test: Sony a7 III

For fem år siden slapp Sony sine første speilløse fullformat systemkameraer. Den gang dominerte de to store, Canon og Nikon, markedet for systemkameraer. Og definitivt markedet for high-end kameraer med fullformat (24 x 36mm) bildebrikker.

De to Sony-kameraene som ble sluppet i 2013, alpha 7 og alpha 7r, var mye mindre og lettere enn Canon og Nikons tilsvarende kameraer.

De hadde dog noen ergonomisk utfordringer, autofokusen var treg, og responstiden alt annet enn imponerende. Batteritiden var latterlig lav, og de elektroniske søkerne var ikke mye å rope hurra for.

Utvalget av objektiver var en vits, og oppstarttiden en lidelse.

Canon og Nikon kan neppe ha følt seg veldig truet av Sonys fullformatsatsning den gang.

Spoler man raskt frem til i dag, er situasjonen en helt annen. Sony er på sin tredje generasjon speilløse fullformat systemkameraer. Batteritiden og objektivutvalget er langt bedre, ergonomien er av en helt annen verden, kameraene er lynraske og søkerne er endelig så gode at det knapt er noe å klage på. Den korte reisen siden 2013 har også ført Sony opp på andre- og tredjeplass i mange markeder, og Canon og Nikon har all grunn til å føle seg truet av Sonys posisjon i kameramarkedet.

Innstegsmodellen

Sony a7 III er som navnet antyder den tredje generasjonen av deres rimeligste fullformatkamera i den speilløse klassen. Det har vokst litt for hver nye generasjon, men er fremdeles veldig kompakt til fullformat å være.

Kameraet har fremdeles 24 megapiksler, men bildebrikken er ny med langt bedre ytelse i lite lys, og langt, langt raskere. Noe som har gitt en skuddtakt på 10 bilder/s 4K-video i 100 Mbps fra en 6K-feed, og lynrask autofokus med hele 693 fokuspunkter. Som dekker 93 prosent av bildeflaten.

Canon EOS 6D Mark II og Nikon D750 er ikke i nærheten av så rå spesifikasjoner.

Skuddtakten er langt lavere, ingen av dem har 4K-video, de mangler innebygget bildestabilisator, og kameraene er større og tyngre. Men de banker Sony på to ting: Batterikapasitet og objektivutvalg.

Men Sony a7 III har bedre batteritid enn før. 610 eksponeringer hvis man bruker søkeren, 710 hvis man holder seg til den vippbare pekeskjermen. Over dobbelt så bra som forgjengeren.

Sony-kameraet har plass til to SD minnekort, den ene plassen er tilpasset UHS-II-kort. Det har også en innebygget femaksers bildestabilisator, som gir opptil fem trinn kompensasjon.

Bedre brukervennlighet

Selv om kameraet er Sonys innstegsmodell, er det langt fra ribbet. Her er det både mikrofoninngang, hodetelefonutgang, HDMI – og USB 3.1-kontakt.

Kameraet kan lagre ukomprimerte bildefiler som gir bedrer fargedybde og dynamikk. Det kan også lagre 4K-video enten som et utsnitt fra en 5K-videofeed med 1,2 x beskjæringsfaktor – Super 35, eller uten fra en 6K-feed.

Det har også videoprofiler som S-Log2 og 3, HLG, zebrafelt-visning for eksponeringskontroll på video, og fokusmarkering for manuellfokus.

Her er det også mange muligheter for å endre innstillinger, programmere knapper til en foretrukken funksjon, finjustere fokus, og mye, mye mer.

Sony har også forbedret brukervennligheten til dels betydelig, selv om oppstarttiden fremdeles er en lidelse. Men håndgrepet er større og mer komfortabelt enn på a7 II. Innstillingshjulene foran og bak er lettere å gripe, flere av knappene er større og styrepinnen på baksiden gjør det lettere å flytte fokuspunkter dit man vil ha dem i søkeren.

Søkeren er stor, lys og skarp, men oppløsning, støy og slukketiden (black out) er ikke mye å skryte av. Berøringsytelsen på den lavoppløste skjermen (921k), er ikke noe å skrive hjem om den heller, responsen er treg og upresis, men noe skal man ofre på alteret for å holde prisen nede.

Merk at kameraet heller ikke har omfattende værtetting, slik Sonys profesjonelle a-kameraer har.

Bedre bildekvalitet

Bortsett fra det er Sony-kameraet et gjennomført, kjapt, brukervennlig og fremfor alt svært godt systemkamera for viderekomne.

Det matcher ikke oppløsningen til det dyrere Sony a7r III sine 42 megapiksler, det har heller ikke skuddtakten og responsen til a9, men det feier de øvrige konkurrentene av banen på nesten alt.

Det er ikke bare skuddtakten og muligheten for 4K-video som er bedre her enn på tilsvarende fullformatkameraer fra Canon og Nikon. Bildekvaliteten er også bedre, og det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Man kan få bedre detaljskarphet med 36, 42 og 50 Mp, men til allroundfotografering, leverer kameraet mer enn god nok oppløsning og skarphet.

Det er fullt på høyde med EOS 6D II og D750, men bildedynamikken er bedre, med omtrent ett eksponeringstrinn, og bildestøy er bedre kontrollert. Faktisk helt opp til 12800, hvor kornstøyen og fargestøyen gjør sitt synlige inntog. Det betyr at man kan fotografere i svært lite lys, uten å være redd for å måtte bruke mye tid i etterbehandling av bildestøy.

En liten merknad: I stillemodus kan bilder tatt i lite lys få stripeartefakter fra lyskilder, og finmaskede og rutete mønstre kan fremkalle moaré i bildene.

Som alle tredjegenerasjon Sony a-kameraer, har de lyktes bedre med fargegjengivelsen enn før. Hudtoner ser langt mer naturlige ut, og grønne blader, blå himmel og røde biler ser ikke så oversaturerte ut lengre.

Kvaliteten fra 4K/25p er fremragende, med fantastisk skarphet, bare skjemmet av litt rolling shutter når man panorerer raskt under opptak.

Konklusjon

Sony a7 III er det klart beste blant de rimeligste fullformatkameraene i markedet nå. Det er noen tusenlapper dyrere enn konkurrentenes modeller, men er langt bedre utstyrt, med høyere skuddtakt, bedre videoegenskaper og faktisk også bedre bildekvalitet. Sony-kameraet er perfekt for allroundfotografer, bryllup, portrett, reiser og alle som av og til trenger videoopptak i høy kvalitet. Det er egnet til stort sett alt unntatt de raskeste sportene, hvor fokushastigheten kan lide hvis valgt blender er for liten.