: Dynaudio Sapphire

Når man skal lage jubileumsprodukter, er det vanlig å dresse opp ett eller flere produkter i lakk og glinsende metall. Gjerne med en messingplakett, signert av direktøren eller ingeniøren ansvarlig for prosjektet. Begrenser man produksjonen til noen få enheter, er mye gjort. Da skaper man en eksklusiv aura rundt jubileumsproduktet, og blest rundt selskapets andre produkter. Men det er ikke dermed sagt at jubileumsversjonen er bedre enn produktet oppdressingen er basert på.

Danske Dynaudio har valgt en mye lengre og vanskeligere vei. I stedet for å strø gull og glitter over en høyttaler og klaske på et messingskilt, har de begynt med blanke ark. I anledning 30-årsjubileet – som var i 2007 – har de kikket i arkivene og hentet fram den klassiske formen til Dynaudio Facette fra 90-tallet.

Men dette er ikke første gang Dynaudio lager en jubileumshøyttaler. Kompakthøyttaleren Special Twenty-Five fra 2002 ble laget for 25-årsjubileet, og er fortsatt tilgjengelig til 37 000 kroner paret. Dynaudio Sapphire er en mye større, dyrere og langt mer eksklusiv jubileumsmodell. Den fasettlignende formen er tydelig inspirert av Facette-modellen, men Sapphire vil kun bli laget for hånd i 1000 par. Så er det slutt.

De 132 cm høye Sapphire-høyttalerne er selvsagt bygget helt og holdent hos Dynaudio, med deres egne elementer fra topp til bunn. Treveishøyttaleren bestykket med to 20 cm basselementer, en 15 cm mellomtone og Dynaudios legendariske Esotar-diskant, nå i sin andre inkarnasjon. Kabinettets fasettslipte form er vakkert laget, med front-, topp- og sideplater brettet rundt et sortlakkert innerkabinett. Høyttalerne kan – i den begrensede tiden de er tilgjengelige – leveres i en av fire lakkerte treutførelser. Ivory, Bordeaux, Mocca eller Amber – som her.

Hver dag er en fest
I praksis er de relativt lettdrevne. Arcam A38 klarte fint å drive Sapphire til moderat lydtrykk, men det ble mer fart i sakene med den større McIntosh-forsterkeren. En god kombinasjon forresten, fordi Macen og Sapphire utfyller hverandre godt. Der for eksempel strykere og klavertoner kan høres litt slanke ut, er den fyldige klangen fra MA7000 med på å gi musikkpresentasjonen fra Sapphire mer kjøtt på beina. Og ikke minst nok kraft. For dette er et par høyttalere som ikke har det minste imot å spille høyt. Motorhead eller Mozart? Velg av hjertets lyst, og hold deg fast.

Når høyttalerne får nok kraft, koser de seg glugg i hjel, og det kommer du også til å gjøre. Sammenlignet med de noe dyrere Sonus faber Elipsa og enda dyrere Sonus faber Amati Anniversario, er det ikke helt den samme fete bassklaskingen fra trommer eller pauker, men Sapphire har meget stram regi på alt som foregår under 250 Hz. Bassen henger aldri etter, og den blir aldri dvask eller svulstig. Skal du høre en solo på en fretlessbass, er dette høyttaleren. Den henter praktfullt fram undertonestrukturen fra instrumentenes lavere oktaver, og brakte fram detaljer i bassen på Mike Oldfields Spheres som jeg ikke hadde hørt før.

Sapphire er perfekt balansert for de som ønsker en nøytral og homogen musikkgjengivelse. Mellomtoneelementet smelter sømløst sammen med de to bassene, og Dynaudio har lyktes med å integrere Esotar2-diskanten over all forventning. Til forskjell fra tidligere tiders high-end-høyttalere fra den kanten, har de større dynamisk kontrast i bassen, noe som gir seg utslag i en mer engasjerende høyttaler når man finner fram samlingen med tungmetallorkestre.

I mitt rom fikk jeg ikke helt den samme dybden i lydbildet som med Amati Anniversario (76 000 kroner dyrere), og heller ikke den samme krystallklare åpenheten i diskantens øverste gemakker, som jeg har opplevd på Piega CL 90X og Audiovector S3 Avantgarde. Sapphires diskant lyder likevel åpent, men klokkespillet på Spheres og Jack DeJohnettes visper og stikker på cymbaler, klinger mer plastisk, og har med utklingningen ørlite mindre luft under vingene.

Innspillingene med Keith Jarretts solokonsert fra 2005 i Carnegie Hall i New York og konserten fra Montreux Jazz Festival i 2001, lyder slett ikke likt. Men Sapphire klarer på forbilledlig vis å skape en virkelighetsnær atmosfære fra begge opptakene. Med volumet på behørig nivå, presenteres man for et fjellstøtt lydbilde med ypperlig presisjon, hvor høyttalerne faktisk tangerer de dyrere Amati Anniversario med bedre fokus gjennom hele toneområdet.

Høyttalernes nøytrale klangbalanse kan fort oppfattes som kjedelig, og Sapphire liker ikke særlig godt å spille lavt. Men har de nok effekt i bunnen, trenger man ikke øredøvende volum for å få dem til å blomstre. Med den mer enn villige Adyton-forsterkeren som motor, røsker de godt i fortøyningene. De svinger fælt på Van Morrisons uptempo blueslåter fra Keep It Simple-albumet, og Eric Bibb (på SACD) fra Opus 3 lød som en åpenbaring på Sapphire.

Vokaler kan lyde slankt, dersom utøverne er plassert litt fra mikrofonene, som for eksempel på et operaopptak. Gnistrende fokusert, men uten den store klangbunnen som volumet til en operasanger kan ha. Når de står nærmere, og dette gjelder også de som har mikrofonen limt på nesetippen når de gjør opptak, blir vokalen naturligvis langt fyldigere.

Klassiker
Dynaudio Sapphire befinner seg (foreløpig) i et marked hvor konkurransen er tøff. Man kan få tøffere høyttalere andre steder for like mange penger, og man kan få helt spesielle kvaliteter, om man ønsker det, i andre høyttalere. Der Sapphire lykkes best, er på den totale sammenhengen i lydbildet, den lynraske dynamikken og den krystallklare presentasjonen uansett frekvens og toneområde. Dette er en fenomenalt anvendelig allrounder, som går utenpå det meste hva kvalitet angår, og tangerer de beste hva lydkvalitet angår.

Høyttalerne ruver i rommet. De er ikke bare 135 cm høye, men elementene er plassert relativt høyt på den lakkerte frontbaffelen, og med piggene (spikes) montert, havner sentrum av diskantelementet hele 120 cm fra parketten.

Elementet er Dynaudios eget Estoar2, med en 25 mm vevd silkekalott montert på en aluminiumsplate. Under sitter et 150 mm mellomtoneelement med Dynaudios MSP-membran (Magnesium Silicate Polymer). Støpt i ett helt stykke for maksimal stivhet, og montert på en svingspole med stor diameter for mer uniform stempelbevegelse.

De to 200 mm bassene bruker samme membrantype, montert på en 76 mm bred aluminium-svingspole, og drevet av kraftige neodymiummagneter. Som vanlig for en Dynaudio er systemimpedansen 4 ohm, og med en driftseffekt på 88 dB (lydtrykk ved én watts effekt), trenger den helst en strømsterk og stabil forsterker.