: Olympus M. Zuiko Digital ED 75mm f1.8

Olympus 75mm fyller et hull i det hurtig voksende utvalget av optikk, til micro four thirds-kameraene. Brennvidden på 75mm tilsvarer bildevinkelen man får med et 150mm objektiv, år man sammenligner med 35 mm filmformat, også kalt fullformat (24 x 36 mm).

Objektivet er dermed utmerket til portretter, gate, reportasje, og dokumentarfoto, uten at brennvidden skaper et forvrengt portrett om man velger et tett utsnitt, eller gir for liten dybde som kraftig tele (300mm+) gjør.

Solid og stillegående

Objektivet er laget i lettmetall, og utførelsen er like gedigen som hos Canon og Nikons dyrere objektiver, og minner mer om følelsen man får når man har et Leica-objektiv i hendene. Med lysstyrke på f1.8, er det fullt mulig å få svært smal skarphetsdybde når man ønsker det. Noe som portrettfotografer ofte liker, for da kan de få en dusere uskarp bakgrunn, og fremheve modellen eller ansiktet i mye større grad.

Autofokusen er svært stillegående og vil ikke høres på videoopptak. Ved manuellfokus kan fokusringen føles i letteste laget, litt mer motstand er å foretrekke. Og hvor ble det av solblenderen? Olympus har ikke gitt seg med uvanen å ikke tilby solblendere som annet enn ekstrautstyr. Noe som burde vært standardutstyr på et objektiv til 6.000 kr.

Det har ingen direkte sammenlignbare konkurrenter i Canon eller Nikons objektivutvalg. Nærmest kommer man med Nikons AF-S Nikkor 180mm f2.8 til en drøy tusenlapp mer, eller Sigmas 150mm f2.8 makro i samme prisklasse, men ingen av dem har Olympus-objektivets lysstyrke, for ikke å snakke om kompakte mål og relativt lave vekt.

Konstruksjon

Innvendig sitter det 10 linseelementer fordellt på ni grupper. Tre av elementene er ED-glass med egenskaper, som skal kontrollere lysspredningen så optimalt som mulig, for jevnest mulig skarphet over hele bildeflaten. Uansett blenderåpning. Linseelementene er satt sammen slik at fokus foregår uten at fronten ekspanderer eller roterer, og de ni blenderlamellene er sirkulære for å skape en mer naturlig tegning av uskarp bakgrunn.

Pur perfeksjon

I gamle dager var 135mm gjerne foretrukken brennvidde til portretter. Det ga et nøytralt perspektiv uten forvrengning av motivet på nært hold, og kombinert med høy lysstyrke, perfekte uskarpe bakgrunner. Olympus 75mm f1.8 følger i samme tradisjon, og er blant det beste vi har testet av optisk glass.

Det er så rettegnende og fri for vignettering av betydning, at det nesten kan brukes til reprofotografering. Skarpheten er uhyre jevn fra f2.8 til f11, hvor man må lete med lupe for å finne synlige avvik i skarphet fra sentrum mot hjørnene. På blender 1.8 er det bare marginalt fall i hjørneskarphet og knapt synlig vignettering (se illustrasjon).

Hjørneskarpheten faller moderat på f22, men det gjør skarpheten over hele bildeflaten, så blender 16 blir grensen hvis man vil klemme maksimal skarphet og oppløsning ut av objektivet.

 

Kontrasten og lysstegning er rett og slett nydelig fra Olympus-objektivet. Det gjengir hudtoner med skremmende realisme, og har ikke noe synlig fargeavvik i noen av komplementær- eller sekundærfargene. Skyter man rett i lyset, kan moderate mengder strølys oppstå, men objektivet kontrollerer kromatisk aberrasjon aldeles fortreffelig, og oppleves som dønn gjennomført. Både optisk og mekanisk.

Trenger man et objektiv til Olympus eller Panasonics micro four thirds-kameraer, som egner seg som kort teleobjektiv, er M. Zuiko Digital ED 75mm f1.8, verdt hver krone. Dette er kanskje det mest gjennomførte objektivet i denne klassen, og definitivt det beste vi har testet med micro four thirds-formatet.