TEST: Neumann M 49 V

Det skulle bli en stor kveld. Mitt eget band, Rammsund, i Operaen. Utsolgt hus. Men gjennomhøringen av konsertopptaket avslørte overstyring og digital klipping fra den trådløse Shure Beta 58-mikrofonen. Dette måtte fikses.

Akkurat da dukket muligheten opp til å teste Neumann M 49 V. Jeg kan ikke huske sist jeg har gledet meg så mye til å reparere et ødelagt opptak.

Historien om Neumann M 49 V

Men først en kort bakgrunnshistorie om en legende. Utviklingen av den originale M 49 startet i 1949 (selvsagt), og den ble lansert i 1951 – to år etter at Neumann revolusjonerte studioteknologien med U47 – verdens første kondensatormikrofon med valgbar retningskarakteristikk. Der U47 kunne veksle mellom kule og nyre, tok M 49 teknologien et steg videre med trinnløs justering fra kule via nyre til åttetall. Den karakteristiske kileformen på selve mikrofonen var ikke bare estetisk – den reduserte uønskede akustiske fenomener rundt kapselen.

Gjennom sine 20 produksjonsår frem til 1971 gjennomgikk M 49 flere forbedringer. Den største var kanskje byttet av M7-kapselen med sin PVC-membran, som hadde en tendens til å bli sprø med årene, til den nye K49-kapselen med mer holdbar membran av polyester. K49-kapselen er fortsatt i produksjon og brukes i flere av dagens Neumann-mikrofoner.

M 49 V: Ny og forbedret

I den nye M 49 V har Neumann stått overfor en betydelig utfordring: De originale Telefunken AC701-rørene eksisterer ikke lenger. I stedet har de funnet et moderne rør som de mener skal overgå ytelsen til originalen. Neumann holder detaljene om røret hemmelig, for å sikre langsiktig tilgang til komponenten.

Alt annet er nøyaktig kopiert fra originalen, ned til minste millimeter. Selv det spesielle mønsteret i metallnettingen foran membranen er nøyaktig gjenskapt – en ikke uvesentlig detalj, siden dette påvirker hvordan lyden treffer membranen og dermed mikrofonens særegne karakter.

Den nye strømforsyningen NM V er derimot en moderne oppgradering. Den tilpasser seg automatisk alle nettspenninger og optimaliserer røroppvarmingen både for nye M 49 V, men også alle M 49-mikrofoner av eldre årgang. Dette bør dermed gjøre den til en attraktiv oppgradering også for eiere av originale M 49-mikrofoner med defekte strømforsyninger.

Hundre tusen – er du gal, mann!

100 000 kroner for en mikrofon kan virke absurd. Men for et profesjonelt studio kan investeringen være verdt det. Det handler om rykte og troverdighet i bransjen; har du det beste utstyret og viser kjærlighet til arbeidet, trekker du til deg artister og plateselskap som setter pris på denne særbehandlingen.

Et eksempel jeg kommer på er masteringtekniker George Tanderø, som investerte over 100 000 kroner i en Mola Mola Tambaqui DAC, bare for å gi digitalopptakene best mulig konvertering før analoge EQ-er og kompressorer ble koblet inn. Det er denne mentaliteten som gjør ham til en av Norges mest anerkjente masteringteknikere: Går du den ekstra milen, kommer ryktet – og kundene.

En lydmessig åpenbaring

Min stemme er dyp, men uten så mye energi i bunnregisteret. Det betyr at jeg må synge nært mikrofonen for å få frem den ønskede klangen. Her leverer M 49 V på et nivå jeg aldri har hørt før. Koblet til Neumann MT 48 interface, plukker den opp all fylden i det lave registeret med en naturlighet som er helt utrolig.

Der Beta 58-en ga en direkte men hard lyd under konserten, gir M 49 V en varm, detaljrik og nesten ferdig mikset vokal. Den plukker opp de minste nyansene i stemmen, og komprimerer dynamikken på en delikat måte som er vanskelig å beskrive.

Ironisk nok ble den største utfordringen å få de nye vokalopptakene til å matche resten av konsertopptaket. Jeg måtte skru lyden vesentlig tynnere enn hva Neumann-mikrofonen egentlig ga meg.

deLillos: Norsk pophistorie møter mikrofonlegende

Desto mer spennende var det å få mulighet til å være med på norsk musikkhistorie. Med ingen ringere enn deLillos, bandet som har definert norsk rockemusikk gjennom fire tiår. De ville nemlig låne Neumann-mikrofonen til sangen «Nå er jeg inspirert av Veronica Maggio» – en finurlig respons til Gabrielles «Neil Young». Innspillingen i SAGA Studio i Oslo ga mikrofonen en perfekt test av Lillo-Stenbergs karakteristiske stemme.

Jeg fikk selv overvære mye av innspillingen, som var både stas og ærefullt. Den forsiktige stemmen, tett mot mikrofonen, låt nesten ferdig mikset der den strømmet ut av Amphion-monitorene.

Bandet fikk bruke mikrofonen til mange deler av opptaket etter jeg selv for lengst hadde dratt. I ettertid kunne Lars Lillo bekrefte at han var begeistret.

– Mikrofonen gir dette betryggende inntrykket av at alle valører i stemmen din blir godt ivaretatt. Som en staselig garderobemann på en dyr kontinental restaurant som tar godt vare på jakka di, selv om det er en sliten gammel allværsjakke kjøpt på Cubus.

Bak spakene satt Jonas Kroon, som har vært lydtekniker på et utall innspillinger fra et hav av artister. Han har sine egne betraktninger:

– Den har den samme jevne responsen som en Sanken CU-41, men M 49 V er litt fyldigere i bunn. Det gjør lyden mykere og mer «kremete», forklarer Kroon, som endte med å bruke mikrofonen til både vokal, gitar, trommer og piano. – Den låt fint på alle kilder jeg prøvde.

Marit Larsen: Fra pop til poesi

Det gikk nesten halvannet år fra Marit Larsen først vurderte å bruke mikrofonen til den faktisk endte opp i studio. Men i mars 2024, under innspillingen av hennes nye EP «Hun er min«, skulle det vise seg at ventingen var verdt det. Og det til tross for at innspillingen var så å si ferdig.

– Etter at vi testet M 49 V mot slutten av innspillingsprosessen ble den, forutsigbart nok, en slags åpenbaring, forteller Larsen. – Jeg endte opp med å gjøre hovedvokal på nytt på fire av seks låter for å binde det hele sammen.

Goran Obad, hennes medprodusent, er konkret i sin beskrivelse av hva som gjorde mikrofonen så spesiell:

– Den er suveren i mellomtone, fra lav til høy. Helt overlegen alt annet jeg har prøvd i mellomtonen, faktisk. Marit synger mye lyst der mellomtonen er kroppen i tonen. At den låter så kremete og likevel er dynamisk og naturlig, gjorde at låtene «kom hjem».

Konklusjon

Neumann M 49 V gjør det klart hvorfor originalen ble en legende. Den leverer en lyd som på mange måter overgår moderne mikrofoner, med en fylde i mellomtonen og en dynamisk balanse som må høres for å tros.

Men den koster altså like mye som en god bruktbil. For de fleste av oss blir dette bare en drøm. Men for profesjonelle studioer som ønsker det aller ypperste av utstyr, og som kan tjene inn investeringen over tid, er dette den nye toppen blant vokalmikrofoner.

Selv endte jeg opp med å spille inn vokalen på nytt på flere låter fra Operaen enn jeg hadde planlagt. Konsertopptaket ble rett og slett for godt til å la være.