: Ayre AX-5

Etter fire par høyttalere, og flere uker med den integrerte Ayre-forsterkeren, kom jeg til å tenke på salige Peter Walker. Mannen bak de originale elektrostatiske Quad-høyttalerne, og forsterkerkonstruktør med mildt sagt egne meninger om saker og ting. Walker mente nemlig at den perfekte forsterkeren, skulle ha samme egenskaper som en ledning. Bare med volumkontroll. Med det mente han at forsterkeren skulle kunne øke spenningen og sende mer strøm til høyttalerne, uten at signalkvaliteten og lydkvaliteten endret seg.

Blant annet utviklet Walker Current Dumping i 1975, som effektivt fjernet forvrengingen i forsterkerens utgangstrinn, ved hjelp av en enkel feilkorreksjonskrets. Som kjent oppstår forvrengning når forsterkeren skal levere mer strøm og spenning, og Walker mente han hadde medisin mot sykdommen. I og for seg må jeg gi ham rett, for jeg har selv eid både en Quad 405-2 med Current Dumping, og et par Quad ESL-63 elektrostathøyttalere.

Ribbet
Men Quad-høyttalerne lød faktisk bedre med andre forsterkere, enn Quads egne. Blant annet forsøkte jeg noen tidlige forsterkere fra Electrocompaniet, en integrert Luxman klasse A-forsterker, og Nakamichi. Ingen av dem var like, og hadde relativt ulike konstruksjonsprinsipper, og lød ikke uventet helt ulikt på Quad-høyttalerne. Med andre ord, de påvirket min oppfatning av lydkvaliteten i stor grad, og påvirket således også musikkopplevelsen.

Akkurat som Ayre AX-5 vil gjøre. En integrert 125 W stereoforsterker, ribbet for utstyr, men med nok en variant av Walkers tese om at en forsterker skal oppføre seg som en ledning. Bare med forsterkning.

Kanskje er det derfor AX-5 er blottet for utstyr, man tar for gitt i disse dager. Den har nemlig ikke en eneste digital lydinngang. Ikke USB en gang. Langt mindre en platespillerinngang. I stedet er den utelukkende utstyrt med analoge lydinnganger. Både balanserte via XLR-kontakter, og vanlige ubalanserte. Men det er ikke ensbetydende med at den er like enkelt konstruert som en ledning med forsterkning.

Eksplosiv dynamikk
Forsterkeren henter nemlig teknikk fra Ayres high-end forforsterker KX-R og effektforsterkerne i Reference-serien, MX-R og VX-R. Volumkontrollen er plassert helt inntil utgangstrinnet, og bruker mekaniske Shallco-kontakter i rent sølv. Det betyr at du hører et knep hver gang du endrer volumet. Den har også et helt diskret (uten integrerte kretser i signalveien) og fullbalansert forsterkertrinn, separat jording og integrert strømfilter på nettkontakten. For å nevne noe fra en lang liste over tekniske løsninger i AX-5, som alle er der for å slippe mer av musikken gjennom til høyttalerne.

Er det noe denne forsterkeren briljerer på, så er det oppløsning, gjennomsiktighet og dynamikk. Den lyder som en langt kraftigere forsterker enn de 125 wattene skulle tilsi, og du må til Musical Fidelitys massive M6 500i som med sine 500 W per kanal, knuser de fleste integrerte. Også AX-5.

Men Ayre-forsterkeren kan det få av konkurrentene makter. Den kan nemlig trylle. I hvert fall føles det slik. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte en integrert forsterker som røsket opp i musikken på samme måte. For meg føltes det som alle innspillingene var blodferske, inntil livefremførelse, om du vil. Som Calexicos livekonsert fra Brussel. Slett ingen perle lydmessig, men gjennom AX-5 ble den til en skinnende opplevelse, hvor messingblåserne flerret malingen av veggene når jeg spilte skikkelig høyt.

Dynamikken er så eksplosiv at jeg skvatt så jeg fikk tårer i øyene, da jeg spilte Allegro con brio, fra Leif Ove Andsnes Beethoven-tolkninger. Det elegante klaverspillets silkeaktige tekstur lullet meg inn i en romanseaktig stemning, som The Mahler Chamber Orchestra brått rev meg ut av. Den enorme dynamiske kontrasten gjaldt uansett hvilke høyttalere jeg brukte. Små høyttalere fra Audiovector og Dynaudio vokste kraftig med oppgaven, og et par gulvstående Piega-høyttalere hørtes nesten ut som et PA-anlegg med AX-5 tilkoblet. Riktig magisk ble det med Focal Diablo Utiopa, som vi tester i neste nummer. Den gjennomsiktigheten den kombinasjonen skapte, ga meg plutselig en detaljrikdom på innspillinger som for eksempel, Keith Jarrett trio live fra Montreux, og Bob Dylans Oh Mercy på vinyl, som jeg bare har hørt bedre gjengitt med kombinasjonen Martin Logan Montis elektrostater og Ayre KX-R og VX-R.

Balansen er perfekt. Fra den superstramme og ekspansive bassen, som går så dypt at du føler at høyttalerne rekker en halv oktav lengre ned i bassen, til den distinkte og luftige diskanten. Personlig liker jeg mer varme i mellomtonen, som fra en McIntosh-forsterker, men jeg skal innrømme at AX-5 er mer nøytralt balansert. Ingen andre integrerte jeg har testet, med et mulig unntak for Gryphon Diablo, klarer å spenne opp et like tredimensjonalt lydbilde, med så mye dybde og dynamikk. Her hører du faktisk mer musikk, fordi atmosfæren på opptaket er bedre bevart, enn fra andre forsterkere. En bragd, egentlig, og etter mitt skjønn, et av de viktigste parameterne for å få musikk til å oppleves realistisk. Spesielt på klassiske konserter innspilt i konsertsaler, og operaer, hvor Ayre-forsterkerens romfølelse grenser til magi.

Kritiske ører vil savne den fyldige varmen fra en McIntosh-forsterker, eller det myke raffinementet en Burmester gir musikken, men jeg tror AX-5 er det mest nøytrale alternativet av de tre. Det er vanskelig å finne noe å sette fingeren på. Den totale kontrollen i bassen og den eksplosive dynamiske kontrasten finnes i andre forsterkere. Men jeg kommer ikke på noen integrerte – Krell FBI inkludert – som klarer å kombinere muskler og finesse på samme måte som Ayre-forsterkeren.

Gjør gull av gråstein
Hvis man verdsetter et nøytralt utgangspunkt, ikke er redd for ekstrem dynamisk kontrast og ikke bryr seg en døyt om digitale innganger, er dette forsterkeren som bør øverst på ønskelisten. Den løfter lydkvaliteten fra en hver høyttaler, og vil etterlate lytteren med halvåpen munn, sikkel i munnviken, og glødende ører. Billig er den ikke, særlig ikke fraværet av DAC tatt i betraktning, men måten den forfører lytteren på, kan føre til et lykkelig samliv med en forsterker som kan trylle gull av gråstein.

Jeg er sikker på at selv Peter Walker ville bifalt. Ayre-forsterkeren oppfører seg helt etter hans hode.