: Panasonic Lumix DMC LX7

De sier at glasset er alt, kameraet ingenting. En overdrivelse kanskje, men i våre tester er det ofte kameraer med den beste optikken som gjør det best. Nesten uavhengig av typen bildebrikke som er benyttet. Noe som er et godt utgangspunkt for LX7 – det fjerde i rekken av Panasonics high-end kompaktkameraer.

Panasonic har ikke falt for fristelsen, og benyttet en nesten tre ganger større 1-tommers bildebrikke på 20 megapiksler, som Sony RX100 har. I stedet har de faktisk valgt en CMOS bildebrikke med litt mindre bildeflate enn forgjengeren LX5 hadde. Nesten 20 prosent mindre bildeflate, men antall billedpunkter er de samme, 10,1 megapiksler. Men så var det dette med glasset da.

Leica glass og f1.4
For LX7 har fått et nytt, og meget lyssterkt Leica-merket zoomobjektiv, med optisk bildestabilisator. Asfæriske linseelementer, nanobelegg på linsene i objektivet, skal bidra til høyere optisk ytelse. Med brennvidder fra 24-90mm og lysstyrke 1.4-2.7, dekker det et bredt område fra skikkelig vidvinkel, til fin brennvidde for portretter. Den kraftige lysstyrken gir fotografen mye bedre kontroll på dybdeskarphet. En kjempefordel blant annet på, portretter. Ikke nok med det, med f1.4 på 24mm brennvidde, trenger man ikke like høy iSO-følsomhet for å fange lyset, som med for eksempel f3.5. Da slipper man unna med mye mindre bildestøy. En av ulempene pleier å være vignettering på vidvinkel, fortegning, og redusert skarphet i hjørnene. Det kommer vi tilbake til, men først litt om brukervennlighet.

I bruk
Kameraet har litt flere knapper og ratt enn vanlig for et kompaktkamera. Det skyldes selvsagt at målgruppen, viderekomne fotografer, skal ha umiddelbar kontroll over viktige funksjoner. Bortsett fra at LX7 mangler pekeskjerm, er et lite å utsette på ergonomien. Selv skjermmenyene ser mer tiltalende ut enn før, men Panasonic har ikke tatt seg bryet med å legge norsk språk i menyene.

Fysisk sett er det større enn Sony RX100 og Canon S100, men det er betydelig mindre enn en Canon G12. Den nærmeste konkurrenten er kanskje Olympus XZ-1 med 28-112mm zoom, som også har god lysstyrke – f1.8-2.5. De har begge blitssko med kontakt for LCD-søker, som kan brukes i stedet for skjermen.

Man får en mengde med nyttige funksjoner i LX7. Muligheten til å lagre mye brukte innstillinger som man kjapt henter frem fra to minnebanker på funksjonshjulet, 16 filtereffekter, valg av bildeformat (1:1, 4:3, 3:2 og 16:9 bredformat) alle i full oppløsning, ND-filter som gir deg tre trinn kompensasjon slik at du kan ta bilder i sterkt sollys – og med stor blenderåpning. Sistnevnte kan være spesielt nyttig, ettersom korteste lukkerttid på 1/2000s, kan bli for lite på solrike dager.

Raskt 23-punkters autofokus, opp til 11 bps skuddhastighet, og full HD-video i enten MP4, eller AVCHD-format med opp til 50 bilder i sekundet, er heftigere enn de fleste systemkameraer makter. Et lite gummiert felt på baksiden, kombinert med et gummiert håndgrep på fronten, gjør at LX7 ligger bedre i hånden enn de fleste konkurrentenes tilsvarende kameraer.

Skjermen har fått bedre oppløsning, men er ikke like lyssterk og lesbar i sollys, som OLED-skjermen til Olympus XZ-1. Med blenderingen på objektivet, kan man velge blender manuelt, fra f1.4 til f8.0, i tredels trinn. Zoomer man inn, endrer selvfølgelig blenderverdien seg også, den leser man enkelt av i underkant på skjermen.

Bildekvalitet
Med færre piksler og mindre bildebrikke enn Sony RX100, ledes man lett til å tro at det er rått parti i Sony-kameraets favør. De er det ikke. For her som så ofte før, viser det seg at optikken har minst like mye å si, om ikke mer. LX7s Leica-optikk står nemlig ikke noe tilbake for Zeiss-optikken på RX100. Men det betyr ikke at det ikke er forskjeller i bildekvalitet, mellom de to erkerivalene.

Sony RX100 har satt standarden for oppløsning og detaljskarphet. LX7 leverer naturlig nok ikke den samme oppløsningen, men objektivets ytelse er så høy, at kameraet ikke ligger langt unna bildekvaliteten til RX100. Sammenlignet med forgjengeren LX5, har LX7 forbedrede støyegenskaper. Her kan man fint bruke både 800 og 1600 ISO følsomhet, uten nevneverdig mengder med bildestøy. Men ved 3200 ISO er kornstøyen påtagelig, og videre oppover til 6400 og 12800, er også fargestøy og redusert oppløsning en tydelig artefakt i bildefilene.

Fargegjengivelsen og kontrasten fra jpeg-filer kan synes litt blass, heller mer mot nøytral, og lar seg enkelt korrigere i kameraet. Råfilene derimot, er et meget godt utgangspunkt for oppskarping og korrigering, som kan gi strålende filkvalitet, godt egnet til print i A3+. Objektivet er som ventet, meget skarptegnende særlig i sentrum, på alle brennvidder. Skarpheten avtar i hjørnene på full blenderåpning, men faller på plass allerede ved blender 2.8. Fortegningen på 24mm er betydelig, men marginaliseres etter 35mm og ved50mm er den neglisjerbar. Vignettering (lysstap) er egentlig ikke noe problem overhodet, med et lite unntak for kombinasjonen 24mm og f1.4.

For de som er opptatt av HD-video, kan det være godt å vite at LX7 leverer noen av de skarpeste og mest filmlike videoopptakene, sammenlignet med andre kompaktkameraer. Stereomikrofoner og høy datastrøm på hele 28 Mbps, sørger for kombinasjonen klar lyd, og flimmerfrie og glatte videoopptak.

I tetsjiktet
Hvis vi ser bort fra at LX7 må se seg slått på oppløsning, skarphet og støyegenskapene på høye ISO-verdier, er det svært mye kamera for pengene. Bildekvaliteten er jevnt høy, optikken skarptegnende og brukervennligheten nærmest eksemplarisk. Samtidig er det kjapt, har en ekte blenderring, blitssko og kan brukes med separat LCD-søker. Panasonic LX7 er et fortreffelig entusiastkamera i denne prisklassen, hvor råfilene er et meget godt utgangspunkt for enestående bildekvalitet.