Hvis man skal fotografere dyreliv kan et raskt kamera være avgjørende. Er dyrene, for eksempel fugler, langt unna, trenger man mye zoom. Ellers blir dyret bare en uskarp prikk i midten av bildet.
Det er her ultrazoomkameraene kommer inn. De skiller seg i hovedsak fra superzoomkameraene, ved at de har betydelig mer enn 20 og 30 x zoom. Som f.eks. Sony RX10 IV og Panasonic Lumix FZ2000.
Nikon har to slike kameraer med ultrazoom. Coolpix P1000 med 125 x zoom (!), og denne, Coolpix P950 med 83 x zoom. Bortsett fra zoomen, er de nesten identiske, men P950 er mindre, lettere og billigere. Det større P1000 har zoomring på fronten av objektivet, men ellers er forskjellene små.
24-2000mm
Hvis man ikke trenger 3000mm tele, og klarer seg med en 24-2000mm zoom i stedet, er P950 et bedre valg. Som P1000 har også dette kameraet en liten (1/2,3’’) 16 megapiksler bildebrikke, med 4K/30p videoopptak, råfilopptak, sju bilder/s skuddtakt, og ferdigprogrammerte innstillinger for måne- og fuglefotografering, på programhjulet på toppen av kameraet.
Ingen av dem er værtettet, slik Sony RX10 IV er det, og egentlig er Nikon-kameraet best egnet som feriekamera for de som har lyst å fotografere ville dyr under ferien.
Størrelsen minner om et speilreflekskamera med en voksen zoom, men det finnes ingen ultrazoom for speilreflekser, og om det gjorde det, ville det vært et enormt objektiv med mye dyrt glass.
Nikon-kameraet er sånn sett et kupp. Hendig å bruke og praktisk innrettet med alt i ett og samme kamera. Den enorme rekkevidden en 83 x zoom gir, byr også på noen utfordringer. Kameraet kan bli vanskelig å holde i ro, derfor programmene for måne- og fuglefotografering, men den innebyggede 5,5-trinns bildestabilisatoren hjelper også til med stødigheten.
Merk at valg av programmene for måne- og fuglefotografering, begrenser seg til enkelte brennvidder, og kun jpeg-opptak.
Brukeropplevelsen
Man kan bruke den innebyggede elektroniske søkeren, som er mye større og klarere enn vanlig for et kompaktkamera med så liten bildeflate. Under fraværet av en zoomring, må man bruke zoomknappen på siden av kameraet, eller rundt utløserknappen.
Det finnes også et hjul på siden for manuell fokus, og en praktisk zoom tilbake-knapp. Den er hendig når man trenger et bredere utsnitt for å se mer av området rundt motivet, og tro meg, med 83 x zoom blir den mye brukt. Trykk den inn for å zoome ut og slipp når du har ‘siktet’ deg inn på nytt på motivet.
Nikon tilbyr også et sammenleggbart optisk sikte med LED-markering i sentrum – DF-M1 Dot Sight – som plasseres over den oppfellbare blitsen i blitsskoen, og som skal gjøre det lettere å sikte inn motivet på lang avstand.
Det er ikke bare på lengre avstander Nikon-kameraet kan briljere. Det har også makro-innstilling ned til 1 cm, sånn at man også kan komme nært de små motivene.
Siden kameraet er relativt lett, og håndgrepet har god plass til fingre, ligger Nikon-kameraet godt i hånden. Det kan enkelt betjenes med hansker på, og brillebrukere kan fint bruke den store søkeren uten problemer.
Kameraet mangler pekeskjerm, det ville gjort valg av fokuspunkt mye enklere. Særlig på videoopptak, og en zoomring er å foretrekke fremfor en knapp. Værtetting vil sikkert noen savne, men det er ikke vanlig i denne prisklassen. Lysstyrken på f2.8-6.5, er svært god for en 24-2000mm zoom, men kameraet har noen utfordringer når det gjelder fart.
Skuddtakten på sju bilder/s er forsåvidt tilstrekkelig for fuglefotografering, hvis lukkerhastigheten bare er kort nok. Det er litt verre at følgefokusen ikke alltid henger med selv seilende måker, for ikke å snakke om de raske bevegelsene til fugler i flukt. Det er lettere å få skarpe bilder av månen, men med så lave lukkertider som man får da, holder det ikke med bildestabilisator.
Stativet må til pers.
Bildekvaliteten
Kameraer med så små bildebrikker, har ofte en utfordring med bildestøy på høye ISO-verdier. Som man gjerne trenger når man skal fotografere månen. Fotografen kan stille ISO-verdien selv, eller la kameraet ta seg av det. Da skal man være forsiktig med å tangere 1600 ISO, ellers blir støyomfanget av den kornete sorten.
Lysmålingen og hvitbalansen er godt kontrollert, og skarpheten i bildene er god, til et visst punkt. Eller skal vi si brennvidde. Zoomen er klart best fra 24 til 100/200mm, men skarpheten faller gradvis med økningen av brennvidden. Noe av det skyldes at det er nær klin umulig å holde et kamera i ro på 2000mm, og på så lange brennvidder får ikke bildestabilisatoren kompensert godt nok for bevegelsene.
Fargegjengivelsen, kontrasten og dynamikken, er som forventet fra et kamera i denne klassen, men hverken kontrollen over bildestøy eller bildedynamikken når helt opp til kvaliteten man får fra Sonys RX10 IV eller Panasonic FZ2000.
Det gjør heller ikke videokvaliteten på 4K, som riktignok er milevis foran kvaliteten i 1080 HD, men aldri så skarp som fra de større 1-tommers bildebrikkene.
Konklusjon
Kompromissene ser ut til å stå i kø når man vil ha både i pose og sekk. Man skal nemlig være villig til å inngå noen kompromisser for å få så mye zoom som Coolpix P950 kan tilby. 83 x zoom er ikke hverdagskost, og byr på noen optiske utfordringer, som Nikon bare delvis har lyktes med å adressere her. Bildekvaliteten er som forventet fra et kamera av denne typen, god, men heller ikke mer. Skuddtakten er akseptabel, men bufferen begrenser antall bilder man kan ta i serie, og på de mest ekstreme brennviddene henger ikke autofokusen alltid med. Men du verden så tett man kommer på dyrelivet med et sånt kamera.
Ikke et ord om forgjenger P900 som også har 83 x optisk zoom og er fortsatt til salgs for en mye billigere penge?
Hei! Har hatt P900 og vært fornøyd med det, selv om det er litt tregt, ikke lett å ta bilde av fugl i flukt, men det ligger nå på bunnen av en elv dessverre. Vurderer å oppgradere til P950. Synes det er vanskelig å vite om det er verdt prisen i forholdt til P900.
Når du tar bilde av et fjell flere kilometer unna, skal det være rimelig klare og rolige luftmasser for å få det skarpt eller?