TEST: Fujifilm GFX100

Jeg måtte gni meg i øynene og pusse brillene. Bildene fra Fujifilm GFX100 var så skarpe, så mettet av farger og kontrastrike, at jeg jublet stille inni meg. Er det sånn perfeksjon ser ut, husker jeg at jeg tenkte. Til da hadde jeg bare sett på jpeg-filene …

Med 102 megapiksler fra en 44 x 33 mm stor bildeflate, får man mye å gå på som fotograf. Da mener jeg ikke bare oppløsning, men også bildedynamikk og fargedybde. To områder Fujifilm har vist at de behersker godt, også på andre kameraer. Men dette er en klasse for seg.

Fujifilm GFX100 ser ut som et proft speilreflekskamera, av typen Canon og Nikon er best kjent for, men dette kameraet vil du neppe møte på en sportsarena eller i villmarken. Fuji-kameraet er bedre egnet for oppgaver hvor skuddhastighet og følgefokus ikke er et absolutt krav.

Det er Fujis tredje kamera i mellomformatklassen, eller som de selv selv forvirrende prøver å si, et fullformatkamera. Gad vite hva de vil kalle et 4 x 5 tommers Sinar-kamera. Vi holder oss på trygg grunn, og fortsetter å kalle GFX-serien for mellomformatkamerar.

For det er en serie. GFX100 er det tredje i rekken på kort tid, etter GFX 50S og det mer kompakte 50R, som det ikke er lenge siden vi testet.

Mellomformatklassen

I samme klasse som 50S og R, finner man utfordrere som Leica S2, Pentax 645D og Hasselblad X1D II, mens man må ta steget opp til Phase One, for å finne noe som kan matche GFX100s 102 Mp bildebrikke. Da trenger man også et større budsjett enn en sparegris rommer.

For GFX100 koster en del. Kamerahuset alene legger seg komfortabelt over 100.000 kr og plasserer seg ettertrykkelig i proffklassen. Det gjør også spesifikasjonene. 102 Mp mellomformat bildebrikke er allerede nevnt. Men kameraet har også femaksers bildestabilisator integrert, det kan lagre 16- og 14-bits råfiler (!), og skyte 4K-video med 4:2.2 10-bit fra HDMI-utgangen:

• 102 Mp 44 x 33mm BSI-CMOS
• 4K-video med 4:2.2 10-bit ut
• Femaksers 5,5-trinns bildestabilisering
• 5 bilder/s skuddtakt
• 425 fokuspunkter med fasefokus
• 16-bits råfiler
• 1/16.000s elektronisk lukker
• 50 og 102400 ISO
• 5,76 Mp OLED-søker
• To batterier
• Integrert vertikalgrep
• Værtetting

Alt dette altså, i et mellomformatkamera som ikke er stort større enn et Nikon D5.

Grunnleggende funksjoner

Det er godt gjort. All den stund Fuji-kameraets bildebrikke har en bildeflate som er cirka 70 prosent større enn fullformatbrikken på D5. Legg til den integrerte bildestabilisatoren på bildebrikken, og det fremkaller enda mer respekt overfor Fujifilms ingeniører.

De har forlatt den klassiske, analoge betjeningen vi kjenner fra X-serien, og istedet beveget seg i retning trykk- og vri-betjeningen vi kjenner fra blant annet Canons EOS 1D-kameraer. Sett ovenfra er det nesten ikke knapper og innstillingsratt på kameraet. Ikke på baksiden heller forsåvidt, mesteparten av kameraflatene er opptatt av en stor treveis pekeskjerm, med en konfigurerbar statusskjerm under, og en stor skjerm på toppen.

De to skjermene kan vise valgte innstillinger, eller histogrammet, og den øverste skjermen kan også vise en digital utgave av analoge valg av lukkertider og blender. Enten sort på lyd bakgrunn, eller med lys på sort bakgrunn.

På venstre side av den avtakbare søkeren – mer om den om litt – finner man innstillingsvalg av skuddtakt, bracketing osv., og valg av stillbilder, multieksponering og videoopptak.

Trykkfølsomme innstillingshjul foran og bak, kan programmeres, det samme kan flere av knappene, og enkelte valg kan hentes opp og endres ved å sveipe opp, ned eller til en av sidene på den store pekeskjermen.

Tilkoblinger

Fuji har valgt å integrere vertikalgrepet i kameraet, det er altså ikke avtakbart. Det følger med to batterier, som kan lades i kameraet med USB, og det er plass til to UHS-II kompatible SD-minnekort her. Plass har de også funnet, til HDMI, hodetelefon- og mikrofonkontakt, og en kontakt for kablet fjernkontroll. Kameraet kan også styres med Fujifilm-appen på mobilen, et nettbrett, og det støtter selvsagt tethering fra en datamaskin.

Avtakbar søker

Den avtakbare søkeren kan ikke vippes, men den kan brukes med EVF Tilt-adapteren, som gjør det mulig å vippe søkeren 90 grader opp, eller ±45 grader, hvis man holder kameraet i vertikalt.

OLED-søkeren har ikke bare et enormt søkerbilde, den er også sylskarpt med rekordhøye 5,76 Mp oppløsning. Vi har ikke sett maken, og den er en ganske solid spiker i kista for de som ennå hevder at optisk søker er best.

Brukervennlighet

De fleste kameraer krever litt tilvenning. Under lanseringen i Japan måtte jeg bruke mer tid enn forventet, bare for å sette meg inn i alle tilpasningene man kan gjøre, på de mange innstillingsvalgene. Det aller meste kan skreddersys for fotografen, men det krever mye klikking og menynavigering.

Gående med kameraet i hånden, slik jeg vanligvis bruker kameraene, merkes vekten godt. Legg til den fine GF 110/2 eller 32-64mm zoomen, og vekten tipper fort to kilo. Da merker man at den kantede formen Fujifilms designere har valgt for kameraet, ikke alltid faller like heldig ut. Tommelgrepet f.eks. Plasseringen er det ingenting i veien med, men det skrår ikke nok, og er for kantede til at man bærer kameraet komfortabelt i høyre hånd. Vender man kameraet til portrettformat, tar det ikke lang tid før man oppdager at vertikalgrepet er for lite, for glatt og at knappene som skal speiles, ikke sitter på samme plass som man intuitivt forventer. En annen ting som ga meg litt frustrasjon, var hvor myk dempingen av knappene er. Man trykker, men må sjekke om det faktisk ga resultat, fordi de ikke gir markerte nok tilbakemeldinger når man trykker.

Etter å ha programmert knappene (opptil 15) slik at jeg kunne velge fokusmetode, lysmåling og råfiler uten å måtte gå innom menyene hver gang, kom jeg raskt i gang med fotograferingen. På den positive siden skal det bemerkes at kameraet reagerer kjapt. Utløserfølsomhet, fokusrespons og slukketid (black out) i søkeren, er lynrask og man føler fort at kameraet faktisk spiller på lag.

Autofokus

Fujis Q-meny er til stede også på GFX100, og gir kjapp tilgang til foretrukne innstillingsvalg, i et rutenett på skjermen.

Fokushastigheten er merkbart bedre enn på GFX50S og 50R, og kameraets følgefokus fungerer faktisk ganske bra. Den henger fint med skuddtakten på 5 bilder/s, men er ikke i nærheten av farten og presisjonen til et Fujifilm X-T3 eller Sony a7r III. Det er heller ikke presisjonen til øyefokusen, men kjenner vi Fujfilm rett, er det absolutt mulig at det forbedres i kommende oppdateringer.

Når det er sagt, er kameraet ikke først og fremst laget for actionfotografering, og jeg vil tro at de fleste fotografene som er vant med mellomformat, vil oppleve kameraets autofokus som mer enn tilstrekkelig rask.

4K-video

Det er et område hvor GFX100 overgår de fleste mellomformatkameaene, og det er på video. Mens de fleste bare tilbyr 1080p, kan GFX100 skilte med 4K-video i hele 400 Mbps bitstrøm fra hele bildeflaten, i både UHD og DCI-format. Ikke nok med det. Kameraet støtter 10-bits video, og 4:2:2 signal ut via HDMI, med F-log for senere fargegradering. Det er også mulig å legge på filmsimuleringer som Eterna på video, eller velge en hybrid loggammaprofil (HLG).

Kameraet kan også lagre 10-bit 4K på minnekort, med med 4:2:0-signal, noe som er mer enn tilstrekkelig for de flestes behov.

Resultatet er uansett ubegripelig bra. Detaljoppløsningen er til å måpe av, og bildestabilisatoren fungerer godt som «stativ» når man filmer håndholdt. Den er ikke i samme liga som Olympus bildestabilisator, men den skal tross alt håndtere en langt mindre bildebrikke.

Objektiver til GFX100

De fleste bildene ble tatt med den kompakte 32-64mm f4 zoomen, portrettobjektivet 110mm F2 R LM WR, og den kompakte 45mm f2.8 R WR. Noen av bildene ble også tatt med den ferske GF100-200 f5.6 med optisk bildestabilisator.

Av de øvrige objektivene som finnes til GF-serien, finner vi en GF 250mm f4 tele med optisk bildestabilisator, en 63mm f2.8, en 120mm makro f4, den kompakte GF 50 f3.5 og 23mm F4 R LM WR. Til sammen ni objektiver.

Den høyeste bildekvaliteten hittil

Det er ikke bare skarpheten, detaljoppløsningen og oppløsningen generelt, som er sjeldent bra. Fargemetningen, dynamikken, tonaliteten, ja selv jpeg-filene, ser fantastiske ut.

Mye av æren skal selvsagt den store bildeflaten med 102 Mp ha, men Fuji har også jobbet mye med bildeprosesseringen. Det merkes blant annet på hudtoner på bilder «fremkalt» fra 16-bit- eller 14-bits råfiler. Det finnes ikke synlige graderinger eller overganger hverken i tonene, eller på detaljnivå. Jeg nevnte jpeg, fordi kameraets ferdigprosesserte filer også er fantastiske. De tåler å dras litt i de også, men er tross alt ikke like fleksible som råfilene fra kameraet.

Man kan få praktisk talt like god – og litt bedre – detaljoppløsning fra et Panasonic Lumix S1R på høyoppløst 187 Mp-opptak, men ikke den samme fargedybden og smellen i bildene som fra GFX100. Sammenlignet med bilder fra GFX50S, er det ingen tvil om at skarpheten er bedre fra GFX100.

Bilder tatt på høye ISO-verdier ser strøkne ut opp til 6400 ISO, hvor det knapt er synlige variasjoner i bildestøy. 102400 ISO vil gi markert kornstøy i bildene, og synlig lavere dynamisk omfang, men opptil 25600 ISO er det relativt trygt å ferdes.

Det var ikke lett å finne noen artefakter i form av banding – striper – som følge av kameraets fasefokussensorer på bildebrikken. De må provoseres fram ved å løfte skyggepartier, eller omtrent overdrive eksponeringskompensasjon i etterbehandlingen.

Fotografer med behov for et relativt kompakt og lett kamera i mellomformatklassen, kan velge mellom Fujifilm GFX100, GFX 50R, GFX 50S, Hasselblad X1D II og Leica S2. De vil fylle litt ulike behov, med 50R og X1D II som de best egnede til håndholdt fotografering, mens 50S og S2 også er utmerkede studiokameraer.

Fujifilm GFX100 fyller en litt annen rolle. Det er like hjemme i studio på produkt- eller motejobber, som det er i rollen som landskapskamera, eller verktøy for arkitektur-, eller repro-fotografering.

 

Konklusjon

Fujifilm GFX100 er det beste kameraet vi har testet. På bildekvalitet. Det har noen mangler på betjening, og er ikke noe lynraskt actionkamera. Men det er ingen kameraer vi har testet som leverer like fantastiske bildefiler, og da mener vi ikke bare oppløsningen, men farger, dynamikk, kontrast, og tonaliteten som er den beste vi har sett hittil. Kameraet er kostbart, det er stort og har noen ergonomiske utfordringer, men det er trolig ikke nok til å holde unna fotografer som skal ha den beste bildekvaliteten, koste hva det koste vil.