TEST: Fujifilm XF 70-300mm f4-5.6 R LM OIS WR

En telezoom står høyt på ønskelisten til mange som har lyst til å utvide fra standardzoomen. For med en telezoom får man en rekkevidde standardobjektiver ikke er i nærheten av, og mobiltelefoner bare kan drømme om.

Hvis vi tar utgangspunkt i at en normal brennvidde er, si 50mm for en forvrengningsfri og korrekt perspektivgjengivelse, er alt over definert som tele. Til sammenligning har de fleste mobiler en brennvidde tilsvarende 20, 24, eller 28mm, som gir en ekstremt bred bildevinkel.

I den andre enden dekker gjerne en telezoom fra Canon, Nikon eller Sony, et område rundt 70-200mm, som trekker motivet betydelig nærmere fotografen. Men det er så lenge vi snakker om fullformatkameraer. Fujifilms kameraer bruker som kjent bildebrikker i APS-C-format, som er litt mindre og dermed introduserer en beskjæringsfaktor, når man sammenligner med fullformat.

Derfor er Fujis ’70-200mm’ zoom, en 50-140 f2.8 (gang med 1,5), som er glimrende, men dyr. Den nye, enda mer kompakte og lettere 70-300mm f4-5.6 (R LM OIS WR), er ikke like lyssterk, men rekker over et enda større zoomområde. Og så er den mye billigere.

Den 13,3 cm lange og bare 580 gram tunge 70-300-en, dekker et område fra 105 til 450mm med optisk zoom, og er et rimelig alternativ til Fujis massive – og dyre – 100-400mm f4.5-5.6.

Med andre ord, en zoom som egner seg til sport, landskap og dyrefotografering, men som samtidig er så kompakt at den lett kan gå ned i feriebagen.

Bildestabilisering

Zoomen er meget godt korrigert. Den er værtettet og har innebygget 5,5-trinns bildestabilisator, og den har faktisk brukbare ‘macro’-egenskaper, med en nærgrense på 83 cm.

Den lave vekten gjør at den balanserer godt på den lille Fujifilm X-S10, og konstruksjonen virker tillitvekkende solid, om enn ikke helt på nivå med XF 50-140 eller 100-400-en. En knapp låser zoomringen på 70mm, slik at at den ikke siger ut helt til 300mm, når man bærer kameraet i skulderremmen.

På siden sitter det en knapp for fokusbegrensing fra fem meter til uendelig, slik at man slipper at autofokusen jager etter forgrunnen, når det egentlig er ørnen i bakgrunnen man vil fotografere.
Autofokusen

Hvilket leder til autofokusegenskapene. Som er oppsiktsvekkende gode. Man tenker kanskje at et såpass rimelig objektiv med så mye tele og moderat lysstyrke, fokuserer tregt, men neida. Fokusmotoren jobber kjapt og treffer fokus presist og stille, spesielt på stillestående motiver. På panorering av motiver i fart, er det også viktig at kameraet henger med, men med X-S10 holdt fokusen lett følge med biler, syklister og ikke minst, fugler i fart. Gode allroundegenskaper for en telezoom.

Det er heller ikke noe fokuspusting å snakke om her. Så zoomen egner seg også til video.

Skarphet

Et annet punkt hvor det er lett å finne feil med zoomobektiver, er skarpheten på de forskjellige brennviddene. Mange zoomer har et ‘sweet spot’, eller et område hvor skarpheten er best, men her er faktisk objektivet skarpt fra 70 til 300. Også på full blender, altså f4 på 70mm og 5.6 i den andre enden. Det er litt fall i hjørneskarpheten når man åpner opp den nibladede blenderen, men ikke verre enn at det kan kalles moderat.

Vignettering og kromatisk aberrasjon

Det er heller ikke noe vignettering eller fortegning å snakke om, og vitner som nevnt om et godt korrigert objektiv, som heller ikke er plaget av mye kromatisk feilbrytning. Det finnes ørlite magenta-stikk her hvis man har slått av korreksjonen, men det er ikke mer enn at det lett fjernes i etterbehandlingen.

Zoomen er ikke følsom for strølys overhodet, og med solblenderen på er man godt ebskyttet også mot faren for ghosting. Det finnes litt coma her på full åpning, som forvrenger lyspunkter som gatelykter og stjerner, men bare i kantene , og det er så lite av det at det er neglisjerbart.

Bokeh

Det er kanskje ikke vanlig å snakke om den ettertraktede bokeh-effekten, på telezoom, men vi gjør det likevel. Her er bokeh-effekten meget fin for en så ekstrem telezoom, med moderat fortegning, men med litt kraftige ringer i kantene av de defokuserte områdene.

Fuji-zoomen kan også brukes med Fujis telekonvertere, XF 1.4X TC og XF 2.0X TC, som gir opptil 900mm brennvidde, men med betydelig tap av lysstyrke. Disse har vi ikke testet med 70-300, så hvor stor innvirkning de har på bildekvaliteten, skal være usagt.

Konklusjon

Den kompakte og fremfor alt rimelige 70-300mm-en, er et opplagt valg for de som vurderere en telezoom til et Fujifilm-kamera. Den er værtettet og dekker et bredt bruksområde, og er en utmerket partner for naturfotografer som liker å bære lett. Men det er den optiske ytelsen som virkelig er noe å skrive hjem om. Det er nesten utrolig hva Fujis ingeniører har klart å få til, for relativt lite penger. Det er noe småpirk her, men ingenting av vesentlig art. Til og med autofokusen er kjapp og presis, og legg til bildestabiliseringen som fungerer så fint også på video, så fremstår Fuji-zoomen som et kupp til prisen.