TEST: Sony a1

Egentlig skal det ikke være mulig, men Sony har fått det til med a1. Det eneste kameraet som kombinerer ekstrem skuddtakt med en høyoppløst bildebrikke.

Her får man et kamera som er like egnet til sport og action, som til landskap, portretter, arkitektur og det aller, aller meste annet.

Det er nemlig ingen av konkurrentene som kan matche Sony-kameraets kombinasjon av en 50 Mp stablet og bakbelyst (stacked BSI-CMOS) bildebrikke i fullformat, med 30 eller 20 bilder/s skuddtakt. For ikke å glemme 8K/30p video eller 4K/120p.

Temmelig heftige spesifikasjoner, men det er mer: En stor 9,44 Mp søker uten black out på serieopptak, opptil 1/400s blitssynk, og pikselforskyvning som kan gi opptil 200 Mp bildefiler.

Listen er enda lengre, men her er kameraets viktigste egenskaper oppsummert:


Sony a1:

• 50 Mp fullformat BSI CMOS bildebrikke
• 199 Mp multi-shot
• To BIONZ XR bildeprosessorer
• 8K/30p 10-bit 4:2:0 S-Log, 4K RAW
• 4K/120p 10-bit 4:2:2 m.1,13x beskjæring
• 759-punkters fasefokussystem
• 9,43 Mp OLED-søker m. 120 fps
• Opptil 30 bilder/s m. komprimering*
• Opptil 20 bilder/s m. ukomprimert
• 50-102400 ISO
• Femaksers bildestabilisering
• 2,4/5 GHz Wi-fi, Bluetooth

*Støttes av et utvalg Sony FE-objektiver.

Hvis noen er i tvil, det finnes ingen fullformatkameraer med like rå spesifikasjoner som Sony a1.
Omfattende videoegenskaper

Det betyr ikke at a1 er uten konkurranse. Canon EOS R5 er den nærmeste konkurrenten. Her får man stort sett samme oppløsning, fra en 45 Mp bildebrikke, som også kan ta opp video i 8K/25p (8K/30p NTSC). Men her er skuddtakten begrenset til 20 bps med elektronisk lukker, og 12 bps med mekanisk lukker.

Panasonic Lumix S1R bruker en 47 Mp bildebrikke, men skyter ‘kun’ 4K-video og skuddtakten er begrenset til beskjedne ni bps. Nikon Z7 II er hakket raskere med 10 bps fra en 46 Mp bildebrikke, men også her stopper video på 4K-oppløsning.

Sony-kameraet gruser altså de fleste konkurrentene, og med 10-bits 8K-video i opptil 400 Mbps og 4:2:0 – med S-Log, er det bare EOS R5 som er i nærheten.

Kameraet kan også kan ta opp video i oversamplet 10-bits 4K, med 120p bildefrekvens (100p i PAL), i 4:2:2. Men da med en 1,13 x beskjæringsfaktor. Men også 4K i 4:2:2 i Super 35. Som er samplet fra 5,8k med en beskjæringsfaktor på 1,5 x.

Video kan tas opp i H.265 og Sonys XAVC HS, S eller S-I, på et SD- eller CFexpress A-minnekort, men også strømmes i 16-bits RAW via HDMI til en ekstern opptaker. Det har også støtte for S-Log 2 og 3, S-Cinetone fargegradering, og HLG (Hybrid Log Gamma,) som gir jevnere toneomfang med bedre dynamikkomfang.

Vanvittige filstørrelser

Jeg opplevde ikke at kameraet ble spesielt varmt under opptak. Kameraet taklet fint å filme i 8K uten at det dukket opp noen advarsler om overoppheting. Og bare for å ha det sagt, Sony a1 leverer noen blytunge videofiler i 8K, som det krever mye datakraft å dra rundt i et redigeringsprogram. Som Final Cut eller Adobes Premiere Pro.

Et 30-sekunders klipp i 8K og 400 Mbps, tok opp 1,54 GB på minnekortet. Når man får lastet inn videoene fra minnekortet, og det kan som man skjønner ta en stund, er kvaliteten frapperende god. Oppløsningen og dynamikken en 8K-feed kan gi, er så virkelighetsnær at man gnir seg i øynene.

Kameraets bildebrikke er så rask at det knapt oppstår noe rolling shutter (brytning av vertikale linjer) overhodet, og med kombinasjonen av mekanisk og digital Active Steadshot bildestabilisering, får man eksepsjonell jevn og stabil stabilisering av kameraet under opptak. Den digitale stabiliseringen kan slås av hvis man ikke vil ha den marginale beskjæringen den gir. Den mekaniske 5,5-trinns bildestabiliseringen, fungerer så bra at de fleste av oss klarer oss godt med den.

Videokvaliteten er fullt på høyde med EOS R5 på 8K, hvilket betyr enestående detaljrikdom, men Canon-kameraets oversampling av 8K til 4K, ser ut til å være litt skarpere enn Sony-kameraets. Det er ikke store forskjeller, og sammenligninger på ren 4K mellom Sony a1, a7s III og EOS R5, gir Sony-kameraene et lite fortrinn på detaljskarphet.

Tilkoblinger

Sony a1 er blant de første kameraene som kan bruke de nye og litt mer kompakte CFexpress A minnekortene. Det kan også bruke SDXC-kort med UHS-II, eller ett av hver i de to kortspaltene. På den andre siden av kameraet, er det tilkoblinger for hodetelefoner, mikrofon, fjernstyring, USB-lading, HDMI ut, Ethernet-overføring og PC-synk, samt en multikontakt.

Kameraet har naturligvis Wifi (2,4 og 5 GHz) og Bluetooth, og det kan bruke VG-C4EM. Et vertikalgrep som også har plass til to batterier. Som dobler batterikapasiteten fra de oppgitte 530 bildene per lading.

Nytt menysystem

Sonys fullformatkameraer i alpha-serien, deler de samme ergonomiske fordelene og utfordringene, men på noen punkter er a1 mer vellykket enn de andre. Kanskje med unntak for a9 II som det værtettede kamerahuset til a1 er bygget på. Det betyr to innstillingshjul til venstre for søkeren. Ett for valg av serieopptak, selvutløser og eksponeringsforskyvning (bracketing), og et for valg av fokusmodus. Begge har låseknapp. Det samme har også programhjulet til høyre, og hjulet for eksponeringskompensasjon.

På baksiden finner man de samme knappene som på et a9 II, med styrepinne til høyre for den vippbare pekeskjermen, og en egen opptaksknapp for video. Personlig foretrekker jeg betjeningen på a9 II og a1, foran Sonys a7-serie, fordi den er mer gjennomtenkt, grepet er større – og sist med ikke minst: Det har Sonys sterkt forbedrede menysystem som gir langt bedre oversikt.

Det siste er helt nødvendig, fordi kameraet har så omfattende innstillingsmuligheter, at en relativt lettnavigert meny er helt essensielt.

Søkeren er fantastisk. Rett og slett. Den leverer i likhet med a9 II, klassens dedisert største oppløsning, 0,9 x forstørrelse, uten black out på serieopptak.

Hvilket leder oss til…

Autofokus og skuddtakt

Sony er kjent for å ha den råeste autofokusen. Konkurrentene er kanskje i ferd med å ta dem igjen, men a1 viser at Sonys Real Time Tracking med 759 fokuspunkter, fremdeles er hakket hvassere på sporing av motivet.

Autofokusen limer seg på øynene eller ansiktet, men klarer på forbløffende vis å spore fugler i flukt og dyr i rask bevegelse. Fugler er en enorm utfordring, de uforutsigbare bevegelsene gir autofokusen en stri tørn med å henge med. Sony-kameraet med en med FE 70-200mm f2.8 GM på, bommer noen ganger, men man sitter likevel igjen med flere skarpe bilder enn med noe annet kamera jeg har testet.

Som de fleste av Sonys mer avanserte kameraer, kan man også her dykke ned i menyene, og velge blant ulike fokusinnstillinger. Som fokusområder, antall fokuspunkter, fokusfølsomhet, øyedetekterende både for dyr (fugler) og mennesker.

Sammen med den ekstreme skuddtakten på 30 bilder/s (med elektronisk lukker og utvalgte objektiver), øker muligheten for skarpe dyrebilder betraktelig med a1. Men også sportsfotografer vil ha stor nytte av kameraets sporingsegenskaper og høye skuddtakt. Liker de ikke at kameraet bare lagrer komprimerte råfiler, eller JPEG-filer på 30 bps, kan de velge 20 bps og mekanisk lukker, som kan kombineres med råfller.

Bildekvaliteten

Sony-kameraets autofokus er også følsomt nok i lite lys, og med et FE 50mm f1.2 påmontert, fant kameraet fokus lekende lett selv med lys kun fra et stearinlys og ikke noe annet.

Vi er etter hvert blitt vant til at bildekvaliteten – fargegjengjvelse, detaljskarphet, og støy – fra Sonys kameraer alltid ligger helt i toppsjiktet. Sony a1 er ikke noe unntak, men jeg skal innrømme at man ser ikke forskjell på detaljskarpheten mellom et a1, et EOS R5 eller Lumix S1R.

Men sammenlignet med de tre sportskameraene, Sony a9 II, Canon EOS 1DX III og Nikon D6, er oppløsningen og dynamikkomfanget synlig bedre på a1. Støyomfanget er på nivå med a7r IV og EOS R5, altså rent og pent opptil 6400 ISO, med marginal kornstøy. Man kan skyve en del i kurvene på bildene fra et a1, uten at støyomfanget øker i sjenerende grad, men man får ikke like mye å gå på som i et Sony a7r IV.

Man får også høyere oppløsning i a7r IV, og Fujifilm GFX 100S. Og bedre detaljskarphet, men a1 kan altså levere enda høyere oppløsning, med piksel shift. Da tar kameraet opptil 16 bilder, hvor bildestabilisatoren forskyver bildebrikken mellom hver eksponering. Det gir opptil 199 Mp bilder, men de må importeres til datamaskinen, og sette sammen i programvare i etterkant.

Sony a1 er forøvrig et av få kameraer som kan lagre 10-bits bilder i HEIF-formatet, som gir lavere komprimering og jevnere graderinger enn JPEG.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Sony a1 er et av de råeste kameraene vi har testet. Ingen er i nærheten av den samme skuddtakten, kombinert med 50 Mp fullformat – og 8K-video. Ingen. Samtidig er bildekvaliteten definitivt i high-end-klassen, dessverre gjelder det også prisen. Som er oppsiktsvekkende høy, sammenlignet med a7r IV og Canon EOS R5, for eksempel. Mellomformatkameraet Fujifilm GFX 100S, koster mye mindre, og leverer enda bedre bildekvalitet, men er selvsagt ikke i nærheten av hverken skuddtakten eller autofokusytelsen til Sony a1. Som er det mest komplette kameraet vi har testet. Et kamera som er like godt egnet ringside på en racerbane, som i studio, eller et bryllup. Det er også et av veldig få kameraer som er like godt egnet til landskapsfotografering, som til fuglefoto.