TEST: Canon EOS 1DX Mark III

Mens naglene til likkisten telles opp og kistelokket finéres, fortsetter de to store å lage speilreflekskameraer. Som så mange med oss har spådd en sakte død. Speilløse kameraer skal ta over, ikke sant? Det gjør de også, selv om det går sakte. Og dermed dør speilrefleksen. Eller?

Ikke helt. Det er ikke lenge siden både Nikon og Canon lanserte nye speilreflekskameraer. Både til amatøren og proffotografen. Årsaken er enkel. Det er fremdeles noen som etterspør et nytt kamera, som enten passer til de objektivene de allerede har, eller som skal erstatte et gammelt speilreflekskamera.

Etterspørselen er synkende, men markedet er fremdeles stort nok til at det forsvarer å lage nye modeller. Det gjelder spesielt i proffmarkedet. Hvor det så langt ikke finnes mange speilløse alternativer til en gjennomprøvd og bunnsolid speilrefleks.

Derfor har Nikon lansert D6, oppfølgeren til D5 fra 2016, og Canon EOS 1D X Mark III. Oppfølgeren til Mark II, som kom også kom i 2016.

Canon har i likhet med Nikon, gjort omfattende oppdateringer for at proffene skal finne det bryet verdt å oppgradere. Blant de viktigste oppdateringene i EOS 1 D X Mark III, er disse:

• Forbedret skuddhastighet til 16 og 20 bps
• 191 fokuspunkter, 155 kryssensorer
• Oppdatert 20 Mp CMOS fullformat bildebrikke
• 10-bit HEIF-stillbildefiler – i tillegg til 8-bit JPEG
• Ny Digic X bildeprosessor
• Dual Pixel autofokus og ansiktsporing
• 5,5K/50/25/24p 12-bit råvideo og 4K/50p 4:2:2 10-bit
• Mer enn doblet batteritid til 2850 eksponeringer
• To CFexpress kortplasser
• Bakbelyste knapper
• Wi-fi og GPS integrert
• Lukker testet til 500k eksponeringer
• Bedre demping av speilet
• NY berøringsfølsom AF-knapp

De som kjenner til Mark II vil utvilsomt nikke anerkjennende. Et kamera som er enda raskere med bedre og mer presis autofokus – særlig på sport, kan i seg selv vært grunn nok til å oppgradere.

Men det er ikke bare sport Mark III er egnet til. Hvis vi glemmer landskap og gatefoto, som det finnes mer egnede kameraer til, er kameraet også meget godt egnet til naturfoto. Særlig dyr. Sett på en lyssterk tele og let etter ørner eller bjørn, og når de dukker opp er muligheten stor for at du sitter igjen med flere skarpe bilder med dette kameraet, enn med de fleste andre kameraer vi har testet.

Konkurrentene

Canons egen EOS 1D-serie er naturlige konkurrenter. Fordi det ikke er alle som trenger å oppgradere til et Mark III, vil garantert mange av de eldre modellene bli brukt i mange år til. Sonys a9 II vil være et bedre valg for enkelte, siden det er så lite og lett, men den egentlige konkurrenten heter Nikon D6.

Det er et kamera som ikke bare ligner, det er rett og slett laget for at Nikon-brukere skal ha et alternativ. Eller omvendt, avhengig av fra hvilket ståsted man har. Nikon-kameraet er temmelig likt satt opp, med mange like spesifikasjoner. Skuddtakten er litt lavere med maks 14 bps, det har 105 fokuspunkter og så videre. Men det skiller ikke mye ellers. D6 har bedre batteritid med opptil 3580 eksponeringer. Som erfaringsmessig er et konservativt anslag.

Brukervennlighet

Canon-kameraet er stort og tungt. Man kjenner at man drar på noe annet enn et Sony a9 II når kameraet har en 70-200mm f2.8 hengende på. Ergonomien er kjent for de fleste Canon-brukere, men her er det gjort noen endringer det er verdt å nevne. For eksempel at flere av knappene bak har bakbelysning. Konsertfotografer vil applaudere akkurat det.

Kameraet har Canons velkjente og store innstillingshjul bak – låsbart her, styrepinne for fokuspunkter, pekeskjerm – dog ikke vippbar, og statusskjerm på baksiden.

Å bytte fra stillbilder til video, krever bare et klikk på en bryter, og opptaksbryteren er plassert i sentrum av bryteren. Men det er den nye fokusknappen bak, som er virkelig spennende. Den kan programmeres til å aktivere, starte, stoppe autofokus og er et must på et proffkamera. Men den har fått en berøringsfølsom overflate, som kan brukes til å flytte fokuspunkter i søkeren med.

Canon kaller den AF Smart Controller. Den er mye smartere enn sveipefeltet Canon lanserte på EOS R5, og her virker den faktisk etter hensikten. Det er en lek å flytte fokus ved å sveipe fingeren forsiktig over knappen. Følsomheten til berøringsflaten kan justere de omfattende oppsettmenyene.

Hvor man også finner finjustering av fokusmodusene, og vanvittig mye mer som kan gi fotografen et mer skreddersydd kamera.

Tilkoblinger

Canon har heldigvis forlatt CFast-standarden for minnekort, og omfavnet CFexpress. Som er kompatibel med XQD-kort og langt raskere. Her er det to CFexpress-plasser. Hvilket passer meget bra særlig tatt i betraktning at kameraet kan skyte video i opptil 5,5K, og med 12-bits råfiler. Som vanlig kan man velge hva som skal lagres hvor av stillbilder og video.

På den andre siden av kameraet finner man alle tilkoblinger, godt dekket av gummierte lokk. Her er det kontakter for fjernkontroll, 3,5mm kontakter for hodetelefoner og mikrofon, tilkobling for separat Wifi-sender (WFT-E9), Ethernet, USB-C, HDMI og blitsanlegg.

Kameraet har også innebygget Wifi, Bluetooth og GPS, og det kan styres av Canons EOS-app. Som man også kan laste ned bilder til trådløst.

Video

Det er flere muligheter for videoopptak på Mark III. 5,5K oppløsning med 50/25/24p og 12-bits råvideo er allerede nevnt, men kameraet kan også ta opp 4K/50p 4:2:2 10-bit internt på minnekortene.

Merk at 5,5K-video kansellerer autofokus, mens 4K kan brukes både med auto- og manuellfokus. 5,5K råvideo tar mye plass på minnekortene. Man får klemt inn knappe tre minutter på et 64 GB-kort, drøyt 10 minutter på 356 GB. Til sammenligning får man en drøy time med video på et 64 GB-kort, når 4K/25p er valgt i UHD-format med IPB.

4K-video kan skytes i enten UHD- eller DCI-oppløsning, og opptakene oversamples fra hele bildeflaten i 5,5K. Nesten, for UHD-formatet gir ørlite beskjæring, men begge formatene gir svært pene videofiler med meget god oppløsning og skarphet. Opptakene kan også lagres som All-Intra eller IPB, også med BT.2020 Canon-Log.

Det finnes en rekke innstillingsvalg også for video, men ingen sebra-felter som gir bedre kontroll over eksponering.

Kameraet har også 1080 HD-video, opptil 100 fps.

Bildekvalitet

Farten til Canon-kameraet er hysterisk rask. Det er ikke bare skuddtakten jeg sikter til, men også autofokusen. Som er best i klassen. Joda, Sony a9 II er kjappere og mer presis på følgefokus, på ansikter. Men ikke på bevegelige motiver.

De raskeste kameraene klarer fint å følge bevegelige motiver når man panorerer, og når de følger et forutsigbart mønster. Hvis motivet plutselig endrer retning, for eksempel, snur 180 grader og løper i fra i stedet for mot kameraet, kan det hende du mister fokus på noen bilder før autofokusen henter seg inn.

Den bekymringen slipper man på Mark III, som biter seg fast og nekter å slippe taket før du slipper utløserknappen.
Her må det også nevnes at kameraet har en lang rekke muligheter for optimalisering av autofokus. Fire ferdige moduser som alle kan justeres på, og en rekke andre fokus- og sporingsparametere gir flere muligheter for fotografer som vil skreddersy fokusoppsettet.

Med 20 Mp er ikke Mark III noe oppløsningsmonster. Landskap- og studiofotografer er bedre tjent med EOS R eller et Sony a7r IV, for ikke å glemme Panasonic Lumix S1R, som alle har merkbart bedre oppløsning når detaljnivået teller.

I dårlig lys er det ikke noe problem å bruke både 6400 og 12800 ISO for å få kort nok lukkertid til at bildene blir skarpe. Støyomfanget er relativt beskjedent, og jeg fikk fullt brukbare bildefiler i lite lys, opptil 25600 ISO. Muligheten for å lagre i 10-bits HEIF gir en jpeg-kvalitet som jeg mener er den aller beste jeg har sett fra noe Canon speilreflekskamera. Det er et meget bredt toneomfang og nydelig kontrast i bildene, som ikke er veldig vanlig å se på jpeg-filer. Hvis man vil kan HEIF konverteres til JPEG i kameraet, men jeg ville ikke valgt noe annet enn HEIF som alternativ til jpeg-filer.

Video? Uten autofokus på 5,5K og med begrenset lagringskapasitet, brukte jeg ikke maksoppløsningen mye på Mark III. Men la det ikke være noen tvil. Videofotografer som vil ha en videofil med beskjæringsmuligheter, vil fryde seg over kvaliteten fra 5,5K-video. Når det er sagt, skal det bemerkes at det ikke er veldig stor forskjell på 5,5 og 4K DCI eller UHD, bortsett fra sistnevntes marginale beskjæring.

Man må ned på pikselnivå for å se forskjellene. Det er heller ikke plagsomt med rolling shutter her, med mindre man panorerer som en villmann.

Konklusjon

Kort sagt er Canon EOS 1D X Mark III det beste speilreflekskameraet vi har testet. Selv om det mangler bildestabilisator, og burde hatt en vippbar skjerm. Det har nemlig alt en sportsfotograf trenger og er et stort steg opp fra Mark II på autofokus, særlig følgefokus, videoegenskaper, skuddtakt (live view spesielt), batteritid, og bildekvaliteten er upåklagelig. Selv om det ikke er noe megapikselmonster. Med Mark III får du flere skarpe bilder på bevegelige motiver enn forgjengeren Mark II, og naturfotografer som ikke lar seg tynge av vekten, vil kunne fotografere dyreliv i dagevis – og komme hjem med enda flere skarpe bilder. De rendyrkede egenskapene til Mark III fyller ikke alles behov, men for målgruppen finnes det akkurat nå ikke noe bedre speilreflekskamera.