Bidraget fra B&W er en skikkelig rakker, men så er det også den største modellen i WM-serien. Alternativene er WM2 og WM4, der hvert steg nedover drar av omtrent en tusenlapp på prisen. Det man får i toppmodellen, er bedre tåleevne i forhold til vær og vind enn den minste modellen, samt et større kabinett med bedre basselement enn mellommodellen. Evnen til å tåle vær og vind får høy karakter – man har ikke nøyd seg med et vanlig plastkabinett, det er i tillegg trukket med et vannavvisende lag. Gummidetaljer forsterker inntrykket av at de virkelig tåler tøffe omgivelser, og inntrykket styrkes ytterligere av at B&W forteller at de ikke bare kan stå i et bassengrom, men til og med i en badstue. Skruterminalene er gummiovertrukket, hvilket ellers er uvanlig blant høyttalerne.

Festeanordningen er en ytterst solid historie i metall. En plate skrus fast i veggen eller under taket, og skruene løper gjennom et skår i den brede metallbøylen som er festet i høyttaleren. Således justeres vinkelen på det ene leddet. Det andre leddet justerer man gjennom å løsne to store ratt på høyttaleren og deretter vinkle bøylen cirka 40 grader i hver retning. En enkel, fungerende og praktisk løsning – selv om den ikke er så elegant. Tyveribeskyttelsen blir man nødt til å løse med boltene man benytter, da de er mulige å komme til for alle.

Lydkvaliteten
Det blytunge epitetet støttes ikke bare av antallet kilo de faktisk veier, men også av bassressursene. Etter en utflukt med triphop, som låt nærmest perfekt med glimrende bass, var et unntak fra testprogrammet påkrevd. De fikk tygge på Flyleaf vs. Legion of Doom, hvilket føltes som et spark i magen, blytungt og farlig. Selv dansemusikk klarer B&W bra, men det savnes litt reaksjonstempo i bassregisteret. For å vende tilbake til den typen musikk det skulle handle om her, så låter popmusikk teknisk sett svært bra, selv om det innimellom savnes litt engasjement. Selv mer smektende ballader klarer de faktisk utmerket, med bra nærvær i stemmene og luftige pianoer.

Også i denne testen: