TEST: Sony FE 50mm f1.2 GM

En gang i tiden var en 50mm ikke bare det vanligste objektivet på et kamera, det var også ganske kompakt, lett, og rimelig. De fleste produsentene laget objektivene med det hendige formatet med alt fra blender 2.8 til 1.4, noen også 1.2, men bortsett fra den aller mest lyssterke varianten, var de ganske rimelige.

Derfor var det gjerne en 50mm de fleste startet med, når de kjøpte et speilreflekskamera.

Hvis det var et Nikon-kamera, var det kanskje en Nikkor 50mm f1.8, eller en Rokkor 50mm f1.7 hvis det var et Minolta-kamera. Uansett var det billig og kompakt på samme tid, og den optiske ytelsen var slett ikke ueffen.

Den gang var det svært få objektiver med moderate faste brennvidder, som var særlig komplekse. De inneholdt som regel fem linseelementer, ingen av dem spesielt avanserte, og det holdt kostnadene nede.

Zoomer man til dagens objektivkonstruksjoner, ser man mer komplekse konstruksjoner, og objektiver som dette: Sonys nye 50mm med lysstyrke 1.2! Et fenomenalt normalobjektiv i samme klasse som Canon RF 50/1.2, og en like kompleks – og dyr – konstruksjon.

Sonys lyssterke 50mm er litt lettere og ørlite mer kompakt, men like avansert på innsiden. 14 linseelementer i 10 grupper, koster litt. Spesielt fordi Sony har brukt sine beste XA-elementer, med asfærisk slipning, et Nano AR II antirefleksbelegg som demper refleksjoner og gjenskinn, og et smussavisende frontelement med fluorbelegg.

Fire lineære fokusmotorer arbeider kjapt og lydløst på innsiden av det værtettede objektivet, som har 11 avrundede blenderlameller for mykest mulig bokeh, og blenderring på utsiden.

Blenderingens klikk i tredels steg, kan slås av sånn at man slipper å høre klikkene på videooptak, og som på så mange Sony-objektiver, får man også her en programmerbar – to faktisk – knapp på objektivet.

Sylskarp fra kant til kant

Det er ikke lett å finne feil på Sony-objektivet. Det har lynrask og stillegående autofokus, og på et Sony a1 låste det fokus nesten før jeg fikk trykket inn knappen.

Nærgrensen på 40 cm er ikke særlig imponerende, men man kommer nært nok til at man kan ta tettere utsnitt uten for mye perspektivendring.

Da er skarpheten mer imponerende, for ikke å si oppsiktsvekkende. Det er sjelden at man finner noe særlig skarphet i kantene på blender 1,2, men her er avviket fra sentrum og ut i kantene, så marginalt at man knapt merker det. Skarpheten faller så lite at man kan skyte i vei på f1.2, og få perfekt uskarphet (bokeh ) i bakgrunner, uten å bekymre seg.

Det er heller ingen skjemmende artefakter i bakgrunnene på f1.2. Lyse objekter i bakgrunnen gjengis uten ringer eller deformasjoner, og objektivet bevarer kontrasten i bakgrunnene godt, selv om de er fullstendig ute av fokus.

Oppløsningen og detaljskarpheten øker fra blender 1.4, og fra 1.8 til f8, er skarpheten til å måpe av. De er heller ikke noe fortegning å snakke om, kanskje så lite som én prosent avvik, og du vil knapt se noe skjemmende kromatisk feilbrytning fra Sony-objektivet. På noen blendere.

Det er så godt korrigert at det heller ikke er lett å finne coma-feil eller sfæriske aberrasjoner, hvertfall ikke fra blender 1.8. Man kan fotografere i sterkt sollys uten å bekymre seg for strølys eller gjenskinn, og det er bare fokuspustingen som egentlig er noe å sette fingeren på her.

Drar man kraftig i fokusringen under opptak, kan man se at bildevinkelen endrer seg med fokusavstanden, så vær forsiktig med fokusutslagene på video.

Konklusjon

Det er nesten ingenting å klage på ved Sonys FE 50mm f1.2 GM, som er så nær den perfekte 50mm som det er mulig å komme. Optisk er den så og si feilfri, autofokusen er lynkjapp, og den er solid bygget med værtetting, blenderring og solblender inkludert. Videofotografer trenger å ta hensyn til fokuspustingen, ellers er det bare å glede seg over en uvanlig skarp og lyssterk 50mm, som dessverre bare passer for Sony-kameraer. Hvis man ikke velger å bruke en adapter da.