: Panasonic Lumix GH2

De små speilløse hybridkameraene har ennå til gode å ta av i markedet. Tross kompakte mål og bildekvalitet på linje med speilreflekser, foretrekker de fleste som velger et systemkamera (utskiftbar optikk) nettopp den gode gamle – noen vil si velprøvde – speilrefleksen. Med kameraer som Panasonics utmerkede Lumix G2 – årets kamera 2010 – og den enda mer kompakte Olympus PEN E-PL2, finnes det svært gode alternativer til speilrefleks. Som leverer ytelse og bildekvalitet fullt på høyde med de fleste speilreflekskameraer. Utvalget av optikk og tilbehør øker raskt for disse kameraene, som i Panasonic og Olympus tilfelle kalles microFourThirds-kameraer. Enkelt referert til som mFT-formatet. Bildebrikkene på disse kameraene har litt mindre overflate enn på speilrefleksene, men er mange ganger større enn på et kompaktkamera. Det betyr bildekvalitet på linje med de større bildebrikkene (APS-C) i speilreflekser, og Lumix GH2 fra Panasonic som vi tester her, har i tillegg alt utstyret man kan drømme om i et og samme kamera.

Designet minner mye om den tradisjonelle speilrefleksens, men her er den optiske søkeren byttet ut med en elektronisk LCD-søker med 1,53 megapiksler oppløsning. Noe som har både fordeler og ulemper sammenlignet med optiske søkere. GH2 er mindre og lettere enn de fleste speilreflekser, Olympus E-450 unntatt.

Kameraet er svært godt utstyrt med en 18 megapiksler multiformat bildebrikke (16,2 Mp effektivt), 10 x zoom med optisk bildestabilisator på 14-140 mm (tilsvarer 28-280 mm på 35 mm film), full 1080p/24fps HD-video med stereolyd og høy datastrøm opp til 23 Mbps. Spesifikasjoner helt i toppklassen altså. I tillegg har det svingbar og vribar berøringsskjerm. Sammen med det meste man kan tenke seg av utstyr og funksjoner, inkludert kjapp autofokus og skuddhastighet på 5 bps, skjønner man fort at kameraet ikke mangler noe, om man sammenligner med utmerkede speilreflekser som Canon EOS 60D og Nikon D7000. Med andre ord, det man kan få til med en påkostet speilrefleks, kan man også gjøre med Lumix GH2.

Brukervennlighet
Ved siden av en Nikon D7000 ser GH2 ut som et speilreflekskamera som har krympet i vask. Objektivet er også mindre enn kitobjektivet 18-105 mm som Nikon leverer med D7000, og totalvekten er 300 gram lavere. Kameraet er likevel oversiktlig og man trenger ikke studere det lenge for å skjønne hva som er hvor.

Håndgrepet er riktignok lite, men formet slik at man får et godt grep om kameraet. Plassen for høyre tommelfinger bak på kameraet må kalles en ergonomisk blunder. Her er det så trangt at tommelen ofte hviler på knappen for eksponerings- og fokuslås. Noe man selvsagt prøver å unngå, men da får man ikke det samme sikre grepet som man får på større kameraer med bedre plass til hender og fingre. Panasonic har praktisk nok valgt å legge inn en egen knapp for videoopptak, som kan deaktiveres om man ønsker. Man får alle tenkelige funksjoner i GH2. Primære funksjoner er plassert på rattene på toppen, resten på knapper på baksiden, og i tillegg kan man lagre tre egne kameraoppsett som man kjapt kan velge på funksjonshjulet markert med C1, C2 og C3. Som om det ikke er nok, har man tre programmerbare funksjonsknapper, to bak og en på toppen, som kan gi umiddelbar tilgang til for eksempel sorthvitt eller bildekvalitet og filstørrelse.

Pekeskjermen i bredformat fungerer godt i de fleste situasjoner og den kan betjenes med hansker på. Under testen fant jeg det spesielt nyttig å kunne peke på skjermen for å velge fokuspunkt, og man kan kjapt endre innstillinger i hurtigmenyen (Quick Menu) bare med pekefingeren.
Den elektroniske søkeren er blant de beste vi har sett. Oppløsningen er ikke bare god, kontrasten og (den justerbare) lysstyrken er også tilstrekkelig.

Dessuten kan man se samme info i søkeren som på skjermen, og studere bilder, bla i menyer og endre innstillinger. Eneste ulempe med LCD-søkeren, er at den rett og slett blir for lys i lite lys. Selvsagt for at man skal se bedre, men den gir ikke et riktig bilde av eksponeringsvalgene man har tatt, og dermed risikerer man at bildene blir overeksponerte.

Bildekvalitet
GH2 er et kjapt kamera. Ikke bare å håndtere, men autofokus og responser er kvikke. Den kontrastbaserte autofokusen er nær lydløs, en kjempefordel på videopptak. Hvor man også kan velge konstant følgefokus, men i lite lys jager autofokusen litt. I de fleste situasjoner er det ikke noe stort problem, så lenge man er klar over begrensningene og kan kompensere på forhånd. For eksempel ved å prefokusere.

Bildekvalitet er også avhengig av den optiske kvaliteten. Med hele 10 x zoom kan man ledes til å tro at Lumix-objektivet har sine optiske problemer. Det er riktignok synlig optisk fortegning i begge ender av zoomen – 28 og 280 mm – men så lite at det ikke er plagsomt. Ikke er det mye vignettering (lystap) i hjørnene heller, og objektivet er uniformt skarpt over hele brennviddeområdet, innenfor blender f/5,6 og f/16. Meget bra, særlig tatt i betraktning den store rekkevidden objektivet har.

Oppløsning og detaljgjengivelsen er fremragende, og på høyde med D7000 og EOS 60D. Bildefilene fra GH2 henger også meget godt med når man ser etter bildestøy. Som ikke er noe tema før man når 3200 ISO. Da dukker fargestøy opp i tillegg til et finkornet støybilde, og ved 6400 ISO er både fargestøyen og tapet av skarphet og detaljer synlige på A4-forstørrelser. 12800 ISO kan til nød brukes når man ikke har andre muligheter, men her er det kraftig støy kombinert med markert tap av skarphet grunnet kameraets støyreduksjon, som fjerner detaljer i tillegg til å dempe støy. Det ser man om man sammenligner råfilene med jpeg-filene.

Fargemetning og fargebalansen på jpeg-bilder ser strålende ut når man velger smooth fargemodus. Da er fargebalansen på sitt mest nøytrale, mens standard gir litt for mettede farger, som ikke passer så godt til for eksempel portretter. Kameraet leverer konsistent meget høy filkvalitet og råfilene lar seg presse temmelig mye i etterbehandling. Bevisst undereksponerte råbilder i snøfylte omgivelser lot seg enkelt dra opp til tilnærmet overeksponert i Adobe Lightroom 3, før høylys brant ut. I tilfelle var det ikke noe problem å kompensere for det.

Videokvalitet
Med full HD-oppløsning i AVCHD-format, er opptakskvaliteten virkelig i toppklasse. Samme gjelder lydkvaliteten i stereo. Kameraet produserer videoopptak som ikke står noe tilbake for kvaliteten vi har sett på speilreflekskameraer. GH2 kan skyte videofiler i opp til 50 bilderammer per sekund (fps), men også progressivt i 24fps, eller i 720p HD-kvalitet og med 50fps. Sistnevnte produserer MJPEG-filer som kan åpnes og redigeres universelt, mens AVCHD-filene krever spesiell programvare som er lite utbredt. Panasonic leverer med programvare for videoredigering, men sammenlignet med selv iMovie, skorter det på brukervennlighet og funksjoner.

Men kvaliteten er det lite å utsette på. Fargegjengivelsen og kontrasten holder samme høye kvalitet på ful HD-video som på stillbilder. Og på GH2 er komprimeringen av videostrømmen i AVCHD forbedret sammenlignet med forgjengeren GH1, til hele 24 Mbps strømmehastighet. Resultatet er flimmerfrie videoavspillinger, hvor detaljer og tekstur er sylskarpt gjengitt. Også når man panorerer. Men panorerer man fort kan man få et annet problem, nemlig doble konturer rundt objektene man filmer, grunnet for lav lukkerfrekvens.

Vrir man funksjonshjulet til manuell videoinnstilling, får man valgmuligheten mellom 24fps i 24 eller 17 Mbps datastrøm, og kan velge variabel videohastighet. I fire trinn, fra 0,8 x normal hastighet, til 1,6, 2,0 og 3,0 x hastighet. Man kan også velge eksponeringsmetode, program/lukkertid/blenderautomatikk, eller manuell eksponering. Siden HD-video bare bruker 2 megapiksler – 1920 x 1080 punkter – av bildebrikken, er det også mulig å zoome elektronisk 2,6 x i EX Tele-modus. Hvilket betyr maksimalt 728 mm telebrennvidde.

Konklusjon
Panasonic Lumix GH2 er det mest komplette kameraet vi har testet. Da tenker vi i første rekke på kombinasjonen av funksjoner og ytelsen. Bildefilene er fullt på høyde med det beste vi har sett av nyere speilreflekser som Canon EOS 60D og Nikon D7000. Unntatt på de høyeste ISO-verdiene. Videokvaliteten holder høy klasse, og GH2 er et fullgodt alternativ til speilreflekser med større bildebrikker hva kvalitet angår, med et mulig unntak for kameraer med såkalt fullformat 35 mm bildebrikker.

Dette er et kamera alle kan lykkes med, terskelen for å få fine bilder er lav når kameraets intelligente automatikk styrer, og man trenger ikke være rakettforsker for å lage kule og flotte videosekvenser. Prisen kan synes høy, men sammenlignet med konkurrentenes kameraer, er et GH2 med 14-140 mm zoomen svært konkurransedyktig. Og verdt hver krone.