test: Nikon Z7

Visst er det forskjeller i bildekvalitet mellom kameraer. Men den er ikke så stor som den pleide å være. Stadig mer raffinert prosessorteknikk, bedre bildebrikker og høyere optisk ytelse, har gjort det vanskeligere å skille de beste kameraene fra hverandre.

Derfor har funksjoner som autofokus, 4K-video, pekeskjermer, intern bildestabilisering og mye annet, blitt viktigere. For her er det fremdeles store forskjeller. Men nå står vi foran et skifte i markedet som kan viske ut også disse forskjellene.

Det speilløse markedet har vært dominert av Olympus, Panasonic og Sony. Sistnevnte var lenge de eneste med fullformat bildebrikker – med 24 x 36 mm bildeflate, men nå har både Canon og Nikon kastet seg inn i markedet, og Panasonic har annonsert fullformatkameraer. Som kommer i 2019.

Større bildelflate fanger mer lys hevdes å være blant fordelene med fullformatkameraer. Det gir også større objektiver, høyere vekt, dyrere kameraer, og passer ikke for alle.

Canon og Nikon har likevel valgt fullformat for sine nylig lanserte kompakte systemkameraer, EOS R og Z7/Z6. Som er mye mindre og lettere – om enn ikke billigere – enn sammenlignbare speilreflekskameraer.

Z7

Nikon Z7 har noen tekniske likhetstrekk med Nikon D850. Som kanskje er det beste speilreflekskameraet vi har testet. I så måte lover det godt for Z7. Som har hentet DNA fra blant annet D850s bildebrikke med 4K-video, men på de fleste andre områdene er Z7 faktisk et mye råere kamera.

Kameraet har en 45,7 megapiksler, bakbelyst fullformat CMOS-bildebrikke. Men i Z7 har den fasefokussensorer på selve bildebrikken. 493 i tallet, som dekker cirka 90 prosent av flaten. Den har også femaksers bildestabilisering ned til – fem trinn.

Det er ikke alt. Siden kameraet er speilløst, har det en stor OLED-søker med 3,7 Mp oppløsning – og 0,8 x forstørrelse. Det har også en vippbar, men ikke vribar pekeskjerm med 2,1 Mp oppløsning, skuddtakt på ni bilder/s enten med jpeg- eller 12-bits råfiler – 4K/30p-video.

Selv om noe av det tekniske er foredlet fra D850, er Z7 bygget på en nyutviklet kameraplattform. Som også inkluderer det rimeligere Z6 med 25 Mp og 4K-video, og etter alle solemerker vil få en kameramodell over Z7 etter hvert, og en under Z6.

Ny objektivfatning

Sentralt i Z-serien er en nyutviklet objektivfatning på 55mm med bare 16 mm registeravstand. Til sammenligning er fatningen på en D850, 44mm med en registeravstand på 46,5mm (avst. til bildebrikke).

Ifølge Nikon er fordelen med den nye fatningen, at den tillater langt mer lyssterk optikk, uten ulempene det ellers ville føre meg seg. Som vignettering og tap av skarphet i hjørner.

I 2019 kommer det en 58mm Nikkor Noct med lysstyrke f0,95, som det skal bli uhyre interessant å teste på en Z7.

Det kommer enda flere objektiver til Z-systemet i 2019 (24-70/2.8, 14-30mm/4), men akkurat nå består den nye Nikkor Z-serien av en 24-70mm f4 som også kan leveres i sett med kameraene, en 35mm f1,8 og en 50mm f1,8. Vi har prøvd alle tre på Z7, men testen er basert i hovedsak på bildene fra 24-70-zoomen og 35mm.

Kameraene kan forresten leveres med en FTZ-adapter for Nikons F-optikk, som gir full funksjonalitet på de fleste Nikkor F-objektivene. Blant annet Nikkor 85mm f1,8G, som vi testet med adapteren.

Fysikk

Selv om noe av det tekniske er donert fra D850, er fysikken og brukervennligheten dels vesentlig forskjellig. Z7 er betraktelig mindre, og langt lettere enn D850, men sammenlignet med sin nærmeste rival, Sony a7r III, er Z7 noen mm større i all retninger.

Men Nikon Z7 ligger bedre i hånden, har mer gjennomført ergonomi og en praktisk statusskjerm på toppen. Det har også noe få andre kameraer har. En kortspalte for XQD-kort, og den kommende CFexpress-standarden. Det er minnekort med større kapasitet og bedre hastighet enn CF- og CFast, og et mer robust alternativ til SD-kort.

Men det er bare én kortplass her. Sony-kameraet har to SD-kortplasser, riktignok bare én med støtte for raskere kort med UHS-II, men dog.

Begge har imidlertid praktisk plassering av strømbryteren ved utløserknappen, men ellers foretrekker jeg personlig brukervennligheten til Nikon-kameraet. På Z7 er programhjulet flyttet til venstre for søkeren, det gir plass til OLED-skjermen (som kan tilpasses) til høyre for søkeren, og en liten klynge av knapper plassert rundt utløseren.

Kameraet har flere vesentlige innstillinger på direkteknapper på kamerahuset. Fokus, skuddtakt, videoopptak, ISO, eksponeringskompensasjon, er alle lett tilgjengelige. Jeg savnet en knapp for valg av fokusområde, og lysmåling. De må programmeres til en av knappene.

Grep

Foran ved håndgrepet, sitter to programmerbare knapper, og de fleste andre knapper og innstillingsratt, er også programmerbare.

Et innstillingshjul på toppen og et foran utløseren, kan brukes til ulike funksjoner, og Z-objektivene har også en programmerbar innstillingsring. For eksempel kan den brukes som blenderring, dessverre ikke med markerte klikkstopp, men likevel.

Det meget solide – og værtettede – kamerahuset, har en styrepinne like under tommelen til høyre, som kan brukes til å flytte fokus rundt på bildeflaten. Det kan forresten ikke pekeskjermen brukes til, pekefunksjonen fungerer likevel utmerket til innstillingsvalg (trykk I-knappen først), og til å bla i bilder med.

Søkeren er fenomenalt skarp og fin. Men med lave 60 Hz oppfriskning, fører til at søkeren blir langt tregere på serieopptak.

Nikon oppgir batteritiden til 330 bilder, men CIPA-ratingen kan nesten dobles hvis man bare bruker søkeren. Jeg fikk konsekvent over 500 bilder per lading. Litt lavere enn Sony a7r III, men bedre enn fryktet.

Det kommer ikke noe vertikalgrep til Z7 eller Z6. Det planlegges et batterigrep som øker batterikapasiteten, men uten knapper. Vertikalgrep sier Nikon, er noe de ser på for kommende modeller.

Video

Med mye av det tekniske grunnlaget hentet fra D850, er Z7 ikke bare Nikons beste stillbildekamera. Det er også Nikons beste videokamera, med 4K/30p-opptak i 8-bit, eller 10-bit 4:2:2 til ekstern opptaker via HDMI.

4K-opptakene kan gjøres fra hele bildeflaten, eller som Super35 med beskjæring, med flat- eller N-Log bildeprofil, og i 30, 25 eller 24p, opptil 144 Mbps.

Det gir fotografene muligheten for svært høy videokvalitet, og et utmerket grunnlag for etterbehandling. Nikon har også tenkt på brukervennligheten, og inkludert tilkoblinger for mikrofon, hodetelefoner, og individuelle innstillinger for stillbilder og videoopptak.

Bildestabilisatoren, fasefokus og styrepinnen fungerer også under opptak, og kameraet kan vise fokus peaking ved manuell fokus, og tillater kontinuerlig autofokus i AF-Fulltime-modus under opptak.

Ellers må man trykke AF-ON eller utløseren halvveis ned, for å refokusere under opptak.

Hybrid autofokus

En ting Z7 ikke har arvet fra D850, er det fortreffelige 3D Tracking autofokussystemet. Det hemmer ikke kameraet mesteparten av tiden, men den hybride fokuseringen har noe begrensninger.

I lite lys henger den ikke med, særlig på serieopptak, og jeg hadde noen (små) problemer med å få følgefokusen til å henge med på raske motiver som syklister og biler. Nå er kanskje ikke sport det primære man bruker et Z7 til, men det må nevnes.

I godt lys, også på serieopptak, henger autofokusen godt med, og jeg opplevde få problemer med å få skarpe bilder under gode lysforhold. Selv om kameraet ikke alltid treffer med følgefokus under varierende lysforhold, holder det godt følge med majoriteten av kameraer vi har testet i denne klassen. Men sammenlignet med nevnte Sony a7r III, og for den del D850, henger Z7 litt etter på action og sport.

Det er mulig Nikon kan gjøre forbedringer på autfokusalgoritmen i en kommende fastvareoppdatering.

Bildekvalitet

Skuddtakten på ni bps er godkjent, men kameraets buffer senker lagringshastigheten betraktelig etter fire-fem sekunder, og søkeren stopper på første eksponering. Det samme gjør lysmåleren.

Det spiller kanskje ingen rolle for det som er de mest sannsynlige kundene på en Z7. Nemlig landskap-, bryllups-, portrett- og kanskje gate- og reisefotografer. De kan gni seg i hendene over klassen beste fargegjengivelse, superb dynamikk og muligheten for hakeslepp på 64 ISO følsomhet (utvidbar til 32).

Nikon har alltid truffet med fargegjengivelse og Z7 er ikke noe unntak. Jpeg-filene er strøkne opptil 6400 ISO, fullt brukbare over det selv om dynamikken og fargene blir svakere, og på høy ISO ligger Z7 litt bak ytelsen til A7r III. Men høstløvet, hudtoner, rødt, grønt og blått, ser fantastisk naturtro ut og setter standarden i klassen for fargegjengivelse.

Det er rikelig med detaljer her, som man kan vente fra 45 Mp uten lavpassfilter foran, og skarpheten med de objektivene vi hadde til rådighet, står ikke noe tilbake for hva vi opplevde med D850 eller Sony a7r III.

Velger man elektronisk lukker (opptil 1/2000s), er det mulig å klemme enda litt ut av detaljskarpheten, siden den reduserer faren for vibrasjoner.

Jeg hadde ingen nevneverdige problemer med striper (banding) på bildene, og opplever at bildedynamikken er på høyde med D850. Hvilket betyr, its as good as it get’s.

Videokvaliteten må nevnes. For selv om skarpheten, dynamikken og fargene, også her er av svært høy kvalitet, kan man oppleve rolling shutter. Hvor vertikale linjer bøyes under panorering. Særlig på 4K med hele bildeflaten. Den er mindre synlig på Super35.

Konklusjon

Med unntak for sport, er Nikon Z7 nesten komplett som systemkamera. Noen vil mislike at det finnes bare én kortplass, ingen vertikalgrep, og savne høyere skuddtakt og bedre fokuspresisjon i lite lys. Nikon Z7 er likevel en uvanlig vellykket debut i det speilløse fullformatmarkedet. Det er et avansert kamera for viderekomne, med nær eksemplarisk brukervennlighet, som egner seg til et bredt utvalg motiver. Bildekvaliteten er i tetsjiktet, videokvaliteten svært høy, og det er rett og slett gøy å fotografere med.