TEST: Denon PMA-A110

Japanske Denon er med sitt 110-års-jubileum en respektabel alder for en hi-fi-produsent – og ikke mye yngre enn elektrisitetsnettet!

For å feire jubileet har Denon laget en serie spesialutgaver av noen av sine beste modeller. Modellene har fått ekstra omsorg på lydsiden, med enda bedre komponenter og mer kompromissløs oppbygning. På forsterkerfronten gjelder det den integrerte forsterkeren PMA-A110.

Hvis PMA-A110 virker kjent, er årsaken at den langt på vei er bygd over PMA-2500ne, som vi har testet tidligere. Under den titangrå overflaten er den imidlertid minst like beslektet med entusiastforsterkeren PMA-SX1, som slett ikke eksporteres til Vesten. Noe man også kan se på prisen. Den er en halv gang høyere enn PMA-2500ne.

Så tungt som i gamle dager

Når det gjelder forsterkere, kan man få en pekepinn på kvaliteten ved å se på vekten. Og her scorer Denon PMA-A110 på pondus. Satt ved siden av NAD M33, som jeg nylig testet, er det vanskelig å se at PMA-A110 er både billigere og langt mindre effektsterk. Den er nesten dobbelt så stor – og tett på tre ganger så tung.

Det henger sammen med konstruksjonsprinsippet: Denon-en er en klasse AB-forsterker, og det er ikke spart på kjøleplater eller på strømforsyningen, som naturligvis er av den klassiske lineære typen. Ikke noe switched mode inne i kabinettet her.

Musikalitet fremfor effekt

Til tross for mange kilo delikat maskinvare er utgangseffekten bare på stillferdige 2 x 80 W. Effekten fordobles imidlertid til 160 W per kanal i 4 ohm, noe som vitner om rikelig strømreserve. At det ikke er styrken, men finessen det satses på, kan ses på utgangseffekten, som er akkurat den samme som på PM-A2500ne – og bare henholdsvis 10 W og 20 W over budsjettmodellen PMA-1600ne.

Utgangstrinnet er bygget over noe Denon kaller Ultra High Current MOS Single Push-Pull Circuit, hvor utgangstrinnet bare består av to transistorer av CMOS-typen. Prinsippet skulle gi musikalske fordeler, men det setter begrensninger i utgangseffekten sammenlignet med konvensjonelle utgangstrinn, hvor man ser massevis av parallellkoblede bipolare transistorer.

Denne typen utgangstrinn er imidlertid ikke unik for PM-A110, men finnes også i Denons øvrige integrerte hi-fi-forsterkere. I dette tilfellet er alt likevel utført med hysterisk oppmerksomhet på komponentkvalitet, og i en utgave med færre trinn som er kopiert fra den veldig kostbare PMA-SX1-forterkeren.

Baksiden er fylt med inn- og utganger i beste kvalitet. Og ekstra bra på platespillerinngangen og «ext pre in», hvor PMA-A110 fungerer som ren effektforsterker. For eksempel som frontkanaler i et hjemmekinosystem.

Høyttalerterminalene er store og solide, og det er god plass til kraftige kabler. Så god plass at jeg nesten tilgir Denon for å ha tettet hullene til banankoblinger. Med passende mengder av vold kan man kanskje få ut proppene, men jeg torde ikke forsøke på en låneforsterker.

Digitaldelen kan kobles ut

Det er tre sett analoge innganger samt en inn- og utgang for (bånd)opptakere. I tillegg hele fire digitalinnganger. At digitale signaler anses som urene, kan man se på at knappen «Analog mode» kan kobles ut for hele digitalseksjonen. «Source direct» avbryter dessuten tonekontrollene så signalveien blir så kort og ren som mulig.

Hvis man velger å la digitalseksjonen være på (og den har sin egen helt separate strømforsyning), får man til gjengjeld adgang til en firedobbel digitalkonverter av nyeste generasjon, som håndterer oppløsninger på 24-bit/384 kHz og oppsampler signalene til 1,4 MHz.

Lyden

Når jeg lytter til en forsterker første gang, foretrekker jeg så langt som mulig å la lyden tale for seg selv. Har man på forhånd fått en gjennomgang fra en produktansvarlig eller lest om de påståtte teknologiske fordelene til produktet, er det altfor lett å høre akkurat det man har fått opplyst at man vil høre. Altså placebo-effekt. Så heller lytte uten slike forutsetninger.

Og hvis de nedskrevne inntrykkene deretter viser seg å stemme overens med forklaringen, er det sannsynligvis noe ved det. Det sier seg selv at man også må unngå å lese andre mediers tester på forhånd.

Jeg sammenlignet blant annet med den nylig testede NAD M33 som er noe dyrere, men på den andre siden inneholder en hel del digitale ekstrafunksjoner, som strømming og romkorreksjon.

Følelsesladet

Begge er svært gode forsterkere – men også veldig forskjellige. NAD M33 spiller tørt og presist, men også med en rytmisk drive som gjør den morsom. Å lytte til Denon PMA-A110 er en mer følelsesladet opplevelse. Den minner, litt forenklet sagt, om en klasse A-forsterker eller en rørforsterker. Det er en integritet og sammenheng i lydbildet som man først oppdager at man har manglet når man blir presentert for den.

Dette kommer best til uttrykk på konsertopptak, hvor opplevelsen av å lytte direkte inn i konsertsalen blir mer troverdig og helstøpt. På Cincinnati Pops utgave av Banditen Galopp kan man fornemme dimensjonene på rommet og plassen mellom instrumentene helt tydelig – også helt bakerst i salen. Ikke på en demonstrativ måte, det virker bare naturlig og avslappet.

Jeg har nettopp rost NAD M33 for å gjengi rommet godt. Og den gjør det fremragende. Men Denon gjør det bare litt mer sammenhengende.

Et annet punkt hvor PMA-A110 bringer assosiasjoner til rørforsterkere, er i bassområdet som gjengis med en viss «rundhet». Bassen er ren, og stortrommer får godt med kropp. Men det er ikke med den tørrheten og sylskarpe kontrollen som en kraftig klasse D-forsterker som NAD M33 eller en power DAC som Lyngdorf TDAI-3400, klarer. Eller for den saks skyld et klasse AB-kraftverk som Emotiva XPX-DR2. Det er det ikke nødvendigvis noe galt i. Høyttalere med en like rikelig kontrollert eller litt slank bassgjengivelse kan gi litt slipp på hemningene.

Alt i alt er Denon PMA-A110 et sjarmerende bekjentskap som sannsynligvis vil tiltale «gammeldagse» audiofile som hygger seg med å telle medlemmene i orkesteret på klassiske konsertopptak, og som vil hygge seg med yndlingsplatene. I så fall er det å gripe sjansen mens den er der, da jubileumsmodellene bare er produsert i et begrenset antall eksemplarer, og kun vil være å finne i få butikker.

Er du 100 prosent på digitaltoget og forventer masser av datakrefter og teknologiske finesser i en integrert forsterker, er det andre valg som virker mer nærliggende.

 

Konklusjon

Denon PMA-A110 er en forsterker som vekker varme nostalgiske følelser hos testeren. For det første ligner den noe som kunne ha vært bygd i japansk hi-fis storhetstid. Eller rettere sagt: Den ligner den forskjønnede erindringen om den tiden – for selv de dyre tingene den gangen var ikke utført med den standarden.

For det andre – og det er viktigere – gir PMA-A110 med sin silkemyke og detaljerte, musikalske spillestil assosiasjoner til de beste egenskapene fra rørforsterkere og klasse A-forsterkere. Som på disse er utgangseffekten begrenset, og Denon-forsterkeren utøver ikke det samme knusktørre jerngrepet over høyttalernes bassenheter, som en moderne klasse D-forsterker med hundrevis av watt under panseret.

Det behøver ikke være noen begrensning når det skjer på en så sjarmerende måte som her. Og det blir med et visst vemod jeg pakker kjempen ned igjen og sender den videre til dens sannsynligvis begeistrede kjøper.