TEST: Nikon Df

Alt var bedre før, vil noen si. Kanskje er det derfor kameraer med retrodesign er så attraktive. FujiFilm og Leica klarer ikke å lage nok kameraer til å dekke etterspørselen, så det er liten tvil om at det finnes et marked for klassisk kameradesign.

FujiFilm var først med X100. Et kompakt kamera i 60-tallsdesign, med klassiske innstillingsratt. Med kombinasjonen av optisk gjennomsiktssøker og elektronisk søker, ble X100 og X100S en global suksess. Siden fulgte Olympus opp med OM-D-serien, og nylig Sony med Alpha 7. Leica har alltid vært retro, selv etter at de ble digitale.

Da er det naturlig at flere følger trenden. Hvis det er et stort nok marked, kan man også tjene penger på retrodesign. Men det må fungere også når den første begeistringen har lagt seg, og hverdagen kommer. Et rålekkert retroutseende er ikke nok.

Bildekvaliteten må være skuddsikker.

Nikon Df har begge deler. Kameraet har skamløst rappet designet fra 70-tallets F-modeller, helt ned til prismehuset og de store innstillingsrattene. Jeg skal innrømme at pulsen slo litt raskere da jeg så pressebildene i oktober i fjor. At kameraet har den samme 16 megapiksler fullformat bildebrikken som Nikon D4, er en garanti for høy teknisk bildekvalitet.

Med andre ord, det er ingen grunn til å tvile på bildekvaliteten. Den står til toppkarakter, med blant annet noe av det beste vi har sett av støykontroll på høye ISO-verdier.

Det leveres kun med en kosmetisk endret utgave av Nikons Nikkor 50mm f1,8 G, men kameraet kan bruke ikke bare hele Nikons enorme optikkutvalg, men også eldre objektiver med F-fatning.

Det åpner for å bruke eldre Nikkor F-objektiver med mekanisk forbindelse mellom blenderring og kamera, ved å vippe ut en liten tapp på kanten av bajonetten.

Velprøvd teknikk
Da handler det i større grad om brukervennlighet, og her tror jeg forbrukerne kommer til å dele seg i to leire: De som elsker, og de som hater kameraets klassiske layout.

Forresten er det ikke mulig å ta opp video med Df. Det er utelukkende et stillbildekamera, hvor alt skal være tilrettelagt for fotografer som foretrekker retrodesignens mange innstilingsratt.

Nikon har fusjonert bildebrikken fra D4 med autofokusen fra D600. Her får du 39 fokuspunkter, ni av dem er mer lysfølsomme kryssensorer. Batteriet er god for 1400 eksponeringer per lading, og du kan skyte serieopptak på 5,5 bps. ISO-følsomheten er kalibrert mellom 100 og 25600 ISO, men kan utvides til 50 og svimlende 204800 ISO (!).

Det er jevngodt med nattsyn og gir fotografen muligheter i lite lys, som få andre kameraer kan matche.

I daglig bruk
Forventningene til kameraet fikk seg en knekk allerede første dagen jeg brukte det. Skuffelsen over kvaliteten var det første jeg husker. Store deler av kameraet er laget i plast, slik som man forventer å finne i kameraer til 4.000 kr. Kameraet er i tillegg stort, for noen i største laget, og det er underlig at Nikon ikke ser ut til å ha forsøkt – eller våget, å skape et retrokamera som ligger nærmere de fysiske målene til Nikon FM, enn et D600.

Df veier tett på en kilo med objektiv, batteri og minnekort, og alle åpninger, brytere og innstillingshjul er forseglet med gummipakninger for å holde fukt og støv ute.

Mens størrelsen burde gi plass til et skikkelig håndgrep, har det i stedet fått et lite plastgrep som blir glatt når man holder kameraet i hånden en stund. Fordelen med størrelsen, er at de mange knappene og rattene også er store, og lettleste. Et blikk, og du har full kontroll over en lang rekke vitale innstillingsvalg.

Det er bare en hake ved det. Nikon har låst alle ratt med en knapp som må trykkes inn for å endre innstillinger. Skal du bytte lukkertid, må knappen trykkes inn før hjulet kan dreies. Samme med ISO- og eksponeringskompensasjon. Programhjulet (!) må løftes for å kunne dreies, og bryteren for serieopptak, selvutløser og speillås, er den eneste av innstillingsrattene på toppen som ikke har en lås.

At mange av knappene er programmerbare slik at man selv bestemmer hvilken funksjon som skal aktiveres, skulle bare mangle, men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av en haltende design, som for meg i alle fall forringer brukeropplevelsen.

Da er det mer formildende at Nikon har funnet plass (nok å ta av) til en stor og lys optisk søker. En av de beste vi har sett, men det er en ulempe at skjermen bak ikke slukker når man løfter kameraet til øyet. Man må trykke inn utløseren for å slukke skjermbelysningen. Den 8 cm store skjermen gir deg full oversikt over innstillinger, og du kan raskt gjøre sekundære innstillingsvalg med et trykk på I-knappen bak og så bla deg til innstilingen du vil endre.

Bildekvalitet
Med en teknisk hybrid av Nikon D4 og D600, hvor førstnevnte har levert bildekvaliteten, er det lite å utsette på ytelsen. Selv om det er snart to år siden vi testet D4, er det ikke komme til mange kameraer som kan matche bildekvaliteten. Potensielle kjøpere av Df, kan være trygg på at de får bildekvalitet helt i toppsjiktet, for et fullformat speilreflekskamera.

Sammenlignet med testbildene fra Nikon D4, er oppløsningen og detaljskarpheten like fremragende på Df, helt opp til 12.800 ISO. Det er ikke mulig å se forskjell på bildekvaliteten, men Df ser ut til å ha et lite forsprang på detaljoppløsning på høy ISO. Men det er lite. Kameraene følger hverandre som skygger hele veien, og det er ingen synlig forskjell på den finkornede støyen ved for eksempel         6400 ISO.

Bildedynamikken er i toppklasse og gir fotografen mye å gå på i etterbehandling av bildefilene. Og fargegjengivelsen av de alltid kritiske hudtonene er fremragende. Også her kan man se at dynamikkomfanget og kontrastgraderingene fra råfiler og TIFF, tåler mye i etterbehandlingen før det hvite i øynene eller gjenskinnet fra lamper i huden brenner ut og skygger (hår) brenner ut.

Et kamera for spesielt interesserte
Nikon Df er mindre, lettere og koster nesten halvparten av D4. Likevel leverer det den samme strøkne bildekvaliteten, men her spørs det om det er nok. Kameraet koster mer enn et D800, mye mer enn D600/610, og er etter min mening langt fra like brukervennlig. Ideen med et digitalt Nikon F3/FM er god, faktisk meget god, men her må jeg medgi at jeg mener Nikon har bommet på målet. Tross den tiltalende designen, mener jeg det fungerer dårlig når man får det i hånden og skal jobbe med kameraet. Kompromissene er for mange, låsene på innstillingshjul det samme, og størrelsen og vekten gjør at kameraet føles som det kommer to år for sent på markedet.

Da hjelper det ikke så mye at bildekvaliteten er upåklagelig.