Den moderne blekkskriveren er et genialt verktøy til både kreativt og praktisk arbeid. For få hundre kroner – eller noen tusen, hvis det skal være avansert – kan du hjemme på skrivebordet gjøre det som for mange år siden krevde en fotolab eller boktrykkeri.

En 3D-printer legger bokstavelig talt en ny dimensjon til kreativiteten. Med den på skrivebordet kan vi omsette ideene til håndgripelig fysisk virkelighet. Et nytt beslag til skapet? En spennende figur til ungene? Eller prototypen på den neste gadget? Det gjør 3D-printeren på et øyeblikk.

3D-priterne har kommet langt siden de første modellene dukket opp omkring årtusenskiftet. De første utgavene var på størrelse med frysebokser, kostet hundretusenvis av kroner og printet med gipspulver, som gjorde at modellene verken tålte vann eller berøring. I dag kan man kjøpe en 3D-printer til en pris som tilsvarer hva en blekkskriver kostet for få år siden. Printeren er kompakt nok til å kunne stå på skrivebordet, og de printede plastmodellene er solide nok til å kunne brukes i hverdagen. Om 3D-printeren med dette har blitt en hverdagslig ting, er dog et annet spørsmål.

3D-printere har de siste årene gått fra å være ”nerdenes drøm” til nesten-mainstream-teknologi. Men bare nesten. Selv om vi flere ganger har skrevet at den billige 3D-printeren til husholdningen har blitt realitet, gjenstår det store kommersielle gjennombruddet ennå å skje. Du behøver ikke lenger importere printeren fra USA, men du finner dem heller ikke på tilbudshyllene i elektronikkbutikkene.

 

Dette er bare begynnelsen

Teknologisk sett befinner vi oss stadig i 3D-printerens barndom. I romanen «The Diamond Age» av Neal Stephenson har hver husholdning en «matter compiler» stående på kjøkkenbordet – en maskin som kan fremstille hva som helst ved å bygge det opp, ett karbonatom av gangen. Vi er ikke helt der enda!

De testede printerne kan printe med en eller to farger av gangen. Materialet er plasttråder (filament) som leveres på rull. Det finnes 3D-printere som kan jobbe med andre materialer, også metaller, men printere i denne testen aksepterer kun PLA (Polyactric Acid) og ABS-plast. Fargeblanding er ikke mulig, og skal du skifte manuelt til en annen filamentfarge, er det en prosess som tar flere minutter og krever nedkjøling og gjenoppvarming av ekstruderen (der hvor materialet mates, smeltes og presses ut). Den fysiske oppløsningen er også begrenset. En lagtykkelse på 0,1-0,2 mm tilsvarer henholdsvis 250 og 125 dpi, og derfor vil de printede modellene få en svakt rillet overflate.

Det er en situasjon som best kan sammenlignes med da de første farge inkjet-printerne kom på markedet på 1990-tallet. De kostet den gang omtrent det samme som 3D-printerne til hjemmebruk koster i dag.

Også på programvaresiden er det et stykke igjen. Programmene rangerer fra ganske vanskelig til meget kompliserte i bruk. Veien fra 3D-modell til ferdig figur består av flere kompliserte trinn. Resultatet kan ofte bli en skjev stabel av plast eller slett ingen ting.

Legg til at 3D-printerne er trege, støyer mye og fyller rommet med lukten av smeltet plast. Så skal du helst ha særskilte interesser for å kjøpe en.

Når det er sagt, gir 3D-printeren oss en helt ny og unik mulighet til å omsette ideer til håndgripelig virkelighet, og fysisk fremstille ting ut av det blå (og litt plastsnor). Teknikken har fortsatt en lang vei å gå, men så snart printeren har dukket opp i huset er det plutselig mange små problemer som kan løses med en spesialfremstilt dings eller et nytt beslag.

 

Slik testet vi

Redaksjonen var i døgndrift og det lød av servomotorer da printerne ble satt i arbeid med både enkle og avanserte 3D-modeller. Testforløpet av litt annerledes og læringskurven noe brattere enn vi er vant til, da det i første omgang var et spørsmål om overhodet å få noe ut av printerne. Noe som var vanskeligere på noen enn på andre.

 

Programvare

Den tilhørende programvare som skulle lastes ned hos produsenter eller tredjepart ble også testet for funksjoner og brukervennlighet. Og det ganske raskt klart at den måtte vurdere ut fra en annen målestokk enn vanlig. 3D-printere i denne prisklassen brukes typisk av makere og open source tilhengere som oppfatter det som en naturlig del av fornøyelsen å sette seg inn i de aller dypeste detaljer og om nødvendig tilpasse både maskinvare og programvare.

Man trenger imidlertid ikke å være verken ingeniør eller programmerer for å bruke en 3D-printer. Men regn med å bruke en del mer tid enn på normale gadgets før alt er oppe og kjører. Spesielt hvis du velger en av de billige modellene. Prisforskjellen avspeiles nemlig ikke så mye på nøyaktigheten som i brukervennlighet og automatiske funksjoner som gjør det lettere å komme i gang.