test: Leica M10-P

De har trådd forsiktig hos Leica, som de ofte gjør, når de laget P-utgaven av Leica M10. Den litt mer diskrete utgaven, uten den røde logoen, men denne gangen med et par slett ikke uviktige endringer i tillegg.

Leica M har alltid vært et diskret kamera. M10-P er det mest diskrete av dem alle, for det er nesten lydløst i tillegg til at det på avstand ligner et analogt rammesøkerkamera fra 60-tallet.

Hvilket det på sett og vis er. Hvert fall grunnleggende, bare med en digital bildebrikke i stedet for 35-film.

Den store rammesøkeren har alltid vært der på en M. En skjerm har erstattet baklokket som bare dekket halve baksiden, men den avtakbare bunnplaten er av samme type. Den må forresten fjernes helt for å komme til batteriet og minnekortet.

En ulempe selvsagt, hvis kameraet står på et stativ, fordi det finnes ikke noen USB-kontakt for lading eller overføring bilder. Når det er sagt, et Leica M er ikke laget for å stå på stativ hele tiden.

Det er kameraet som ofte var foretrukket av fotografer som trengte et lite, lett – og her kommer det igjen; diskret kamera. Et som kunne brukes til å fotografere mennesker uten at de følte seg truet av et digert, knatrende speilreflekskamera stukket rett opp i fjeset.

Ingen blir særlig skremt av et Leica M10-P. Kanskje bortsett for når det skal betales for kameraet. Huset alene koster mer enn de dyreste kameraene Canon og Nikon lager, og legger man til en Summilux 35 f1.4 (det klassiske M-objektivet), passerer prisen raskt den sekssifrede grensen.

Håndlaget

Den høye prisen skyldes at mye av kameraet settes sammen for hånd i Wetzlar, Tyskland, og at Leica ofte bruker materialer som koster mer, og deler som spesiallages for M-serien. Søkeren justeres for hånd, alle mekaniske deler tilpasser omtrent på samme måte som urmakere setter samme urverk. For hånd.

Det samme gjelder M-optikken.

Leica M10-P skiller seg fra M10 på fire punkter. Den røde logoen er erstattet av et deksel (som skjuler skruen som brukes for søkerjustering), det har – endelig – fått pekeskjerm, og elektronisk vater. Men den nye, stillegående lukkeren, som slipper fra seg et knapt hørbart knepp, er den store nyheten på P-utgaven.

Lukkeren på en vanlig M10, er ikke akkurat bråkete. Hvertfall ikke sammenlignet med et speilreflekskamera. Gate- og reportasjefotografer, bryllupsfotografer og mange andre vet å sette pris på en lydsvak lukker. Det finnes mange situasjoner hvor det er gull verdt.

Pekeskjermen har klare begrensninger, forresten. Den kan bare brukes til å bla i bildene med, og forstørre bildet på skjermen. Navigering i menyene? Med fireveiskontrollene, som vanlig.

Manuell fokus

Vanlig er også betjeningen av kameraet. Det har riktignok Wifi-overføring innebygget, men man må stille fokus selv, med splittbildet i sentrum av søkeren. En øvelse som krever litt fingerspissfindighet, godt syn, og god tid. Det kan virke krevende for de som ikke har fokusert på denne måten før, drevne Leica-fotografer vil si at det er ikkeno problem, for man har god tid når man fotograferer med et M-kamera.

Enkel betjening

God tid gir kanskje bedre bilder. Man kan ikke skynde seg med et Leica M10 eller M10-P. Klart, man kan sette hyperfokaldistansen til valgt blender med skalaen på objektivet, og slik bestemme skarphetsdybden. Da kan man bare knipse i vei, vel å merke hvis man klarer å holde motivet i fokus innenfor den oppsatte hyperfokaldistansen.

Ellers er kameraet befriende ukomplisert. En spake under søkeren viser rammene i søkeren, en knapp foran til høyre, kan programmeres til å aktivere en av en håndfull utvalgte funksjoner. Som fokushjelp når skjermen brukes som søker, og dét er det.

LV-knappen bak aktiverer Live View, Play bildevisning, og Menu er selvforklarende. Det lille innstillingshjulet bak tommelen til høyre, kan brukes til eksponeringskompensasjon.

Bildekvalitet

Kameraet bruker den samme Maestro II bildeprosessoren som M10, og den samme 24 Mp fullformat CMOS bildebrikken. Med vinklede mikrolinser, for å unngå vignettering i hjørnene på vidvinkeloptikk.

Men man kan ikke se på kameraspecs alene, et M10 er ingenting uten M-optikk. Som Summicron 28mm f2 og Summulix 35mm f1.4. Sammen med M10-P fikk jeg strøken bildekvalitet med farger og kontrast som ga bildene litt mer liv, enn vanlig for et prosessert jpeg-bilde.

Det er noe med fargemetningen i Leica-optikk, og kontrastomfanget, som tidvis kan minne i Velvia-film. Bare uten fargestikket. DNG-filene er litt mer nøytrale, og krever sjelden mye etterbehandling, men mindre man er ute etter en bestemt uttrykk i bildene.

Kameraet strekker seg til 50000 ISO, jeg klarte meg fint med maks 6400 ISO, hvor bildene knpat har synlig bildestøy. Men jeg vil nok være forsiktig med å passere 12500 ISO, fordi kornstøyen blir mer tiltagende.

Skarpheten med de to objektivene jeg brukte, var fremragende. Så fremt fotografen, altså undertegnende, klarte å fokusere riktig.

Konklusjon

Leica M10-P er slett ikke svaret for alle fotografer. Men for de som er opptatt av å ta seg god tid, som liker å skape sine egne bilder, eller dokumentere det de ser, er det diskrete kameraet kanskje svaret. Det koster en del, og krever mye for å yte sitt beste, men da er tilfredsstillelsen desto større. Kameraet er kanskje en anakronisme i vårt pragmatiske teknosamfunn, men det bringer gleden tilbake til fotograferingen på en annen måte enn andre kameraer.