For å gjøre spillopplevelsen så realistisk som mulig – enten det er for å leve seg maksimalt inn i spillet, eller om det er for å skaffe seg en fordel i konkurransegaming – så trenger du en fet skjerm. Og hva er fetere enn en kurvet ultrabredskjerm med superoppløsning – og en frekvens på spinnville 240 Hz? Og som prikken over den laserskarpe i-en, slenger vi like gjerne på en ekstrem kontrast fra et QLED-panel med 2048 dimbare Mini-LED-soner. Si hei til Samsung Odyssey Neo G9, alias S49AG950.
Trenger fett grafikkort
For å ha det sagt først som sist: Dette er en skjerm for seriøse gamere, som har øvrig maskinvare på stell – og vel så det. Oppløsningen på 5120 x 1440 er som å ha to 16:9 QHD-skjermer ved siden av hverandre, og når bildet i tillegg skal oppdateres 240 ganger i sekundet, kreves et skjermkort utenom det vanlige. Jeg tar selv forbehold om at testutstyret denne gangen er smått underdimensjonert.
Mitt eget trofaste grafikkort GeForce GTX 1080 Ti, som var det feteste markedet hadde å by på for fem år siden, er nemlig for svakt til å teste alle aspekter med denne skjermen på én gang. Jeg må velge mellom full oppløsning i 120 Hz, eller redusere til 3820 x 1080 for å få 240 Hz. Og for å ikke miste for mange bilderammer under faktiske spillforhold, måtte jeg helt ned til 2560 x 720. Det er ikke den ekstra hurtigheten verdt. Men du verden, for noen glatte bevegelser!
Superskarpe bilder
På sitt beste er Odyssey Neo G9 rett og slett en fantastisk skjerm. I full oppløsning med 120 Hz – som i de aller fleste tilfeller gir mer enn glatte nok bevegelser – er den en drøm i bruk. Forza Horizon 5 gir drømmeaktige bilder, hvor solskinn glinser mot billakk og skaper en 3D-effekt av en annen verden. Bilene flyr gjennom svinger og skog på en meget realistisk måte, og det ekstra sidesynet man får av 32:9-formatet, gjør det enklere å forutse svinger og hvor man skal ligge i sporet i forhold til konkurrentene.
QLED med Lokal dimming
Den opplevde kontrasten i skjermen er formidabel, der den veksler mellom svarteste svart og lyseste HDR-hvitt. Offisielt finnes det ingen HDR-sertifisering høyere enn HDR1000, men Samsung bruker den uoffisielle betegnelsen Quantum HDR 2000. For å indikere at skjermen har 2000 nits som maksimum i HDR-modus.
Og skjermen er virkelig mye mer livlig, med hårreisende mye mer trøkk i HDR-modus, enn billigere HDR400-skjermer. Om den har vesentlig mer å by på enn for eksempel den DisplayHDR 1000-sertifiserte Asus PA32UCX-K, en Mini-LED monitor for profesjonelle videografikere, kan jeg ikke uttale meg om uten å ha sett dem side ved side. Men, ja, her er det jammen meg trøkk!
Neo G9 har forresten også Mini-LED-panel, og ved å krympe LED-diodene har man fått plass til hele 2048 dimmesoner. Alt for å minimere svakhetene som kan oppstå når man – litt upresist sagt – skal tvinge et grått LCD-panel til å bli svart.
Ultrakjapt VA-panel
Det lynraske VA-panelet med en nesten ikke-eksisterende responstid på bare 1 ms (grått til grått) gjør raske spillbevegelser til en drøm, og du ligger aldri etter handlingen i spillet. Går man ned på oppløsningen for å øke skjermfrekvensen på skytespill som Halo Infinite, kan man snu seg på femøringen uten å mukke, og superbredformatet gjør at du ser fiender som normalt ville vært ute av synsfeltet. Virkelig en skjerm for feinschmeckere. På spill som dette skulle jeg ønske jeg hadde et bedre grafikkort, for å virkelig se hva skjermen er god for når man skrur ytelsen opp til 11 på både frekvens og oppløsning.
Flott til video
Man skal ikke nødvendigvis bruke en skjerm kun til spilling. Det hender jo man vil se film eller – gud forby – få noe arbeid unnagjort. Så hvordan er Odyssey G9 til daglig bruk?
På mange måter er den fantastisk. Til film og TV er den som en god QLED-TV, med farger og lys det gnistrer av, og et dypt svartnivå i mørke scener. Fordi det er LCD, blir det mindre trøkk i scenene om de består av halvparten lys og mørke samtidig, for eksempel når et dronekamera panorerer over Las Vegas om kvelden. Men i de fleste scener funker det brillefint.
Ikke til grafikere
Til vanlig PC-bruk har den noen flotte egenskaper, først og fremst fordi du får plass til så mye på den. Den er som to skjermer, men uten kanten i midten. Dermed står du fritt til å lese tre nettvinduer ved siden av hverandre, eller få full oversikt på meget brede regneark. Sånt er vanedannende!
Til arbeid med grafikk og video er jeg mer lunken. For det første bør man helt klart skru av lokal dimming når man arbeider med bilder og video, for å se hvordan det virkelig ser ut. Bilder i en serie som skal ha samme generelle belysning og fargebalanse kan fort ende med å avvike fra hverandre, når baklyset jobber forskjellig mellom hvert bilde. En videoscene kan også ende opp med å se svært annerledes ut på en annen skjerm, om du ikke skruer av baklyset når du jobber.
Og her kommer svakhetene frem. For skru av baklyset, og bildet blir temmelig blast. Min egen BenQ P3200PT har på papiret mye dårligere kontrast enn Samsung-skjermen, men i virkeligheten har den mye mer dynamikk i bildet, med høyere generell troverdighet enn Samsungen. Selv etter å ha kalibrert Samsung-monitoren med X-Rite i1 Profiler er den ikke i nærheten. Så, ja, Samsung Odyssey Neo G9 er en fantastisk gaming-skjerm, men ikke den du skal ha om du trenger et nøytralt verktøy til bildebehandling.
Konklusjon
Samsung Odyssey Neo G9 er en fantastisk spillskjerm, som tar ytelse til nye høyder. Med sitt ultrabredformat (32:9) og oppløsning på hele 5120 x 1440 blir spillene knivskarpe, og du får langt bedre sidesyn i spill som støtter formatet. Med en skjermfrekvens på 240 Hz går bevegelsene dessuten glatt som bare det! I tillegg har den flotte HDR-effekter og knæsje farger, som gir vann i munnen.
Dette krever selvsagt en hel del fra øvrig maskinvare, som for eksempel grafikkortet. Aller helst bør du ha en av toppmodellene av siste generasjon, for å utnytte skjermen til fulle.
Den ellers fantastiske kontrasten blir slettes ikke like god når baklyset skrus av, som er nødvendig om man skal gjøre kreativt arbeid med bilder og video. Av samme grunn er ikke dette skjermen vi anbefaler til den slags, til det finnes det både bedre og billigere alternativer.
