: Pentax K-3

Man skal ikke skue hunden på hårene heter det, og det er lett å overse Pentax siden kameraene deres ligner alle andres. Men det er utenpå. Sammen med Sony er de de eneste som har den nyttige bildestabilisatoren innebygget. De andre speilrefleksene har den i noen av objektivene.

Men Pentax skiller seg fra alle andre ved å tilby skikkelig værtettede og solide kamerakonstruksjoner under 10.000 kr. Altså den typen kamera du kan ta med deg ut når det stormer som verst. Hos Canon og Nikon koster kameraene med samme robuste konstruksjon, mye mer.

Uten at de nødvendigvis tilbyr mye mer. Foruten et mye større objektivutvalg. For skal du ha en rekke objektiver å velge mellom med autofokus, har Canon og Nikon et større utvalg enn alle andre.

Derfor gjelder det å skille seg ut, og det gjør Pentax nyeste speilrefleks for viderekomne, til gangs. K-3 er Pentax toppmodell nå, og selv om den ser ut som et Pentax K-5 eller en Nikon D7100, har den et par ess i ermet som gjør akkurat dette kameraet helt unikt.

Da mener jeg ikke en 24 megapiksler bildebrikke i APS-C-format, uten lavpassfilter for maksimal detaljskarphet. Det har andre kameraer også.

Unik simulator
Pentax K-3 har ikke nymotens påfunn som wi-fi og pekeskjerm. I likhet med Fujis X-serie, og kameraer som Leica M og Nikon Df – for å nevne noen, er det rettet i første rekke mot stillbildefotografer. De får et rendyrket fotoverktøy, som er i stand til å skyte bildeserier på 8,3 bilder/s, lagre bilder i DNG-format (negativ) på to minnekort (man kan dele filer på de to kortplassene), filme i full 30p HD eller opp til 60 linjeflettet for flest mulig bilderammer per sekund.

Men det unike ved kameraet er ikke hastighet eller værtettingen, det er lavpassfiltersimulatoren.

Bak den smått uforståelige beskrivelsen, ligger muligheten til å legge til effekten av et lavpassfilter, altså en mekanisk komponent foran bildebrikken, i stedet i bildeprosesseringen. Du kan velge mellom to moduser, foruten intet lavpassfilter, som er slik kameraet er laget.

De to modusene er ment å skulle brukes når man fotograferer mønstre, objekter eller landskap hvor moaremønstre kan oppstå. Vanligvis ikke et stort problem med så mange fotosensorer på en bildebrikke, men man får i all fall muligheten.

Som man kan se av bildene, er det sjelden man virkelig har bruk for simuleringen, og den virker best på lukkertider under 1/2000s. Da aktiveres bildestabiliseringen som sitter på bildebrikkens oppheng, og den beveges med mikroskopiske bevegelser, for å simulere effekten av redusert skarphet som man kan få med et ekte lavpassfilter.

Solid brukervennlighet
Det tar ikke lang tid å komme under huden på Pentax K-3. Kamerahuset er ikke større enn et Canon EOS 70D, eller Nikon D5300, og har et sjenerøst gummiert håndgrep som sikrer trygt grep rundt kameraet. Som veier over kiloet, med objektiv. En større 8 cm skjerm enn på K-5 og større håndgrep, med en stor pentaprismesøker, viser at Pentax tenker brukervennlighet. Det samme gjelder knapper og ratt, som er store, lette å nå og flere av dem er konfigurerbare.

Blant noen småsmarte triks, er muligheten til å kjapt skifte mellom auto-ISO og selvvalgt lysfølsomhet, med den grønne knappen på baksiden, når man er i ISO-modus. Kameraet har også en Pentax-spesialitet. Tav-programmet som man aktiverer på det låsbare programhjulet på venstresiden av prismehuset. Velger man Tav, kan man stille blender og lukkertid manuelt, så velger kameraet ISO-følsomhet automatisk.

Det har i likhet med Nikon D800, en USB 3.0-kontakt for raskere direkteoverføringer av bilder fra kameraet.

Man kan aktivere autofokus  (med opp til 27 sensorer og 25 kryssensorer), med et trykk på AF-knappen på baksiden uavhengig av utløseren. Det er praktisk. Det samme er ikke fraværet av sensor rundt søkerokularet, for skjermen slukker ikke før man trykker på enten AF-knappen, eller utløseren. Flere av knappene er programmerbare, slik at fotografen i større grad kan skreddersy kameraet til eget bruk.

Bildekvalitet
Men så er det bildekvaliteten. Flere megapiksler er et tveegget sverd. Det betyr ofte mye bildestøy på høye ISO-verdier, men også skarpere oppløsning. I hvert fall når kameraet ikke har lavpassfilter, som K-3 her.

Mens noen ikke kunne bry seg, er andre opptatt av ytelsen på høye ISO-verdier. De sistnevnte har lite å bekymre seg over. Opp til 1600 ISO er det ikke bildestøy, til 6400 er den neglisjerbar, og selv 12800 kan brukes. Med litt etterbehandling. Lengre opp på skalaen, blir kornstøyen grov, og fargestøyen er nesten ikke mulig å fjerne, med andre ord, ytelse helt i toppen av hva vi har sett var APS-C bildebrikker.

Bildedynamikken er fremragende, og fullt på høyde med Nikon D7100, mens støyegenskapene på høy ISO, er bedre enn fra Canon EOS 70D. Det er mye å gå på, for de som vil drive etterbehandling av råfiler, og jpeg-filene har svært bra rendering av kontrast, fargemetning og hudtoner. I tillegg har kameraet flere valgmuligheter for justering av parametere som kontrast, fargemetning, fargetemperatur, skygge/høylys og skarphet.

De som bruker videoopptak ofte, skal vite at mens autofokusen er rimelig kjapp på stillbilder, så ligger den litt bak det beste vi har sett på video. Her er Canon EOS 70D foreløpig den ubestridte kongen. Men kameraet har både hodetelefonutgang og mikinngang, slik at det er klart for rigging til skikkelige HD-opptak.

Sterk utfordrer
Pentax K-3 er tydelig rettet mot den viderekomne fotografen, og har alt som skal til for å utfordre Canon og Nikon på deres hjemmebane. Kameraet er bedre bygget enn det meste, og leverer et funksjonsnivå og en bildekvalitet som ikke står tilbake for noe. Det eneste som trekker ned er tregere autofokus enn de beste blant konkurrentene, bortsett fra det, er Pentax K-3 en klokkeren innertier.