: Leica Monochrom

Egentlig er det vanvittig når man tenker over det. Et kamera med manuell fokus, begrenset utvalg optikk – som i tillegg er dyrere enn gull, og blottet for muligheten til å ta fargebilder. Ja, det er sant. Leica M Monochrom kan bare lagre bilder i sorthvitt.

Det er ikke fordi det er noe gærnt med kameraet. Det er laget for å utelukkende ta sorthvitt bilder. Kun det. Også video. I sorthvitt.

Ikke rart det virker som en særs dårlig idé, å svi av 70.000 kr på et kamera som ikke kan ta fargebilder. Men for noen, er det midt i blinke med et slikt kamera. Selv om det er dyrt. For det er det. Man kan kjøpe et Nikon, Canon eller Sony systemkamera, med fullformat bildebrikke for mindre penger. Og samtidig få både farger og sorthvitt. For ikke å glemme 4K-video for de som trenger det, og et bredt utvalg optikk. Med autofokus.

Tenk først – trykk siden

Men det handler aldri om mest for pengene i et Leica kamera. De som sverger til det, liker Leica fordi prosessen er annerledes. Man må tenke. Komponere, fokusere, kompensere, og ta bildet.

Man knipser ikke med et Leica M. Man fotograferer. Pretensiøst, javel, men har man brukt en M en stund, skjønner man hvorfor Leica har en trofast kundemasse.

Det er følelsen av å holde 100 års kamerahistorie mellom hendene, følelsen av den silkemyke fokusringen, det dempede klunket når lukkeren smekker – og den sylskarpe bildekvaliteten.

For det er noe med Leica-optikken som gir bildene mer smell, kontrast og skarphet.

Uten fargefilter

Det er lett å avfeie Monokrom som en gimmick. En anakronisme i sorthvitt. Men det er en grunn til at det finnes. En ting er at det finnes fotografer – noe få, men de finnes – som ønsker seg et sorthvittkamera, en annen ting er at det faktisk kan gi bedre sorthvittfiler. Sammmenlignet med å konvertere RGB-filer til sorthvitt.

De har forresten gjort det før. Den første Leica med sorthvitt bildebrikke, kom i 2012 og hadde en 18 megapiksler CCD bildebrikke uten fargefilter.

Det er ikke bare bildebrikken som er ny. Skjermen er større og har høyere oppløsning og hardere ripefritt glass. Det føles raskere også selv om skuddtakten på tre bilder/s ikke er noe å snakke om, fordi prosessoren og bildebufferen (2GB) er raskere. Ellers er alt det andre klassisk digital M.

Lukkertidene strekker seg til 1/4000s, ISO-følsomheten er utvidet til 25000, og det har fokusmarkering med markeringslinjer når elektronisk søker er koble til. Eller når skjermen brukes som søker i Live View. Praktisk. For det ikke lett å fokusere manuelt med et Leica M, uten øvelse.

Det er forresten mulig å koble til mikrofon i tilbehørsskoen, for bedre lyd på videoopptak, og kameraet kan bruke Leicas R-objektiver med en adapter.

Foto Lasse Svendsen

Bildekvalitet

Den nye Monochrom har en ny 24 Mp CMOS bildebrikke. Uten fargefilter og lavpassfilter. Her havner lyset rett på fotosensorene uten filter, og de registrerer bare lys, ikke farger. En Maestro-prosessor tar seg av gråtoneskalaen, og kameraet lagrer sorthvittbildene som ukomprimerte DNG eller ferdigprosesserte JPG-filer. Ingen interpolering av RGB-informasjonen er nødvendig.

Med alle filtrene borte blir det mer lys og kameraet er i stand til å dra ut enda mer detaljskarphet, noe bildene fra Monochrom viser med all tydelighet.

Sorthvittbilder har siden fotografiets begynnelse, og selv etter at fargefilmen kom på 30-tallet, vært det foretrukne mediet for portrettfotografer, dokumentar, gatefoto og selv landskapsbilder. De har vært grumsete, uskarpe, feileksponerte, med feil utsnitt, men de har også vært sylskarpe, perfeksjonerte og ikoniske. De har også vært gripende. Det er noe med et sterkt bilde som er strippet for farger.

Foto Lasse Svendsen

Bildestøy

Med Monochrom bestemmer du selv utrykket. Så lenge det er sorthvitt. Hvis du vil kan du få skarpere bilder med bedre detaljoppløsning, enn fra for eksempel et speilreflekskamera med 24 Mp som har fargefilter. Fargestøy trenger du heller ikke å bekymre deg for. Kornstøy er ikke synlig før etter 6400 ISO, og derfra og opp, er kornetheten bare kledelig. Prøv å fyre av en 3200 ISO sorthvittfilm, og du får så grovkornede bilder at de ser ut som om de er malt på grus.

Kameraet leverer så fingraderte gråtoner, med godt kontrollert kontrast, at jeg har ikke sett maken. Det er så perfekt i mine øyne, at det nesten ser etterbehandlet ut. Bildefilene er både skarpere og renere enn fra den forrige Monochromen, og viser bare at utviklingen ikke har stått stille.

For spesielt interesserte

Det er liten tvil om at Leica M Monochrom har mange begrensninger, men det har også en fordel. Man må tenke før man fotograferer, slik har bildene en tendens til å bli bedre. Med utelukkende sorthvittbilder, snevres målgruppen inn til de aller mest dedikerte. De som har andre kameraer, men som vil ha det beste som finnes til sorthvitt, og er villig til å betale for det. De får ikke bedre enn dette.