test: Panospace One

Den første 3D-printeren jeg så, var på størrelse med en fryseboks. Den kostet som en andelsleilighet, og den kunne bare printe med gipspulver, noe som betydde at modellene var for skrøpelige til å kunne brukes. Siden da har prisene på 3D-printere stupt. Til forskjell fra boligprisene. Hadde jeg den gangen investert i en leilighet, kunne jeg i dag ha byttet den mot et lastebillass med 3D-printere som Panospace One.

Kinesiske Panospace har som mål å gjøre 3D-print så enkelt at alle kan bruke det hjemme, på skolen eller på kontoret. Det har foreløpig resultert i modellen Panospace One.

Designerne har gjort en iherdig og vellykket innsats for å gjøre printeren lett å integrere i en normal innredning. Alle mekaniske deler er kapslet inn i et grått plastskjold, hvor kun byggeplaten i matt glass er synlig. Det får den til å minne om en symaskin som har vært i hendene på en industridesigner.

I gang på et kvarter
Den er enkel å ta i bruk. Panospace One leveres helt ferdig sammensatt. Man må ikke fomle med å montere ekstruder (printerhodet) eller samlekabler som vi tidligere har opplevd. Det er ikke engang en transportsikring som må fjernes. Man må bare anbringe spolen med plastfilament bak en klaff, og føre tråden frem til ekstruderen. Resten gjøres fra den touch-følsomme fargeskjermen. Hvis man velger å starte med en av de forprogrammerte demofigurene, går det derfor høyst et kvarter før den første 3D-printen er på vei.

Byggevolumet, altså omfanget av den figuren som kan printes, er på 15 x 15 x 15 cm, noe som er meget bra. Da det bare er et enkelt ekstruderhode, kan man bare printe i en farge av gangen. Det er kun en mindre begrensning, da fullfarge RGB-print likevel i beste fall ligger atskillige år inn i fremtiden. Det vil nok være et pluss å kunne arbeide med to typer materialer av gangen. Men Panospace One er på den andre siden kun beregnet til standard plasttråd (PLA-filament).

Den innebygde holderen kan bare romme små filamentspoler, men man kan på Panospaces hjemmeside laste ned en holder til store spoler, som kan monteres på printeren.

Fra idé til print
Et av de begreper man stifter bekjentskap med når man begynner å printe i 3D, er den såkalte sliceren. Det er et program som oversetter den matematisk perfekte 3D-modellen til noe som kan printes i virkeligheten. Det er for eksempel lett å tegne en perfekt, frittsvevende kuleform på skjermen. Men da det er umulig å printe den i løse luften, faller forsøket bokstavelig talt til jorden. 3D-modellen må ha et stabilt fundament å hvile på mens den bygges opp av plastmasse.

Her lar Panospaces programvare for sliceren maskinvaren litt i stikken, når den prøver å printe figurer som ikke kan balansere. For eksempel et dyrekranium som kun støtter seg på de spisse hjørnetennene. Uten støttepilarer skapt av programvaren er den slags modeller dømt til å ende som en haug plastspaghetti, som dras rundt på byggeplaten mens det fortsatt pøses mer plasttråd oppå. Og mens grensesnittet er eksemplarisk enkelt, er justeringsmulighetene tilsvarende basale.

Krever ekstra PC
Panospace One kan enten kobles til via USB eller printe modellfiler direkte fra et SD-kort. Det er dessverre hverken mulighet for kablet eller trådløst nettverk. Det er merkelig i en smarthome-tid, hvor selv den minste gadget kommer med innebygget nettilgang. Det betyr også at man i praksis er nødt til å ha en PC stående ved printeren på grovkjøkkenet. Det er ingen mulig å ha 3D-printeren stående på skrivebordet. Visst er den pen å se på, men 3D-printere støyer, rister og lukter av smeltet plast. Også Panospace One. Og man bør finne et stabilt bord å sette den på.

Det å få modellen til å stå fast på byggeplaten er en stor utfordring på mange 3D-printere. Hos Panospace er løsningen en helt alminnelig limstift, som følger med i esken. Smør et lag lim på glassplaten og gå i gang. Det er lavteknologi, men det fungerer!

Panospace One er forholdsvis hurtig i drift. Store modeller som fyller det meste av byggevolumet kan printes på 3–8 timer, avhengig av kompleksiteten. Den er betydelig bedre enn da vi sist testet 3D-printere.

Oppløsningen på en 3D-printer avgjøres dels av størrelsen på dysen i ekstruderen, og dels av den nøyaktigheten byggeplaten og ekstruderen kan beveges rundt med. I Panospace One er det henholdsvis 0,4 mm og 0,25 mm. Det er ikke tilstrekkelig til å bygge tannhjul til klokker, men fint til hobbyarbeid og til for eksempel å lage et nytt håndtak til kjøkkenskapet.

De fleste av de modellene vi printet, var både solide og uten skjevheter. Når noen endte som plastfuglereder på byggeplaten, var årsaken at modellen manglet tilstrekkelig støtte. Det er et problem som forhåpentlig vil bli løst i en senere utgave av programvaren til sliceren. I mellomtiden er løsningen selv å være oppmerksom på at modellen har godt fotfeste. La derfor vær med å prøve på å bygge en pyramide som står opp ned!

Det er også verdt å bemerke at selv om Panospace One ikke er feilfri, er veien til suksess stadig kortere og mer sikker enn på de fleste andre 3D-printere.

Konklusjon
Den brukervennlige 3D-printeren som er så enkel at alle kan bruke den, er et fatamorgana som produsentene har jaget i årevis. Panospace One er et av de nærmeste alternativene jeg har sett hittil: Plasser den på bordet, tilsett plasttråd og en datamaskin – og du er oppe og går. Det er til og med en god sjanse for at ditt første print blir vellykket! At den ser bra ut og har en tilgjengelig pris, hjelper ytterligere på det. 3D-print er imidlertid fortsatt en kunst for nerder, så regn med at langt fra alle print lykkes.

Panospace One

John Hvidlykke

(f. 1964): Journalist og tester. John har arbeidet for Lyd & Bilde siden 2013, hvor han skriver om hi-fi, høyttalere, computere, gaming og teknologihistorie. John har beskjeftiget seg med teknologijournalistikk siden 1982(!), og har arbeidet for tallrike magasiner i forskjellige roller; blant annet GEAR, High Fidelity, Komputer for alle, Illustreret Videnskab, Ny Elektronik, PC World og Privat Computer. Han har dessuten skrevet tallrike bøker og undervisningsprogrammer om IT.