: Olympus XZ-1

Blant de minste og letteste kameraene er det ikke vanlig at hverken funksjonsnivået eller bildekvaliteten er høy. Men helt siden Canon debuterte PowerShot G1med 3,3 megapiksler for 11 år siden (!), har det alltid vært minst en såkalt proffkompakt for viderekomne, som alternativ til vanlige kompaktkameraer.

De proffe kompaktene defineres ved at de kan lagre bildene som råfiler for etterbehandling, og at de har full manuell eksponeringskontroll, valg av lysmålemetode og manuell justering av hvitbalansen.

NI PowerShot G-modeller senere, er det G12 som regnes som kongen på haugen blant proffkompaktene. Men med svingbar skjerm og (en liten) optisk søker, er kameraet relativt stort og klumpete. Faktisk er det ikke mindre enn systemkameraer som Panasonic Lumix GF2 og Olympus PEN E-PL2, som har utskiftbar optikk.

Dessuten har G12 knalltøff konkurranse i stort sett like bra kameraer som Nikon P7000, Panasonic Lumix LX5 – og ikke minst Canon PowerShot S95. Som ved siden av Samsung WB2000 er det mest kompakte av alle proffkompakter. Ikke medregnet Leica X1, Sigma DP2 og FujiFilm X100, som alle bruker større APS-C bildebrikker og derfor stiller i en annen klasse. Også hva pris angår.

Fordeler og ulemper

Nykommeren Olympus XZ-1 med 10 megapiksler og HD-video, havner midt i feltet hva størrelse og vekt angår. Den er mer kompakt, fremfor alt slankere enn G12 og P7000, og er bare litt større enn Lumix LX5. Men ikke så lite som S95. Det har gjort kameraet til et godt kompromiss, men ikke uten rom for forbedringer. Med et lite håndgrep, som på LX5, ville ergonomien vært fortreffelig på XZ-1, som er lite nok til at man får det i en jakkelomme.
Olympus-kameraet har 4 x zoom fra 28mm. I seg selv ikke noe oppsiktsvekkende, men her får man rå lysstyrke på blender 1,8 ved 28mm og f/2,5 ved 112mm. Bare Samsung EX-1 er i nærheten. Det har også f/1,8 på vidvinkel (24mm), men rekker ikke lengre enn til 72mm brennvidde. Med blender 2,4. Heller ikke Canons lille S95 er i nærheten, med blender 2,0 på 28mm og svake f/4,9 ved 112mm. Panasonic LX5 med 24-90mm zoom har f2,0-3,3 som største blender.

Med så rå lysstyrke som /f1.8 er det mulig å fotografere i dårligere lys enn med f/2,8, som er en trangere lysåpning. Man unngår å måtte bruke høyere lysfølsomhet som skaper bildestøy, og man kan kontrollere skarphetsdybden bedre når lysåpningen er så stor. For å kompensere for at korteste lukkertid er 1/2000s har Olympus lagt inn et ND-filter – Neutral Density – som demper lyset til bildebrikke  med tre eksponeringssteg. Det muliggjør fotografering i skarpt lys, med stor blenderåpning uten at bildet blir overeksponert.

Olympus XZ-1 har en vribar funksjonsring – lik den S95 har – rundt objektivet. Som her kan brukes til å velge ISO-følsomhet under programautomatikk (P), blenderåpning under lukkerautomatikk  og manuell eksponering (A og M) og lukkertid under blenderautomatikk (S).

Ringen kan også vris i ønsket retning for å velge motivprogram, kunstfilter (soft fokus, popkunst, kornet s/hv, nøkkelhull, diorama og drama). Funksjonsringen fungerer også når man har valgt iAuto som overlater alt til kameraet. Da blar man i en enkel skjermmeny hvor man kan velge å endre fargemetning, fargetone, gjøre bildet lysere eller mørkere, stille uskarp bakgrunn og bla i forklaringer til fem grunnleggende fototips Olympus har lagt inn i kameraet. Man kan også lagre sitt eget oppsett av valgte innstillinger, og lagre under C for Custom som man har tilgjengelig på funksjonshjulet på toppen.

På venstre har Olympus plassert en sprettoppblits som også kan fyre av separate blitser som støtter trådløs aktivering. Under blitsskoen i midten sitter kontakten som brukes når Olympus glimrende VF2 LCD-søker er tilkoblet. Tradisjonen tro finnes det undervannshus og undervannsblits til XZ-1, som kan dykke til 40 meters dybde.

Eksponeringskompensasjon er tilgjengelig på innstillingsrattet på baksiden, men noen egen ISO- knapp finns ikke. Man må bruke funksjonsringen. Eksponeringslås eller fokuslås har heller ingen egen knapp, man må trykke utløseren halvveis ned for å låse fokus og eksponering. Det er heller ikke mulig å forskyve blenderverdi og lukkertid på programvalg, såkalt programforskyvning.

Bildekvalitet
Kameraet er kjapt i bruk. Autofokusen har et hjelpelys som tenner i lite lys, og selv følgefokusen klarte seg bra så lenge ikke var for lite lys. Lagring av råfiler sammen med JPEG-filer tar naturligvis litt lengre tid, men det er lagring av bilder med kunstfiltre som tar lengst tid, opptil flere sekunder. Man kan likevel trykke utløseren ned i rask rekkefølge og ta bilder, eller skyte korte sekvenser på 2 bps i full oppløsning, eller opp til 15 bps. Hvis man kan klare seg med bare 2 megapiksler oppløsning.

Man skal være temmelig grinete for å mislike Zuiko-objektivet Olympus har utviklet for XZ-1. Ikke bare er det skarpt nesten uansett blender og brennvidde. Det er fantastisk skarpt. Våre testbilder viser at skarpheten er jevnest fra blender 2,8 til 8,0, men tapet av skarphet i hjørnene på blender 1,8 er relativt marginalt. Da er fortegningen mer synlig på 28 til 35mm, men også den er marginal og aldri plagsom. Unntatt på makrobilder med vidvinkel, hvor objekter av naturlige årsaker får litt mer fortegning. Lystap – vignettering – er heller ikke noe tema unntatt på labbilder, men det er det bare nerder som oss som bryr seg om.

Noen av testbildene viste tendenser til kromatisk aberrasjon – uønsket fargebrytning i objektivet – men heller ikke det oppleves som noen vesentlig ulempe. Da er det hakket verre at objektivet er følsomt for strølys, en form for solblender hadde hjulpet, men når man er klar over det kan man kompensere for det ved å endre vinkelen på kameraet. Ofte skal det svært lite til for å omgå problemet.

Bildestøy er noe mange frykter fra kompaktkameraer, men XZ-1 holder seg godt sammenlignet med de beste i klassen. Og det er først fra 1600 ISO at man bør tenke på å lage mindre forstørrelser enn A3+ format. Fargestøy blir svakt synlig fra 800 ISO på råfiler, og detaljskarpheten faller ikke synlig før ved 1600 ISO. Her er XZ-1 på høyde med de beste i klassen som G12 og LX5 til og med 3200 ISO. Men i motsetning til LX5, klarer XZ-1 å klemme ut bedre detaljgjengivelse på høy ISO. Unntatt på 6400 ISO hvor detaljene forsvinner i bilder som gror igjen av kraftig farge- og kornstøy.

Ikke uventet er fargegjengivelsen fra XZ-1 helt i tet. Og kanskje det beste vi har sett fra noe kompaktkamera til dato. Hudtoner, røde biler eller blå himmel, gjengis med stø hånd. JPEG-filene har ikke den litt aggressive fargemetningen man ofte ser fra kompakter, nok et bevis på at Olympus fremdeles er blant de beste i klassen på JPEG-prosessering i kameraet. Lysmålingen og hvitbalansen fungerte upåklagelig, med bare de vanlig avvikene i blandingslys innendørs, som er lett å kompensere for. Videokvaliteten i HD ble vi ikke like fornøyd med. Det sylskarpe objektivet hjalp ikke mye på video, og opptakene fikk alltid et litt smågrumsete preg. Men eksponeringen satt alltid som et skudd.

Konklusjon
Ulempene er langt færre enn fordelene. Kameraet leverer konsekvent skarpe bilder i nesten alle situasjoner, med gnistrende fargebalanse og fremragende eksponert. Med så stor blenderåpning som kameraet har, åpner det seg kreative muligheter, som få av konkurrentene er i nærheten av. Legg til et funksjonsnivå som burde tilfredsstille de mest krevende fotografene og det er lett å skjønne at Olympus har en vinner i XZ-1.

Kameraet er kompakt nok til at det ikke blir liggende hjemme, og leverer bildekvalitet som ikke ligger mye bak det man oppnår med et godt systemkamera. Sammen med Canons G12 og Panasonics LX5, får man den beste bildekvaliteten i klassen med XZ-1, men de aller skarpeste bildene får man med Olympus.