: Pentax K-5 IIs

Mange kameraprodusenter finner på nye måter å tiltrekke seg kunder på. Et bredt utvalg kunstferdige filtereffekter kan være artig å bruke av og til, GPS-logging kan være nyttig, og trådløs wi-fi overføring av bilder er i ferd med å bli standardutstyr. Men, til syvende og sist, koker det ned til hvor bra bildekvalitet du kan få ut av utstyret. Og som vi alle vet, bildekvaliteten har ingen ting med GPS eller wi-fi å gjøre, men samspillet mellom fotografen og verktøyet. Ikke slik å forstå at nye Pentax K-5 II og K-5 IIs – som vi tester her, mangler noe på utstyrslisten, men ingeniørene har konsentrert seg om å forbedre et allerede fremragende kamera: Den utgående K-5. Et av de beste kameraene vi har testet, med bildebrikke i APS-C-format (23,7 x 15,7 mm).

Derfor har Pentax beholdt alt som var bra på forgjengeren. Som et solid kamerahus i metall, forseglet mot vær og vind med gummipakninger overalt, fortreffelig pakket inn i en kompakt kropp, men hvor all teknikken innvendig er ny.

Kraftig forbedret
Kamerahuset er blant de minste i markedet, og K-5 II og s-versjonen, er mye mindre enn et Canon EOS 7D, 60D, Nikon D7000 eller D5200. Og i motsetning til alle speilreflekser, unntatt Nikon D800 og D800E, finnes Pentax-en i to utgaver. Begge med en ny 16,3 megapiksler CMOS bildebrikke, med s-versjonens bildebrikke har ikke lavpassfilteret som skal dempe moare i bildene. Uten lavpassfilteret kan man nemlig oppnå høyere detaljskarphet, noe vi så ved selvsyn på bildefilene fra Nikon D800E.

Nytt er også Pentax SAFOX X autofokussystem, som skal være mer presis i lite lys, for eksempel når man jobber med lyssterk optikk under svake lysforhold. En ny, klarere skjerm spesielt i dagslys, forbedret støyfjerning fra bildebrikken, automatisk korrigering av optisk fortegning og demping av fargebrytning, og en lang rekke innstillingsvalg som fotografen kan skreddersy etter behov. Blant annet har kameraet en av bransjens mest omfattende justeringsmuligheter av  hvitbalanse, kontrast, farge, fortegning og bildedynamikk.

I felten
Pentax-kameraet virker svært solid bygget. 77 gummipakninger holder regn og skitt ute fra det kompakte kamerahuset, som har en sjenerøs prismesøker med full dekning av bildeflaten. Gummierte grep foran og bak, gjør kameraet behagelig å jobbe med, og etter en kort tilvenningsperiode, finner man knapper og innstillingsratt på instinkt. Kameraet kan fyre av i en takt på 7 bilder/s, men den nye SAFOX X autofokusen henger ikke så godt med på bevegelige motiver som jag hadde håpet. I det fleste tilfellene er autofokusen lynrask, men altså ikke på følgefokus.

Det er fremdeles tregere enn det burde være, på lagring av råfiler. Som forresten kan lagres i DNG-format og med ett er filene langt mer anvendelig på tvers av programvaren man bruker. Men altså, responser utenom autofokusen, er ikke like lynhurtige som på et Olympus OM-D eller Nikon D7000. Små detaljer, som det låsbare programhjulet, strømbryteren rundt utløserknappen, den naturlige plasseringen av innstillingsrattene, og knappen for fokusvalg, vitner om at produktet er gjennomtenkt. Og at fotografer og ikke markedsavdelingen, har bestemt designet. En annen praktisk detalj, som at det er mulig å åpne batteriluken når kameraet står på stativ, forsterker bare det positive inntrykket av kameraet.

Bildekvalitet
Men det glemmer man fort når man ser bildekvaliteten. I denne testen valgte jeg s-versjonen uten lavpassfilter. Prisforskjellen er om lag 1.500 kroner til K-5 II med lavpassfilter, som ellers er samme kamera, men jeg var mest interessert i å se hva jeg kunne få til med den antatt skarpeste av de to Pentax-modellene. De tre objektivene jeg brukte i testen, var Pentax utmerkede SMC DA 16-50mm f2.8 ED AL, 35mm f2.8 makro, og 100 f2.8 makro. Et godt utgangspunkt for bildekvalitet skulle jeg mene. Her er skarpheten fremragende. Helt klart blant det beste jeg har sett, og sammen med FujiFilms X-Trans bildebrikke (i FujiFilm X-E1 og X-Pro1), er bildebrikken i K-5 IIs noe av det råeste som finnes i APS-C-format.

Moare i deler av motivet med diagonale striper, som gjerder, mønstret stoff og slikt, kan selvsagt fremkalles med s-modellen uten lavpassfilteret, men jeg fant ut at problemet er minimalt, og skulle det oppstå kan det likevel fjernes i etterbehandling av bildene. Bildekvaliteten ellers er så høy, at den ikke står mye tilbake for Nikon D600, D800E og Canon EOS 5D mk III, som er de tre beste speilrefleksene vi har testet, i tillegg til K-5 IIs. Det er kun på bildestøy at Canon-kameraet og D600 er bedre på høye ISO-verdier. Men forskjellen er ikke stor. Bildefilene er strøkne til 3200 ISO, fullt brukbare på 6400 ISO, men kornstøy og fargestøy blir veldig synlig fra 12800 ISO. Fargegjengivelsen og bildedynamikken er det høy klasse over. Og kameraet er like fortreffelig til portretter som til landskapsfotografering.

Videokvaliteten er det lite å utsette på, men man får ikke noe manuell overstyring av eksponering under opptak, foruten eksponeringskompensasjon.

Superb kvalitet
Pentax-kameraet er et fantastisk verktøy for fotografer som jobber mye ute i all slags vær, men også studiofotografer som liker å jobbe med håndholdte kameraer. Bildefilene holder så høy kvalitet, at de sklir lett inn i de strenge kravene som stilles til magasinfoto. For eksempel i et motemagasin. Men kameraet er også perfekt for naturfotografer, som får mindre å drasse på uten at det går ut over mulighetene eller bildekvaliteten. For Pentax K-5 IIs er et uvanlig godt gjennomført kamera, som passer til alt mulig unntatt de raskeste action-shotene.