TEST: dCS Lina Network DAC 2.0

dCS er nærmest myteomspunnet i hi-fi-verdenen. Produsenten fra Cambridge i England er kjent for å lage noen av de beste DAC-ene i verden, men det er sjelden man får oppleve en. De koster nemlig like mye som en ny Tesla elbil, pluss/minus. Man er nødt til å se det i denne konteksten, før man ikke føler at den nye lekkerbiskenen, dCS Lina Network DAC 2.0, er så svindyr som når man ser prislappen første gang. Den klokker nemlig inn på snasne 175 000 kroner!

For en DAC, altså. Med på kjøpet får du innebygd streamer, med støtte for strømmetjenester som Tidal, Qobuz og dessuten Spotify Connect og AirPlay. Og selvsagt er den Roon Ready, og støtter alle filformater du kan kaste på den. Inkludert DSD og MQA.

Det skulle da også bare mangle, når det finnes mange langt billigere strømme-DAC-er som kan det samme. Og selv om dette altså er den rimeligste DAC-en som bærer dCS-logoen, er det spinnvilt mye penger det er snakk om. Og når man så tenker at den er et KOMPROMISS i forhold til sine dyrere brødre, så er det så en stakkar nesten må ta seg for, for ikke å dette baklengs.

Bygget med kjærlighet – og for hodetelefoner

Men vent litt. I følge dCS har de faktisk ikke laget Lina-serien som et kompromiss. I stedet er utgangspunktet noe så spesielt som at man har sett en økende interesse for dyre hodetelefoner hos kundene, og ønsker å tilby de aller beste produktene til formålet.

Med Lina-serien har dCS derfor villet lage mer kompakte produkter, med et fotavtrykk som passer perfekt på skrivebordet. I serien finnes da også en hodetelefonforsterker, med det beskrivende navnet Lina Headphone Amplifier. Og, noe vi skal komme tilbake til, den eksterne klokken Lina Master Clock.

Skal du lage hi-fi-produkter til hodetelefon-markedet, må du nødvendigvis være litt mer edruelig, enn når du skal fôre høyttalere og forsterkerrigger i millionklassen med godlyd.

Testet som en «vanlig» hi-fi-DAC

I denne testen bryr jeg meg fint lite om hodetelefonavdelingen. Det kommer jeg i stedet tilbake til ved en senere anledning.

Det kan nemlig være mange andre grunner til at folk vil ha en DAC i et kompakt kabinett, uten å kompromittere på lydkvalitet. At Lina Network DAC altså har innebygd musikkstrømming og dessuten fungerer som en fullblods forforsterker – med inntil 6 volts utgangsnivå, som er nok til å drive selv de minst følsomme effektforsterkerne, gjør den til et meget interessant kinderegg. Fullbalansert er den også.

Den burde med andre ord være den perfekte kilden i et high-end hi-fi-anlegg, sammen med ekstra påkostede forsterkere og høyttalere. Hvor målet er å komme inn i en opphøyd tilværelse: Lydhimmelen.

dCS Lina Network DAC 2.0 – oppbygning

Som alle andre dCS-produkter er innmaten omringet av et elegant kabinett i aluminium, utskåret ved hjelp av robotautomasjon. Som sørger for total perfeksjon i utskjæringen. En 4-tommers enkel, tofarget pekeskjerm gir oversikt over innstillinger og hvilken låt som spiller. Jeg liker det minimalistiske formspråket, selv om jeg må innrømme jeg gjerne ville hatt fargerik grafikk med albumbilde og annet snacks.

Det følger ikke med noen fjernkontroll. Du kan kjøpe en løs til ti tusen kroner (!), men DAC-en styres like enkelt med Mosaic-appen for iOS og Android. Du kan også programmere en hvilken som helst universalfjernkontroll du måtte ha for hånden.

Mosaic-appen har også som funksjon å oppdatere produktet, om en ny programvare skulle komme. Siden den spesielle Ring DAC-teknologien tillater et utall av innstillingsmuligheter, kan du potensielt få et mer vellydende produkt i fremtiden, utelukkende gjennom programvareoppdatering. Det var det som skjedde under oppdateringen fra Lina 1.0 til 2.0, da man plutselig fikk ny oppsamplingsalgoritme, to nye mapper-innstillinger og flere filterinnstillinger. Mer om det om litt.

Avansert Ring DAC-teknologi

I kjernen av dCS Lina DAC sitter selskapets proprietære Ring DAC. Ring DAC er bygget rundt en FPGA som bruker en sofistikert mapping-algoritme (= kartlegging) for å velge og slå en rekke av 48 identiske strømkilder på og av, på en slik måte at signalet er frakoblet støyen som genereres av strømkildene. De gjeldende kildene som brukes er valgt av en sofistikert algoritme som fungerer på en «round robin»-metode, altså alle mot alle, hvor hver strømkilde fôres av og påvirker alle de andre kildene samtidig. Derav navnet Ring DAC. Hensikten er å sikre at bruken av hver enkelt strømkilde distribueres slik at man er fritatt ethvert linearitetsproblem som tradisjonelle multi-bit DAC-er er utsatt for. Ring DAC bruker ikke hyllevare DAC-brikker fra Texas Instruments, AKM, ESS eller noen andre, dette er dCS sitt eget design.

Resultatet skal være en uvanlig ren, detaljert og «analog» lydkarakter, fri for påtrengende digital for- og etterklang rundt samplingsfrekvensen (Nyquist-frekvensen).

I tillegg lar de avanserte «Mapper»-funksjonene deg finjustere lydbildet ytterligere ved å variere algoritmene som brukes til å beregne hvilke strømkilder som skal velges for hver sample, og hastigheten som selve Ring DAC-en opererer i – hvor Mapper 1 og 3 kjører DAC-kjernen i 5,644 eller 6,14 MHz, mens Mapper 2 – som er den originale dCS-designen – opererer i 2,822 eller 3,07 MHz (Puh!)

Ekstern klokke

En unik egenskap ved Network DAC-en er muligheten til å koble til en ekstern klokke, for ytterligere raffinering av lydkvaliteten. Mens noen produsenter er skeptiske til påståtte fordeler med dette, som Chord Electronics’ Rob Watts og ikke minst Meitner Audios Ed Meitner, hevder dCS at den eksterne klokken bidrar til et enda mer stabilt og harmonisk lydbilde. At den gir en bedre plassering av instrumenter i stereoperspektivet, samt et ekstra nivå av musikalsk sammenheng og flyt.

Jeg spurte teknisk support-spesialist hos dCS, Phil Harris, om dette i en samtale. Om hvordan enkelte ingeniører påstår at en ekstern klokke vil introdusere jitter i stedet for å redusere det. Hvorpå han svarer forbausende ærlig:

– Jeg er faktisk blant de som ikke hører de store fordelene med klokken, som enkelte beskriver. Men jeg er også helt klar over at det er nok av folk der ute som hører forskjellen. Og som bruker masse penger på en ekstern klokke. For meg må det være noe i det. Det kan ikke bare være at den tekniske tilnærmingen er den eneste korrekte. Folk opplever faktisk en forbedring.

Jeg blir ikke spesielt betrygget av dette.

Oppsett

Den første uken går til å teste Network DAC-en alene, uten den eksterne klokken. Koblet til utstyr som Naim NAC 332 forforsterker og et par Naim NAP 350 monoforsterkere, som igjen driver et par Bowers & Wilkins 802 D4. Som sammenligningsgrunnlag har jeg brukt både Naim NSS 333 streamer-DAC, og dessuten Auralic Altair G2.1. Til under halve prisen av dCS-en, men fortsatt til en god slump penger.

I tillegg har DAC-en fått bryne seg på mitt eget oppsett, med to Hegel H30A tilkoblet et par Gallo Reference 3.5. Spesielle, men meget gode høyttalere. Hvor hvert høyttalerelement er montert i et kulerundt kammer, i stedet for i et felles rektangulært kabinett.

Til slutt har DAC-en også vært på besøk hos HiFi Klubben i Sandvika, hvor den ble testet på de trofaste Dali Epicon 6, da drevet med en mye enklere, men absolutt avslørende nok forsterker, Hegel H390.

Enkel brukervennlighet

Grensesnittet til Lina-DAC-en er meget enkelt, tross innstillingsmulighetene. Det eneste som irriterer meg, er at sanger man har trykket «hjerte» på («Mine sanger»-listen) i Tidal, kan ikke automatisk spilles etter hverandre som i en vanlig spilleliste, i Mosaic-appen. Det stopper alltid etter én låt. Her kan dCS lære av både Naim, Auralic, Roon, og … vel … de fleste andre.

Kurerte spillelister, egne som Tidal-redaksjonen sine, kan derimot spilles fra begynnelse til slutt, det samme kan album. Men altså ikke «Mine sanger», som har blitt den viktigste låtlisten for min del.

Lyden av luftig dynamikk

I alle oppsettene jeg har testet DAC-en i, gir den en umiddelbar følelse av luftighet, letthet og dynamikk. Og nå snakker vi i den ekstreme enden av skalaen. Diskant- og mellomtoneregisteret fremstår som spesielt åpent og definert, med den nydelige stemmen til avantgarde-pop-artist Caroline Polachek hengende i lufta mellom høyttalerne, på den nye sangen Crude Drawing of an Angel. Lydbildet er stort, bassrytmene treffer som støpt, med masse luft i basstonene.

Jeg får rett og slett frysninger nedover hele ryggraden, og minnene går tilbake til en DAC jeg har savnet helt siden jeg testet den for nøyaktig fire år siden: Nemlig den fantastiske Mola Mola Tambaqui. De deler den fantastisk transparente lyden, og evnen til å sende tårene trillende nedover kinnene.

Oppløsningen i hele lydlandskapet er fremragende, med en evne til å plassere hvert instrument tydelig i bredde og dybde. Også Infected Mushrooms syretrip av en trance-låt I Wish nyter godt av denne oppløsningen, mens det hele tiden er god plass til bassrytmene.

For ikke å snakke om klassisk musikk, frontet av Anne-Sophie Mutters fremføring av Vivaldis fiolinkonsert i F-dur. Jeg har bare lyst til å lytte og lytte, aldri stoppe.

Ulike innstillinger

Som nevnt har dCS-DAC-en en hel del innstillinger man kan leke seg med – eller bli gal av, alt ettersom. Heldigvis låter den meget bra uansett hva du velger, det er bare nyanser som skiller det ene fra det andre.

Angående de særegne mapper-tilordningene, som styrer DAC-ens egenfrekvens, foretrekker jeg faktisk Mapper 1, som den står i rett ut av esken. I systemet jeg har testet mest med, nemlig Naim New Classic 300 og B&W 802 D4, sitter rytmene enda bedre spikret, mens med Mapper 2 og 3 føles det ikke som at basstromma kommer like langt ut fra høyttalerne. Siden ingen ører er like og dermed heller ikke oppfattelsen av psykoakustikk, er det ikke sikkert du hører det samme som jeg. dCS legger også til at det kan endre seg fra system til system.

Man kan velge mellom enkel og dobbel DSD-oppsampling, i tillegg til DXD (24-bit / 384 kHz PCM). DXD funker best for meg, spesielt på trommerytmer og elektriske rytmegitarer. Det litt mer driv i det, føler jeg.

Når det gjelder filterinnstillingene, må jeg derimot innrømme at jeg sliter med å høre forskjell. Det går i hvert fall ikke i løpet av en lytteseanse. Eneste måten man kan oppleve noen forskjell her, må være å lytte lenge om gangen på en innstilling, deretter bytte og se om man opplever noen forskjeller i hverdagen. Men det kan være vanskelig, siden man jo endrer sinnsstemning fra en dag til den neste. Jeg endte med Filter 1, men det er mulig jeg over en lengre periode ville foretrukket noe annet.

Som forforsterker

Det er ingen tvil om at Naim-forforsterkeren NAC 332 er et fantastisk vellydende produkt. Hva skjer når dCS-DAC-en kobles utenom, og får være sin egen forforsterker?

Det blir i hvert fall ikke noe mindre magisk i mine ører. Kanskje tvert imot. Dynamikken og oppløsningen ivaretas, og det blir kanskje enda et hakk mer tredimensjonalt. Kanskje. Det er i hvert fall ikke slik at du trenger en forforsterker til dCS. Så, med mindre du må koble til en analog lydkilde som en platespiller, så trenger du faktisk ikke forforsterkeren. Og da er jo ikke prisen for Lina Network DAC 2.0 fullt så hakkande gæli, som den først fremsto …

Med ekstern klokke

Og så til høydepunktet. Den eksterne klokken. Selve kronjuvelen, som øker prisen med ytterligere 100 000 kroner. Hundre tusen! Et konsept jeg i alle år har vært skeptisk til, siden jeg tenker som ingeniørene jeg har snakket med og lest om: nemlig at klokken skal sitte rett før DAC-en i signalveien, slik at signalet er så nylig klokket som mulig ved konvertering.

Uansett hvor fantastisk en ekstern klokke måtte være, tilsier logikken at alt blir ødelagt gjennom kabelen inn til DAC-en. Heldigvis er klokkekabler terminert med BNC, som tillater ekte 75 Ohm overføring, og som dessuten er laget for signaler med ekstremt høy båndbredde (over 1000 MHz for en DAC-klokke). Så jeg er åpen for å ta feil.

Etter en uke med DAC-en stående på egne bein, og med følelsen av at dette må da være noe av det aller beste jeg har hørt, så kobler jeg inn klokken. Og til ingens overraskelse er lydkarakteristikken den samme. Den nøytrale oppløstheten og luftigheten, med en finslipt mellomtone og superfokuserte bassrytmer.

Men det har skjedd noe. Noe lite, men vitalt. En forbedring i form av større åpenhet og transparens i lydbildet. Diskanten er enda luftigere. Ikke slik at man hører lysere frekvenser. Men snarere en mer tredimensjonal og holografisk opptegning av det hele. Overtonene svever i luften, som et hologram med enda tydeligere linjer enn før. Lydbildet flyter mer, og skulle det vært et eneste snev av sibilanter tidligere, er det borte nå. Men detaljene er der altså i bøttevis.

Jeg husker da vi mikset til analoge totoms mastertapes på lydskolen. Som føltes overlegent det vi brukte i digitalstudioet. De analoge båndene hadde en egen magi, men med en svak båndsus som bivirkning. Her, med eksternklokken, er det litt samme følelse. Bare uten båndsusen. Musikken flyter som en rennende elv.

Jeg tok feil

Og må med andre ord innrømme å ha tatt feil. Hele frekvensregisteret har et ekstra lag med stress fjernet, noe som resulterer i en følelse av enda større musikalsk sammenheng.

Forskjellen er ikke natt og dag umiddelbart, men såpass tydelig at jeg er overbevist om at den eksterne klokken har en positiv innvirkning. Og det blir enda tydeligere når den kobles fra igjen. Så fort kan altså noe fantastisk endre seg til bli «passe bra».

Konkurrenter

Vi kan ikke snakke om en DAC til denne prisen, uten å nevne noen alternativer. Nevnte Mola Mola Tambaqui er en selvskreven motkandidat. Den er av tilsvarende størrelse, og jeg har bare gode ord å si om den. Den har derimot ikke samme strømmemuligheter som dCS Lina Network DAC 2.0. Lydmessig mener jeg de har de samme styrkene, og Mola Mola-en er en god del rimeligere.

Naim NSS 333 (test kommer) er også et fantastisk produkt. Grensesnittet på strømmeløsningene er Naim aller best på, her savner jeg ingenting fra den innebygde Tidal-funksjonen. Lydmessig er Naim mer frempå i rytmeseksjonen, og du verden, så tøft den låter! Her er det ingen filterinnstillinger, som også kan være en fordel for folk som er redd å få for mange valg. Naim-streameren har nok ikke helt den samme holografien i lydbildet som dCS, som gir en noe sterkere fornemmelse av hvordan et klassisk orkester sitter plassert.

Auralic Altair G2.1 skal også nevnes, selv om den er langt rimeligere. Den låter fabelaktig, og spesielt liker jeg den store dynamikken. Jeg er derimot ikke like begeistret for brukervennligheten der, og lydmessig er det noe ekstra magisk med dCS. Slik bør det jo også være, til mer enn dobbelt så høy pris.

Konklusjon

dCS Network DAC 2.0 er et soleklart bevis på at high-end drømmelyd og intuitiv brukervennlighet kan forenes. Om du har pengene.

For musikkentusiaster på jakt etter en genuin «analog» lydgjengivelse, befridd for påtrengende digitale artefakter og presentert i et smakfullt chassis med tidsriktig funksjonalitet, trenger man ikke lete stort lenger.

Og skulle du etter hvert ønske noe enda heftigere, som tar deg enda nærmere Lydhimmelen, kan du legge til den eksterne klokken. Og lukke ørene for alle som skriker «idiot». De tar feil, du har rett.

Jeg vet ikke hvordan de enda dyrere dCS-produktene låter. Men jeg vet at Lina Network DAC er noe unikt.