Når man skal vurdere et lydprodukt, er øret det absolutt viktigste instrumentet. Men når man skal teste elleve forskjellige, kan det innimellom være vanskelig å holde tunga rett i munnen. Et viktig hjelpemiddel da kan være målinger. Vi har derfor valgt å måle testens DAC-er, og fått lånt oss en Audio Precision 2722A for anledningen. Dette er en meget nøyaktig måler, og har blitt en bransjestandard.

Forvrengning
Alle lydprodukter har forvrengning. Når et lydsignal går igjennom produktet, vil det skapes kunstige overtoner av dette, som kalles harmonisk forvrengning, fordi signalene ligger i rene oktaver over hovedsignalet. En oktav over er 2. harmonisk forvrengning, to oktaver over er 3. harmonisk, osv. Disse overharmoniske tonene vil nødvendigvis også legge seg sammen med hovedsignalet igjen og skape nye frekvenser. Disse frekvensene er disharmonier av musikksignalet, derfor vil man ha så lite av dem som mulig. Som regel kan man si at 2. og 3. harmonisk forvrengning er minst ille, mens 4. og oppover vil skape de verste disharmoniene. I praksis vil man oppleve det som at overtoneområdet (diskantområdet) gjengis tettpakket og lite luftig.

Når vi har målt forvrengning, har vi også vært interessert i konverternes potensielle signal-/støyforhold. Derfor har vi målt med 24-bit signal for de som støtter dette, og 16-bit for resten.

Jitter
Jitter er et resultat av at det digitale musikksignalet blir gjengitt med små tidsfeil. Mye jitter vil derfor gjøre at musikken kan oppleves som mindre rytmisk og faseriktig. Men det som er enda verre er at jitterstøy faktisk vil skape dissonanter i lydsignalet. Spesielt høyfrekvent jitterstøy gjør at det skapes over- og undertoner til hovedtonen, og gjøre at lydbildet mister oppløsning og musikalitet. Myten om at digitalt låter kaldt og analogt låter varmt, kan ha oppstått på grunn av digitalprodukter med høye jitterverdier. Når det gjelder lavfrekvent jitter, synes dette som en ”kåpe” som foldes ut nedover fra hovedtonen. Et produkt med mye lavfrekvent jitter kan oppleves som tregt eller slankt i bassområdet.

Alle de elleve USB-DAC-ene i denne testen er målt med 16-bit jittersignal ved -6dBFS, og er derfor direkte sammenlignbare.

Forbehold
Vær oppmerksom på at man ikke får hele sannheten ved å måle to parametre. Vi vil påstå at man aldri ved hjelp av målinger, uansett hvor mange, kan vite nøyaktig hvordan et produkt vil låte. Et produkt som måler bra, trenger ikke nødvendigvis å falle i smak for ørene. Likeledes kan et produkt som tilsynelatende måler dårlig subjektivt oppfattes som bra, det kommer an på hvilke artefakter produktet har. Målinger gir likevel en indikasjon på hvor et produkt kvalitativt befinner seg, og kan derfor være et viktig verktøy.

Vi synes det var interessant å se at de dyreste DAC-ene ikke nødvendigvis var de som slo best ut på målinger. Det er også et interessant faktum at testens to asynkrone DAC-er var de som slo desidert dårligst ut av alle. Subjektivt ble de ikke oppfattet som de to dårligste, men de kjempet heller aldri i teten. Det som er helt sikkert, er at de vi mente låt best, også var blant de som målte best.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 24-bit/96 kHz oppløsning via USB. Vi ser at støygulvet til HRT MusicStreamer II er ganske lavt, under -120dB. Det er noe 3., 4. og 5., 6. og 7. harmonisk forvrengning, men ikke spesielt ille.

11,025 kHz testtone. Jittermålingene på MusicStreamer II ser stort sett bra ut. Hovedsignalet på 11,025 kHz har en ”kåpe” rundt seg, som starter ved ca -115dB. Dette som ligger tett inn på hovedtonen er lavfrekvent jitter. Dette vil gi utslag spesielt på bassgjengivelsen, som kan oppfattes som det mangler litt hurtighet. På Streamer II er det likevel ikke så mye at dette vil oppleves som noe problem. Piggene du ser på høyre og venstre side for hovedsignalet skal være der de aller fleste av dem, da disse er lagt inn i testsignalet. Men den til venstre av de to ved 8kHz skal ikke være der, og heller ikke piggen ved 12 kHz, 12,8kHz og 13,3kHz. Disse skaper disharmoni med musikksignalet, men på Streamer II er de såpass lave at det ikke bør oppfattes i stor grad.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 16-bit/44,1 kHz oppløsning via USB. Abrahamsen A-DAC har noe forvrengning, verst er 3. harmonisk ved -60dB, men også, 5. og 7. harmonisk er markant. 2. harmonisk er også litt høy, men subjektivt oppfattes ikke denne like sterkt. Legg også merke til at støygulvet er ganske høyt, rundt -110dB.

11,025 kHz testtone. Kåpa rundt hovedtonen starter å utvide seg ved ca -90dB. Dette er lavfrekvent jitterstøy, som kan være grunnen til at vi oppfater DAC-en som varm og fyldig i klangen. Dette fordi bassregisteret mangler hurtighet. Annet jitterstøy er ikke målbart, fordi det høye støygulvet maskerer for testtonene. Dette kan være med vilje, for å skape mer lyttevennlig støy (noe liknende dither på en digital innspilling).

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 16-bit/44,1 kHz oppløsning via USB. Støygulvet hos Pro-Ject DAC Box USB er lavt, under -120dB. Ørlite 2. og 3. harmonisk forvrengning forekommer, men det er nesten ingenting over dette. Bra.

11,025 kHz testtone. DAC-en fra Pro-Ject har noe lavfrekvent jitterstøy, i form av en ”kåpe” rundt hovedtonen. Et par pigger ved denne tyder også på at denne konverteren har noe støy fra strømforsyningen som forplanter seg inn i digitalsignalet. Dette kan være grunnen til at DAC-en opleves som litt fattig på dynamikk, spesielt i bassen.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 24-bit/96 kHz oppløsning via USB. Hegel HD2 har et lavt støygulv, på under 120dB. I tillegg har den ingen forvrengning av betydning bortsett fra 2. og 3. harmonisk, som begge er lave.

11,025 kHz testtone. Med jittersignal har Hegel HD2 lavere støygulv enn Pro-Ject. I tillegg har Hegel nesten ikke målbart jitter, verken lavfrekvent eller noe annet. Det som forekommer (f.eks. ved 8,2kHz) er så svakt at det neppe i praksis vil være merkbart. HD2 måler så å si optimalt.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 16-bit/44,1 kHz oppløsning via USB. Musical Fidelity V-DAC har et støygulv på under -120dB. I tillegg har den nærmest kun 2. harmonisk forvrengning. Utmerket.

11,025 kHz testtone. Når jittersignalet sendes gjennom Musical Fidelity V-DAC har den et høyere støygulv enn Hegel HD2. Men jitter er det fint lite å melde ifra om. V-DAC er på høyde med de beste.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 24-bit/96 kHz oppløsning via USB. Støygulvet til Arcam er testens laveste, ved rundt -140dB. Meget bra. I tillegg til 2. og 3. harmonisk er det den 5. og 7. harmoniske forvrengningen man her bør se på. Disse disharmoniene er likevel så lave i forhold til hovedsignalet at de i seg selv nok ikke vil være hørbare.

11,025 kHz testtone. Det er interessant å merke seg at Arcam er en asynkron USB-DAC. I teorien skal dette gi lavest mulig jitter. Likevel har Arcam rDAC testens nest høyeste målbare jitter. For det første pitcher den hovedtonen noe opp, slik at et 11,025 kHz testsignal i virkeligheten blir 100 Hz for høyt. Dette i seg selv trenger ikke være hørbart, men er interessant å merke seg. Det som er verst, er den vide ”kåpa” rundt hovedtonen, som er mye bredere enn noen av de adaptive DAC-ene. Dette betyr at konverteren har svært mye lavfrekvent jitter, noe som subjektivt vil slå ut i form av en tammere bassrespons. I tillegg er piggene til venstre og høyre for denne for høye, og noen av de minste av dem skal ikke engang være der, men er artefakter i form av kunstig genererte toner. Dette skaper dissonans. Dette er på papiret ingen veldig god USB-DAC. Vi syntes likevel ved subjektiv lytting at den var ok til prisen, bortsett fra at bassen ble oppfattet som slank.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 24-bit/96 kHz oppløsning via USB. Forvrengningsmålingen av NuForce-konverteren ser litt merkelig ut. Det er lite forvrengning å skue, men støygulvet er ujevnt. Det er dratt opp litt støy ved 6 og 8 kHz, og det går også en svak dønning opp fra ca 13-17kHz. Kanskje for å legge til mer informasjon her og dermed gi inntrykk av mer energi og detaljer i det øvre frekvensområdet. Legg også merke til at støygulvet er noe høyt for en 24-bit/96kHz DAC å være. Vi nevner også at venstre og høyre kanal har litt forskjellig utgangsnivå dersom volumhjulet ikke står på maks (her vises bare én kanal).

11,025 kHz testtone. NuForce-konverteren har noe jitter. Spesielt innerst rundt hovedtonen. Dette er ikke fra strømforsyningen (jitterpiggene har ikke riktig avstand seg imellom i forhold til en 50 Hz strømforsyning), men er jitter introdusert av selve DAC-en. Mange av de andre piggene utover på flankene skal være der, men er litt høye hos NuForce.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 24-bit/96 kHz oppløsning via USB. Støygulvet til Streamer Pro er lavt, faktisk under 130dB. Problemet er at den har veldig mye forvrengning. Foruten svært høy 3. harmonisk, ser vi både 4., 5., 6., 7. og helt opp til 19. harmonisk forvrengning, som seg imellom skaper dissonanter. Dette vil først og fremst merkes i form av mangel på oppløsning i overtoneområdet, som også var det vi følte ved subjektiv lytting.

11,025 kHz testtone. Ser vi på hovedtonen på den asynkrone Streamer Pro, pitcher den i likhet med Arcam rDAC (også asynkron) tonen opp ca 100 Hz. Tonen blir dermed ørlite lysere enn den skal. Dette i seg selv burde ikke være hørbart, i prosent er det svært lite. Det er ikke mye lavfrekvent jitter her (ingen bred ”kåpe” rundt hovedtonen), som betyr at MusicStreamer Pro vil kunne levere en kjapp og kontant bassrespons. Dette opplevde vi da også ved subjektiv lytting. Det er imidlertid utilgivelig mye høyfrekvent jitter, som synes i form av alle piggene til høyre og venstre for hovedtonen. Disse er så store, og det er mange av dem som ikke engang skal være der, at det vil skape mye maskering oppover i toneområdet. Jittermessig er dette DAC-en i testen som måler desidert dårligst av alle (den dårligste jittermålingen vi hittil har sett på papir), derfor måtte vi dobbeltsjekke ved å måle to ganger. Til og med den langt rimeligere Streamer II fra samme produsent har mye bedre jittermålinger, og også vesentlig mindre forvrengning. Subjektivt opplevde vi likevel Pro som kraftigere og mer rytmisk enn II, slik at vi totalt sett faktisk likte den bedre. Prismessig får du likevel mye mer for pengene ved å velge Streamer II.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 16-bit/44,1 kHz oppløsning via USB. Støygulvet hos Electrocompaniet PD 1 ligger rundt -120dB, som er meget bra med tanke på at det kun er 16-bits oppløsning på USB. Den har noe 3. harmonisk forvrengning, uten at dette trenger å være særlig hørbart. 5. harmonisk er det også noe av, som kan slå ut negativt. Vi opplevde likevel god oppløsning og luft ved subjektiv lytting.

11,025 kHz testtone. Jittermålingene til Electrocompaniet ser ut som vi aldri har sett hos noen andre, derfor måtte vi dobbeltsjekke med å måle dobbelt. Her ligger det støy over de høyfrekvente jittertestsignalene, som gjør at disse ikke synes på papiret. Dette kan være en artefakt som følge av DAC-ens oppsamplingssystem. Vi ser at ”kåpa” rundt hovedtonen er snever, det betyr lite lavfrekvent jitter. Derimot er det et par pigger på hver sin side av denne, som kan tyde på at noe støy fra strømforsyningen har smittet over i de digitale signalet. Det kan være dette som skaper den litt varme klangen som vi opplevde ved subjektiv lytting. Den oppleves likevel ikke som treg, og alt i alt syntes vi denne DAC-en låt såpass bra, at når den i tillegg har et vell av tilkoblinger og kan overføre lyden trådløst, utnevnte vi den til ”Best i test”.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 16-bit/44,1 kHz oppløsning via USB. Rega DAC har et støygulv ved rundt -120dB, som er omtrent maks. for en 16-bits DAC. I tillegg til 2. og 3. harmonisk forvrengning, har den 5. og 7. harmonisk som kan gi en dårligere oppløsning i overtonene. I våre ører låt den imidlertid som oppløst og energisk.

11,025 kHz testtone. Det er verdt å merke seg at de piggene som repeteres jevnt over det synlige frekvensområdet, er testsignaler som skal være der. Det Rega DAC sliter noe med, later til å være støy fra strømforsyningen som forplanter seg i digitalsignalet. Dette synes i form av piggene som går gradvis nedover, tett innpå hovedsignalet. Dette kan maskere for bassen og gjøre at den oppfattes slankere. Vi opplevde ikke dette som noe problem, men synes DAC-en låt både oppløst og musikalsk. Et tegn på at øret som hører kan oppfatte noe annet enn instrumentet som måler.

1 kHz lydsignal, 0dB (fullt lydnivå). 24-bit/96 kHz oppløsning via USB. Støygulvet hos Canto e.One DAC 1.5 er omtrent det samme som hos 16-bits DAC-ene, rundt -120dB. Dette burde vært noe lavere, siden denne er av typen 24-bit. Forvrengning er det derimot svært lite av. Litt 2. harmonisk, men lite annet. Bra.

11,025 kHz testtone. Bel Canto e.One DAC 1.5 har svært lite jitter. I praksis ingenting å snakke om. Ikke rart vi synes konverteren var både oppløst, presis og dynamisk.

 

Slik ser en teoretisk perfekt jittermåling ut. Dette er referansesignalet som sendes gjennom hver konverter, for å se hvordan de takler det. De lavere piggene vil kun synes på konvertere med et lavt nok støygulv.

Også i denne testen: