon – et hvitt papir var starten – men den har en forløper i form av modellen V20.

Den har 12 sylindere i form av 12 stykker EL84 (6BQ5) vakuumrør, som sitter indirekte oppvarmet i en parallell push-pull pentodekobling, for maksimal effekt fra rørene. Tim de Pavaricinis egne transformatorløsninger er også en nøkkel til hvordan forsterkeren låter. Hvordan de er viklet er imidlertid en ”intern hemmelighet”. Men transformatorene er en av nøklene til hvordan EAR-forsterkerne presterer.

Forsterkeren er enkeltheten selv. Volum- og inngangskontroll og den gultlysende på/av knappen på fronten, samt et passende antall (5) innganger på baksiden. Utgangene sitter oppoverrettet lengst bak slik at man enkelt kan koble til bananavsluttende høyttalerkontakter, og det er også meget enkelt med spader. Faktisk en smart løsning som en anmelder snart lærte seg å sette pris på. Intet spesielt altså, det er bare å koble til og lytte. Mitt eksemplar hadde kjørt de påkrevde antall timer innen testen, men som så ofte, og spesielt med rørforsterkere, så skal den ha en stund på seg før den begynner å prestere ordentlig.

Bass med bravur
Jeg har prøvd EAR V12 med et bredt utvalg høyttalere, billige som dyre, stativvarianter så vel som gulvvarianter, og det som har utmerket seg er at det har gått usedvanlig bra med varierende høyttalere. Usedvanlig bra uansett forsterkerkonstruksjonstype.

Man kan hevde at rørforsterkere alltid låter som rørforsterkere. Det synes jeg ikke er tilfellet her. En av Pavaricinis kjepphester er at det lydmessig ikke skal spille noen rolle om det er en transistor- eller en rørforsterker. Det er bassgjengivelsen fra V12 et bra eksempel på. Den er ren, tørr, krisp og kjapp, akkurat som med en bra transistorforsterker. Og det finnes også både den pondus og det kjøtt som kreves. Det er når alt kommer til alt en virkelig gedigen bassgjengivelse som i hvert fall passer min smak som hånd i hanske. Jeg har aldri forstått hvorfor så mange foretrekker en fet og slapp bass fremfor en rapp og kjapp. Eller handler det om at man må gå gjennom den fasen av mye og fetere er bedre, før man setter pris på kvalitet? Det er litt som å gå på McDonalds sammenlignet med en sushirestaurant…

Hvordan det nå er, det er ikke bare i bassen som V12 er rapp og krisp. Det er i det hele en både stabil og homogen gjengivelse vi presenteres for. Rommet er stort og veldefinert, oppløsningen klart godkjent og den ønskede ”svarte bakgrunnen” er overraskende svart. Det gir en helhet som gjør forsterkeren veldig enkel å leve med. Du får en gjengivelse med kropp og sjel, men uten de avarter som det ofte fører meg seg i form av farging eller soniske fingeravtrykk på alt. V12 spiller mer på musikkens egne premisser.

Stemmer er som ventet noe V12 kan. Lytt for eksempel til Tony Bennett og k.d. lang på skiven Wonderful World, der to praktfulle stemmer får bli presentert på aller beste måte. Det gir frysninger langs ryggraden – herlig. Distinkt, veloppløst og med rett ”aura” omkring stemmene.

Den rette veien
Som jeg sa har V12 fungert bra med flere ulike høyttalere jeg hadde til rådighet. Spesielt bra gikk det med Dynaudio C4 og Forsman VSS4, som til sammen med V12 ga den typen av opplevelse der man kjenner at alt bare fungerer. Mine Wilson Sophia 3 ga i og for seg også en meget positiv gjengivelse, men i samme åndedrag syntes de at det skulle være veldig morsomt å også prøve neste større modell fra EAR. For det lydmessige inntrykket fra V12 er slik at man kjenner at man er på rett vei. Wilson ville imidlertid gjerne prøve å gå enda lenger langs veien. Som helhet har EAR Yoshino V12 vært en meget hyggelig opplevelse. Enkel å ha med å gjøre og med en lydkvalitet som det er virkelig vanskelig å ha større innvendinger mot. Her finnes både kraft, pondus og kjøtt i en totalt sett, likevel passende slank og homogen helhet. At den dessuten ikke er så følsom på høyttalere gjør bare saken enda bedre.