: Olympus M.Zuiko ED 40-150mm f2.8 PRO

De fleste som lager speilløse systemkameraer, har et felles, stort problem. Utvalget av optikk er tynt. Så tynt faktisk, at valget lett faller på et speilreflekskamera fra Nikon eller Canon. Som til sammen har over 200 objektiver å velge blant.

Men det finnes hederlige unntak.

Olympus og Panasonic har lenge hatt et stort forsprang på objektivutvalg i markedet for speilløse systemkameraer. Det finnes over 65 objektiver som passer et Olympus- eller Panasonic-kamera. Alt fra fisheye, vidvinkelzoomer, lyssterk optikk med høy lysstyrke, og brennvidder opp til 600 mm.

Nå kommer endelig en telezoom med skikkelig lysstyrke også.

De fleste telezoomer er rettet mot amatørfotografen som trenger mer rekkevidde. Enten det er for å forevige poden på fotballbanen, eller for å ta bilder av folk og fe, uten å gå nært innpå.

Ulempen med de fleste telezoomene, med typisk 70 til 200 eller 300 mm brennvidde, er dårlig lysstyrke og moderat optisk kvalitet. Slikt holder ikke mål for proffene, eller amatører med store krav.

De er bedre tjent med Olympus 40-150mm, med lysstyrke på f2,8. Et solid bygget, værtettet objektiv, med bildevinkel som tilsvarer 80-300mm i 135-fullformat.

(I denne klassen må man gange med faktor 2, for å få et brennvidde-tall som tilsvarer bildevinkelen til den gamle 135 mm filmstandarden).

Telezoomen som koster 13.000 kroner, stiller i samme klasse som en tilsvarende zoom fra Canon EOS eller Nikon DX-systemet, men er altså tilpasset micro fourthirds-systemet.

Derfor er den mindre og lettere enn Canon og Nikons alternativer.

 

 

Kantskarphet de luxe 

Men den er ikke noe dårligere. Olympus-objektivet er meget tillitvekkende bygget i lettmetall med gummiforseglinger som gjør det værtett.

Det leveres med avtakbart stativfeste og en solblender som kan trekkes over objektivet. Slik at man ikke trenger å ta den av for å få plass i bagen. Fokusringen kan trekkes et hakk bakover, for umiddelbar manuellfokus, og det finnes en funksjonsknapp på siden av objektivet. Som låser fokusen når den trykkes inn.

Objektivet ble testet på Olympus OMD EM1 og EM5II – begge med innebygget femtrinns bildestabilisator, i alt fra strålende solskinn til våt sludd og kulde. Det fungerte prikkfritt også når det var søkkvått av snø, og den lydløse autofokusen var lynrask i de aller fleste situasjoner.

Den optiske ytelsen er rett og slett fremragende. Det finnes praktisk talt ikke noe linjefortegning, på noen brennvidder. Skarpheten er forbløffende jevn på alle blendere og brennvidder, med de eneste avvikene på blender 2,8 og 40mm, og over blender 11 på 150mm.

I førstnevnte tilfelle kan man se moderat fall av skarpheten i hjørnene, men den faller på plass ved blender 4,0. På 150mm trer diffraksjonen inn på små blendere, men også denne er så moderat at det ikke på noen måte er kritisk. Vignettering – lysstap i hjørnene, er så og si ikkeeksisterende. Det er heller ikke plaget av strølys eller kromatiske avvik (aberrasjon). Olympus har til og med lyktes med å få bakgrunns-skarpheten jevnt diffus – bokeh, slik at man kan få fine portretter med relativt liten skarphetsdybde, og en pent tegnet bakgrunn.

 

 

 

Telekonverter

Det finnes også en telekonverter – MC-14 til 3.300 kr, som øker brennvidden med x 1,4. Med den på økes den lengste brennvidden til 420mm, og lysstyrken faller fra f4,0 til 2,8. Den er også værtettet og kan brukes med 40-150mm zoomen i all slags vær. Den er så liten at den går ned i jakkelommen uten problemer.

Den optisk ytelsen forringes bare i liten grad med MC-14 på Olympus-zoomen. Pirker man i testbildene, kan man se at skarpheten faller litt med konverteren på, men det kan man enkelt kompensere for i etterbehandling om nødvendig.

Olympus lyssterke telezoom er ikke billig, men for de som krever høyest mulig bildekvalitet, finnes det ikke noe skarpere alternativ. Den optiske ytelsen står ikke tilbake for noe vi har sett tidligere, og for de som trenger rekkevidden Olympus 40-150mm f,8 gir, er dette det perfekte objektivet.