: Olympus M.Zuiko Digital ED 7-14mm f2.8 Pro

Å konstruere ekstrem vidvinkeloptikk, er noe av det vanskeligste å lykkes med. Antagelig bare overgått av det å skulle lage en ekstrem vidvinkelzoom.

Det er så mye som kan gå galt når bildevinkelen er så bred at man kan fotografere hele Notre Dame i Paris, fra fem meters avstand.

Fortegning er åpenbart. Et hvert objektiv med mindre enn 35mm brennvidde, vil ha linjefortegning i større eller mindre grad. Mange kameraer kompenserer for fortegning når bildet lagres som jpeg, og prøver også å redusere effekten av lysstap i hjørner (vignettering), fallende skarphet med større blenderåpning, og kromatiske feilbrytninger. Og mye annet optisk snusk som er irriterende å oppdage på bildene.

Derfor var det en viss forventning knyttet til testen av Olympus M.Zuiko Digital ED 7-14mm f2.8 Pro. Som tross det lange navnet, er et ganske kort objektiv, i Olympus proffklasse. Altså den mest påkostede objektivserien de lager.

 

Ikke helt fortegningsfri

Pro-serien består av andre objektiver også. En 8mm f1,8 fisheye med 180 graders bildevinkel, som vi har inne til test, en 12-40mm f2.8, en 40-150mm f2.8 telezoom og en kommende 300mm f4.

Vidvinkelzoomen M.Zuiko Digital ED 7-14mm f2.8, er best egnet til gatefoto, landskap, reise, og arkitektur, men også til sport og videoopptak. Objektivet som dekker 114 grader på 7mm brennvidde (14mm tilsv. 35-filmformat), er ganske kompakt, men veier over halvkiloen. En kompleks konstruksjon med mye glass – 14 elementer med blant annet tre asfæriske, og en solid værtettet konstruksjon har skylden for det.

Objektivet er ikke billig heller. Men årsaken til det ser man på bildene. Det er ikke mye å sette fingeren på her. Men det er klart det er linjefortegning her, tønneformet sådan. Den er dog så (relativt) moderat at den er til å leve med på 7mm brennvidde, og blir gradvis mer marginal etter som man zoomer inn til 14mm brennvidde. Da er den knapt synlig på noe annet enn testplansjer.

Så kompleks kan en vidvinkelzoom være.

Men skarpheten er det lite å utsette på. Den faller tydelig i hjørnene på 7mm og full blenderåpning, men fra blender 5,6 er den langt bedre i hjørnene. På 9mm holder det å blende ned til f4, og fra 12mm er skarpheten nesten like høy i hjørnene fra f2.8, som i sentrum. Der er den til gjengjeld meget høy, med strøken detaljskarphet og meget god kontrast. Objektivet tåler fint oppløsningen til et Olympus OM-D E-M5II.
Lysstap i hjørnene – også kalt vignettering – er knapt synlig på noen brennvidde og blender, bortsett fra på 7mm og full blender. Men selv da er den beskjeden nok til at det ikke er noe problem. Diffraksjon på trange blendere oppstår ikke før f11, og mest på de lengste brennviddene, men heller ikke her er det mer enn marginalt.

 

Mangler filterfatning

Den fryktede kromatiske feilbrytningen, som arter seg som blålilla glorie i kontrastrike overganger – som vinduskarmer, er sjelden synlig, men objektivet er følsomt for strølys. Det store konvekse frontelementet fanger mye lys fra sidene, og man vil garantert oppleve at enkelte av bildene får synlig strølys i tynne, diagonale striper. Det buede elementet betyr også at man ikke kan bruke filtre på objektivet. Men det har lynraskt bytte til manuellfokus ved å trekke fokusringen bakover, og en programmerbar funksjonsknapp på siden.

Olympus vidvinkelzoom, er den beste hittil til mFT-kameraene. Skarpere, med mindre fortegning og fargebrytning, enn både deres 9-18mm f4-5.6, og Panasonics 7-14mm f4, og optisk bedre korrigert enn Canons dyrere EOS EF 16-35mm L f2.8 II. Et opplagt valg for alle som er villig til å betale for optisk kvalitet og trenger en værtettet vidvinkelzoom til Olympus eller Panasonic.