test: Audio-Technica AT-ART1000

Dyre pickuper er ikke noe for nervøse folk med 10 tommeltotter. Én liten glipp og tusenlappene flyr. Å reparere en high-end pickup, koster ofte like mye som å kjøpe en ny.

Derfor bør dyre pickuper monteres av en fagperson.

Det gjelder i høyeste grad Audio-Technica AT-ART1000. Deres dyreste pickup hittil, med et ‘omvendt’ driftsprinsipp, som krever sin mann for å lyde optimalt.

Noe som forresten kan hevdes om pickuper generelt, men enkelte er mer kilne enn andre, og denne er en av dem.

Grunnleggende sett er den ganske lik en hvilken som helst pickup. Magneter, spoler, fleksibelt oppheng og en stiv nål, er grunnkomponenter uansett hvor billig eller dyr pickupen er. Men både de grunnleggende delene, konstruksjonen og materialene, kan foredles og forfines inntil kunst, og det er hva Audio-Technica har forsøkt å få til med AT-ART1000.

Den kostbare pickupen er i godt selskap. Ortofon, van den Hul, Lyra og DS Audio, har alle pickuper i samme prisklasse. Med unntak for DS Audio, er de alle temmelige like hva konstruksjon angår.

Men i AT-ART1000 har Audio-Technicas Mitsuo Miyata, hentet frem et lite brukt konstruksjonsprinsipp.

Bak fram

Det vanlige i en MC-pickup, er å plassere de bevegelige spolene i pickuphuset. Her er de plassert helt ut i tuppen på nålearmen. Det høres selvsagt helt bakvendt ut, men Miyata mener at plasseringen av spolene i den andre enden av nålearmen, forbedrer transientresponsen og detaljrikdommen betydelig.

Hvis man kikker på nålearmen i boron under et mikroskop, vil man se de konsentriske viklingene til de to spolene plassert i overkant av armen, og små kobbertråder som strekker seg langsetter og inn i pickuphuset. I frest titan med støpt aluminium og polymermateriale.

De kaller det Direct Power System, og Audio-Technicas folk fortalte oss på High-End 2017 i München, at det er vanskelig å lykkes med helt perfekte spoler, og at kasseringsraten derfor er høy. Det må den også ha vært for Neumann, som var først med denne konstruksjonen på 60-tallet.

Montering

Som de fleste pickuper, er også denne best når den er korrekt montert. Nåletrykket er individuelt oppgitt i et dokument som følger med hver enkelt pickup (2,0 – 2,5 g), og den vertikale sporingsvinkelen er oppgitt til 21 grader.

Det er ‘the basics’ som det heter, men det er viktig å være nøye med alle vinkler, og en arm som er trinnløst justerbar i høyden, er en fordel.

Audio-Technica leverer pickupen med en skrutrekker, nålebørste, skruer i to lengder, og siden pickupen ikke har gjengede hull for skruene, må de medfølgende – runde – mutterne benyttes. Det er langt fra en ideell løsning, fordi det gjør monteringsprosessen mer plundrete.

Vekten på 11 gram og ettergivenheten er moderat, slik at den passer i et relativt bredt utvalg tonearmer. Men utgangspenningen er lave 0,2 mV, som betyr at den trives beste sammen med phono-trinn som har et ekstremt lavt støygulv.

Jeg benyttet ART1000 blant annet med phono-trinn fra Gryphon og Audio-Research, tilpasset belastningsimpedansen til pickupen, og monterte den på en Technics SL-1000R.

Lyden

Fra det første lille dempede klikket da nålen fant plass i rillene, til jeg etter noen uker måtte sende pickupen tilbake, opplevde jeg ART1000 som en forfriskende oppgradering av lyden.

Dens evne til å hente ut mikrodetaljer fra musikken var fenomenal. Lyden er samtidig noe av det mest fokuserte og oppløste jeg har hørt fra noen pickup. Ortofon MC Anna, VdH Grashopper III og DS-Audio DS-002 inkludert.

Men det hender noen ganger at pickuper som leverer en enestående detaljrikdom og skarpt fokus, kan lyde slankt. Stram og kontrollert bass, men gjerne med lite pondus. Altså en klangbalanse i tydelig lys retning, av og til med litt løft i øvre mellomtone eller diskant.

Dette er absolutt ikke en slik pickup. Den makter kunststykket det er å kombinere mektig bassdynamikk med stålkontroll og nær perfekt klangbalanse. Noe man hører på klaverstykker. Store Steinway-pianoer har en tendens til å ‘miste’ litt av klangbildet i den nederste oktaven, men både opptaket av Steve Dobrogosz klaver fra Grieghallen i Bergen – på Radka Toneffs Fairytales – eller Keith Jarretts Köln-konsert, fremstår som om alt er med ned til de laveste undertonene.

Det er egentlig ganske godt gjort, for en pickup-designer vil fortelle deg at man ofte må kompromisse under tuningen av pickupen. Lys, mørk, nøytral, vekt på bass eller mellomtone? Alt dette og mye mer må veies og velges før pickupen ender opp med den ønskede karakteren.

Som er noe det er vanskelig å klistre på ART1000. En DS-002 lyder silkeglatt, godt detaljert og meget fyldig, er ART1000 litt åpnere med flere mikrodetajler, og strammere fokus, uten at den av den grunn mangler dynamisk kontrast.

Ta for eksempel Mozarts Requiem. Pickupen makter på magisk vis å skille stemmene i koret fra hverandre, og lyder så raffinert og detaljert at den klarer å skape en fantastisk dybde i lydbildet. Barytonstemmer gjengis med skremmende realisme, og duetter er rett og slett fantastisk virkelighetsnært gjengitt.

Den finnes ikke slank. Lyden er klangfull, fra topp til bunn, og det er forbløffende godt drag i bassen, enten det er trommer, kontrabasser eller for den del, skarptrommer. På Dire Straits Love Over Gold, lyder gitaren til Mark Knopfler varm og mektig dynamisk. Pick Withers følsomme trommespill på Telegraph Road og tittelsporet, gjengis med praktfull finesse og kontant dynamikk, av typen man kjenner i mellomgulvet.

Konklusjon

Audio Technica AT-ART1000 er et av de beste kjøpene i high-end-klassen, for de som ønsker seg større detaljrikdom kombinert med høy dynamisk kontrast. For andre vil f.eks. en DS Audio DS-002 være et bedre valg siden den inkluderes med et phono-trinn i prisen. I så måte er ART1000 et langt dyrere valg, men også med et større potensiale fordi man kan eksperimentere med ulike phono-trinn. Entusiastene med romslige budsjetter, bør definitivt vurdere ART1000 i denne klassen.