TEST: Auralic Altair G2.1

Med lillebroren Auralic Altair G1.1 ferskt i minnet, der den stakk av med både prinsessen og halve kongeriket i vår gruppetest av musikkstreamere i premiumsegmentet, så er det med både spenning og ærefrykt at Altair G2.1 nå står på testbenken.

Vi snakker her om en skikkelig heftig high-end-spiller med alt du kan tenke deg av påkostede komponenter og strømmeteknologier. Med en prislapp på godt over 71.000 kroner må man da også kunne forvente en strømmeopplevelse i absolutt særklasse.

Kraftig prosessering

Altair G2.1 drives av en Tesla G2-prosessor, som er 50 prosent raskere enn forgjengeren. Som gir en mer uanstrengt prosessering, når man skal strømme høyoppløst musikk. Som kan være inntil 32-bit / 384 kHz PCM, eller DSD512, om du er fan av å laste ned DSD-musikkfiler.

Presis volumkontroll

Auralic hevder å ha tatt presisjonen til et nytt nivå med Altair G2.1 og dens fullstendig passive volumkontroll. Denne skal gi lavest mulig forvrengning og støy. Åtte spesielle releer forblir passive når de ikke er i bruk, og trekker ingen strøm eller produserer elektromagnetisk støy, noe som igjen skal resultere i renere lyd.

Man hører det klikke veldig mye i releene når man justerer på lydnivået, som nok kommer av denne spesielle konstruksjonen. Det er med andre ord en funksjon, og ikke en feil, når du hører disse lydene.

Femtoklokke

På innsiden sitter dessuten en nyere og bedre digitalkonverter, med en supernøytaktig femtoklokke for enda lavere jitterstøy. Selve DAC-en har en oppløsning på 32-bit / 384 kHz.

Unity Chassis II

Auralic G2.1 har fått dobbelt kabinett, altså et «kabinett inni kabinettet». Det ytre er i høykvalitets aluminium, mens det indre kabinettet er i kobber. Dette skal gi bedre skjerming mot elektromagnetisme utenfra, og dermed hørbart bedre lyd. Den nye metallbunnen i G2.1 har høy masse, og kobles til underlaget med fire forbedrede føtter. Basen tilfører mer masse til produktet, noe produsenten mener også bidrar til bedre lyd. Fordi produktet nesten ikke lar seg påvirke av eksterne vibrasjoner.

Fjæringer

Vekten er optimalt distribuert gjennom produktet, og føttene har fått ett nytt fjæringssystem siden forgjengeren, for ekstra god isolasjon fra ekstern mekanisk vibrasjon. Potensielt lydforringende vibrasjoner absorberes av fjæren, som er viklet seks ganger. Hver fjær vibrerer med ulik frekvens, slik at de ikke klarer å sette hverandre i sving. Igjen hevder Auralic at slike påvirkninger vil forplante seg i lydsignalet, og at det å få dem bort vil resultere i renere lyd.

Tilkobling og bekvemmelighet

Altair G2.1 bruker Lightning OS operativsystem, utviklet for å samarbeide sømløst med den kraftige Tesla-prosessoren. Programvaren skal strømme musikken med høyest mulig kvalitet, enten du kobler til høyoppløste kilder, bruker mobilappen Lightning DS (kun iOS) eller Roon, for eksempel.

Av tilkoblinger har spilleren det meste du kan drømme om. USB DAC-inngang, optisk og koaksial digitalinngang og dessuten en balansert AES/EBU. Og en USB-inngang for avlesning av harddisk. Spesielt nok finnes også en analog linjeinngang (RCA), og til og med en dedikert platespillerinngang! Altair G2.1 er altså laget for å kunne være en fullverdig forforsterker i tillegg til musikkstreamer.

Det er mulighet for å ettermontere harddisk eller SSD, eller du kan kjøpe spilleren med en forhåndsinstallert SSD på 2TB.

Streamere har både kablet Ethernet og trådløs WiFi-tilkobling, og er både Roon Ready, og kan strømme via AirPlay, Spotify Connect og Tidal Connect. I Lightning DS-appen finnes i tillegg støtte for Tidal, Qobuz og internettradio. Den kan også settes opp med UPnP/DLNA, og strømme trådløs musikk fra hvilken som helst mobil og PC.

I tillegg støtter Altair G2.1 avspilling og ripping fra CD, slik at også CD-samlingen kan oppleves gjennom den svært jitterfattige DAC-en.

Streameren kommer med fjernkontroll, men du trenger ikke denne for å bruke den. Det holder med en iPhone, og enheten kan også opereres via frontpanelet.

Vanskelig å lese menyene

Skjermen på Altair G2.1 funker ikke ved berøring, i stedet er det et universalhjul som man vrir og trykker på for å manøvrere seg i menyer. Dette er brukervennlig nok, men problemet er at det er så veldig mye informasjon i menyene som skal vises på én gang, som gjør at man ikke klarer å lese skriften før man er helt tett innpå produktet. Man kan med andre ord ikke gjøre innstillinger med fjernkontrollen fra godstolen, da det hele nærmest er uleselig fra et par meter unna.

Når musikken derimot er på, så er skjermen stor nok til å vise informasjon om sang og artist. Men innsynsvinkelen er noe begrenset, fordi panelet er bak et tykt glass som tilslører bildet når man ser det fra skrått.

Mange innstillinger

I oppsettet kan du gjøre innstillinger for utgangsnivå, og til og med individuelt for alle innganger hvis du vil.

Fire ulike filterjusteringer er mulig, hvor Smooth fjerner pre-ringing og visstnok var subjektivt det filteret flest likte å lytte til under utviklingen av produktet. Ellers finnes Precise, som er mest mulig tro til kilden, mens Dynamic skal gi den beste balansen mellom målbar og subjektiv lydkvalitet. Til slutt har vi Balanced, som har en liten avrulling i toppen, men med redusert pre- og etter-ringing.

Det er ikke veldig store forskjeller å høre mellom de ulike filterinnstillingene, så det at jeg bruker Smooth kan også være at jeg er subjektivt påvirket av det faktum at Auralic hevder de fleste foretrekker denne filterinnstillingen.

Lyden av Auralic Altair G2.1

Der vi elsket lyden av Altair 1.1 er det ingen tvil om at den er enda bedre fra G2.1. Her er det masse luft og innsikt, og stemmen til Liam Sass alias Normal the Kid bærer så smertefullt igjennom i sangen Take a Moment to Breathe, at man virkelig kjenner på hvordan han slåss mot sine indre demoner. Klangen fra klaveret består i komplekse toner, og hvert tangenttrykk klinger så deilig og følsomt. Ikke noe å si på mikrodynamikken her.

Det samme med Billie Eilish’ pianoballade What Was I Made For?, også denne med et usedvanlig velklingende piano, og den luftige stemmen til Billie som henger i luften imellom høyttalerne. Som for anledningen veksler mellom Raidho X2t og Dynaudio Focus 30i. Hvor jeg føler Raidho-ene i større grad får frem de fantastiske tonestrukturene og det usedvanlig dype lydbildet som presenteres av Altair G2.1.

Hiphop og elektronisk pop låter stramt og dynamisk, og man blir påminnet om at også musikk laget for å være gøy og dansbar, fortjener den beste lyden.

Så klassisk musikk. Å, jøye meg! Bruckners 4. symfoni spilt av Wienerfilharmonien kan fremstå som litt rotete i de mest intense partiene, men her skilles strykerne fra hverandre som få andre klarer. Pizzicato-plukking er klokkeklart, der de så vidt bryter gjennom nærmest den totale stillheten i et midtparti, og når så hornene trøkker til med full kraft, så fylles rommet med energi.

Komponenter og konkurrenter

Musikk spilt gjennom Altair G2.1 får en ekstra dimensjon, sammenlignet med de digitale inngangene på den integrerte McIntosh MA9500. Også Hegel H600 får et litt større og rikere lydbilde med streameren tilkoblet.

Dessuten fungerer G2.1 brillefint som en komplett forforsterker. Sammen med effektforsterkeren Hegel H30A savner jeg ikke den eminente forforsterkeren i samme serie i det hele tatt. Og det sier ikke rent lite, for P30A koster faktisk enda mer – og da får du ikke digitale innganger i det hele tatt. I den sammenheng vil jeg påstå at streameren faktisk gir god valuta for pengene – selv i denne prisklassen.

Jeg har ikke testet mange streamere i denne prisklassen, men det er i hvert fall ingen tvil om at du kommer et steg opp fra den allerede glimrende Altair G1.1, som vant vår gruppetest i premiumsegmentet.

Nylig testet jeg den lille og langt rimeligere iFi Audio NEO Stream, og selv om den var imponerende god som streamer, er det ingen tvil om at detaljene fra Altair G2.1 i mye større grad popper frem fra en kullsvart bakgrunn. Lydbildet er større og mer innsiktsfullt. Og ikke minst hvis man skal bruke dem som forforsterkere, med variabelt utgangsnivå. Spesielt ved lavere lydnivå er det en helt annen ro og autoritet over lydbildet fra Altair 2.1. Som det jo skal være, når man skal punge ut med slike summer.

Likesinnet fra Naim

Naim New Classic NSC 222 er naturlig å sammenligne med, da den er en tilsvarende streamer / forforsterker. Som koster enda litt mer enn Altair G2.1. Jeg har ikke hatt begge ved siden av hverandre for direkte sammenligning, men jeg husker i hvert fall godt den ultrakjappe responsen og det fokuserte lydbildet fra Naim-en. Den fremoverlente men likevel varme mellomtonen, og det heftige jaget i bassregionen. Auralic er i samme kvalitetsklasse, men gjenskaper lydbildet på en litt annen måte. Mer dybde og bredde, en roligere, men likevel fjellstø dypbass. Ikke helt den samme følelsen av hurtighet, men kanskje noe mer «naturlig».

Men Naim-en har et bedre grensesnitt, altså en bedre app og du får bedre oversikt i displayet. Det er nemlig ikke mange som utfordrer Naim på grensesnitt. Men så må du også ut med enda mer for Naim enn Auralic. Hva jeg selv ville valgt, er jeg derfor neimen ikke helt sikker på. Begge produktene er «end game» produkter.

Konklusjon

Auralic Altair G2.1 er en fantastisk musikkstreamer i high-end-klassen, som låter like bra som den ser og kjennes ut. Det er tydelig at man ikke har tatt noen snarveier her, og den låter like bra som DAC og som forforsterker.

Den leverer enestående lyd, omfattende tilkoblingsmuligheter og imponerende byggekvalitet. Altair G2.1 er et førsteklasses valg for lydentusiaster som søker topp ytelse og funksjonalitet. Displayet kunne gjerne hatt bedre lesbarhet, og grensesnittet kunne vært enda glattere.