test: Hasselblad X1D

En gang for veldig lenge siden, var alle kameraer store, tunge og uhåndterlige. Glassplatene de brukte tok mye plass, de var skjøre og ble senere erstattet av den langt mer praktiske emulsjonsfilmen.

Film kom etter hvert i forskjellige størrelser. Kodak brukte 127-rullfilm i sine bokskameraer av papp. Leitz, senere Leica, valgte smalere 135-film også kjent som småbildeformat. Mens den bredere 120-filmen fikk sin utbredelse som mellomformatfilm.

Det brede 120-formatet hadde dog en ulempe. Kameraene ble veldig store. Ikke så svære som kameraene Ansel Adams brukte, med store flak av bladfilm, for de var fullt ut håndterbare til studiofotografering og etter hvert pressebruk.

120-filmen ble raskt populær. Den kunne brukes i en mengde formater, fra 6 x 4,5 cm til 6 x 24 cm (!), og fantes på større 220-ruller når man trengte flere eksponeringer per filmrull.

I Sverige hadde Hasselblad eksistert som et handelsforetagende fjernt fra utviklingen av film, kameraer eller optikk. Men et møte med Kodaks grunnlegger, George Eastman, førte til at Hasselblad ble Sveriges første distributør av Kodak-produkter.

Etter andre verdenskrig hadde Victor Hasselblad allerede tatt over selskapet, og startet utviklingen av et kamera. De første kameraene ble laget på bestilling fra det svenske luftvåpenet, senere kom sivile utgaver og i 1957 kom 500C som skulle sette selskapet på det fotografiske kartet.

6 x 6

Kameraet var veldig kompakt til mellomformat å være, og brukte objektiver utviklet av Zeiss for mellomformat, med sentrallukker.

Tallet 500 avslørte korteste lukkertid, og C indikerte sentrallukker.

Kameraet og de påfølgende utgavene i 500, 2000 og senere 200-serien, brukte i hovedsak filmbakstykker for kvadratiske 6 x 6 cm bilder, som Hasselblad etter hvert ble synonymt med. Det fantes bakstykker med andre formater, men kikket man ned i sjaktsøkeren på en 500C, så man en kvadratisk mattskive med speilvendt bilde.

X1D

Hasselblad ble legendarisk for sin enestående kvalitet og holdbarhet, og NASA valgte Hasselblad som partner da de trengte kameraer som kunne være med på romferder. Flere av dem ble etterlatt på månen etter Apollo-ferdene, for å spare vekt på hjemreisen.

Den digitale tidsalderen innhentet også Hasselblad, som lanserte det analoge og digitale mellomformatkameraet H1 i 2002. Kameraet kunne bruke både analoge og digitale bakstykker, i 6 x 4,5-format.

H-serien var store, komplekse studiokameraer med trege digitale bakstykker med for den tiden ekstrem oppløsning. Imacon leverte et bakstykke med 22 megapiksler, svimlende tall for den tiden.

H-serien eksisterer fremdeles, men for knappe to år siden kom det langt mer håndterbare og bærbare X1D.

Sammenlignet med et Hasselblad H6D, er det et lite kamera, men likefullt med mellomformat bildebrikke.

Nemlig den ikke ukjente 44 x 33 mm store CMOS-bildebrikken med 51 megapiksler, som vi kjenner fra Pentax 645z og Fujifilm GFX50S. Det er den beste vi har testet til nå, og bildekvaliteten fra de tre kameraene, vil være for alle praktiske formål, identisk.

Forskjellene har bare akademisk betydning, det samme kan ikke sies om de andre egenskapene.

Kompakt, lett og tregt

De tre kameraene er veldig forskjellige på andre områder. Pentax-en har det mest tradisjonelle designet, og er det største av de tre kameraene. Fuji-kameraet er mye mindre, det har avtakbar søker, vippbar pekeskjerm og et vell av knapper, ratt og kontroller.

Hasselblad X1D er det minste og letteste av de tre. Det ser ut som et speilløst systemkamera av moderat størrelse. Vekten er drøye 700 gram, pluss objektiv, som det finnes fire av så langt. En 30mm vidvinkel med lysstyrke f3,5, en 45mm f3,5, en 90mm f,3,2 og en 120mm macro f3.5.

Brennviddene tilsvarer hhv. 24, 35, 71 og 95mm i fullformat.

Hasselblad-kameraets lysfølsomhet stopper på 25600 ISO, lukkeren på 1/2000s, og skuddhastigheten er beskjedne 2,3 bilder/s.

Men det har en utmerket elektronisk søker med 2,36 Mp oppløsning, en 3-tommers pekeskjerm, Wifi, USB 3.0 og to SD-kortplasser. Kameraet har også tilkoblinger for mikrofon og hodetelefoner, og støtter vanlig 1080 HD-videoopptak.

Den relativt kompakte størrelsen, et stort gummiert håndgrep og generelt godt gjennomtenkt ergonomi, gjør kameraet letthåndterlig og enkelt å bruke. Det kan holdes i én hånd, som et speilreflekskamera.

Symbolene på skjermen kan arrangeres slik at den bare viser de mest brukte innstillingene, to knepp på skjermen forstørrer bildet når man fokuserer manuelt.

Det har også live view på skjermen, men ikke med fokusstyring eller utløserfunksjon. En styrepinne hadde løst behovet for å kunne flytte fokus, men en knapp kan fungere som aktivering av fokuspunkt (35 sensorer), som man flytter på med de to innstillingshjulene.

Programhjulet på toppen kan trykkes ned i kamerahuset. Praktisk, men i stående stilling opplevde jeg det som for grunt. Det må vris med to fingre, og grepet blir snaut, og hjulet har en tendens til å dukke unna når man vrir på det.

Kameraet er ikke særlig kjapt. Det fokuserer tregere enn Fuji-kameraet, og skuddtakten er ikke noe å skrive hjem om.

Bildekvalitet

Men bildekvaliteten er fantastisk.

Med de to XCD-objektivene vi testet kameraet med – 90mm og 45mm, fikk jeg den samme sjokkartede detaljskarpheten, som banker selv fullformatkameraer som Sony a7rIII og Canon EOS 5Dsr. Fargegjengivelsen er nydelig med praktfulle hudtoner, og bildedynamikken er som fra GFX50S, den beste vi har sett.

Støyomfanget fra den store bildebrikken matcher også Fuji-kameraet, og både 6400 og 12800 ISO, gir fullt brukbare bildefiler. Det er fullt mulig å bruke 25600 ISO uten problemer, og bildefilenes samlede kvaliteter rykker Hasselbladen rett opp i det øverste sjiktet for systemkameraer. Uansett format.

Hasselblad leverer kameraet med sin egen programvare, Phocus, som minner om en krysning mellom Adobe Lightroom og Capture One Pro. Det er skreddersydd bildefilene fra Hasselblad X1D, H-serien og faktisk et argument for å velge X1D.

Konklusjon

Hasselblad X1D er ikke uten lyter. Kameraet er tregt, batteritiden er svak og det minimalistiske designet har enkelte ergonomiske utfordringer. Men det har blitssynk på alle lukkertider som er perfekt for studioarbeide, kamerahuset er både kompakt og værtettet, som er perfekt for locationfotografering, og bildekvaliteten overgås ikke av noen andre kameraer i dagens marked. Det er tross lytene, for mange god nok grunn til å velge X1D.

Men bildekvaliteten er fantastisk.