: B&W Signature Diamond

Luksus er per definisjon for de få, med høy pris og beskjedne produksjonstall. På samme måte som et sveitsisk ur i diamantbestrødd platina ikke nødvendigvis viser tiden mer nøyaktig, er ikke en designhøyttaler alltid noen presis musikkformidler. Dens formål er det samme som luksusurets, å gi eierne – de få – et øyeblikks eufori hver gang man bruker praktverket, som resten av oss bare kan beundre på avstand.

Luksus blir enda mer eksklusivt dersom man begrenser produksjonsserien til et lite antall. Slikt fungerer utmerket for mange luksusprodusenter, bare spør for eksempel LVMH som er selskapet bak eksklusive varemerker som Louis Vuitton, Dom Pérignon, Kenzo, TAG Heuer, Zenith og 55 andre luksusmerker.

Marmor og diamanter
Når en høyttalerprodusent nummerer et produkt i en begrenset serie, pynter den med marmor og eksklusiv lakk og attpåtil setter et diskantelement med diamantmembran på toppen, er det derimot all grunn til å bli skeptisk. En høyttaler har en bestemt funksjon som helst skal utføres til perfeksjon. Og det hjelper ikke å pynte en høyttaler, på samme måte som det ikke hjelper å pynte en Chanel-klokke. Høyttalerens primære oppgave er å formidle musikk best mulig. Man får som kjent ikke i både pose og sekk.

Sjelden mulighet
Signature Diamond er laget eksklusivt for å feire Bowers & Wilkins 40-årsjubileum. Høyttaleren med bare to elementer blir laget i en serie begrenset til 500 nummererte par, og er bygget rundt kjent B&W-teknologi. Juvelen i smykket, bokstavelig talt, er B&Ws diskantelement med diamantmembran. En superstiv og svært lett membran som B&W først introduserte i de dyrere 800-modellene for tre år siden.

Elementet er montert i et marmorhus plassert på toppen av det kompakte, elliptiske kabinettet. Marmorhusets fordel er fraværet av resonanser, noe som burde gi diamantdiskanten de beste arbeidsbetingelser. Den hvite versjonen av Signature Diamond bruker Grigio Carnico-marmor fra Italia, med tydelige sjatteringer, mens den mørke versjonen i italiensk Wakame-lakk, har et diskanthus i belgisk sort marmor.

Høyttalerens andre element, er en spesialutviklet 18 cm stor bassmellomtone, med den karakteristiske gule kevlarmembranen, som B&W er blitt så kjent for. I sentrum av elementet sitter en solid faseplugg i massiv krommet messing, som demper luftdiffraksjoner i midten av elementet og sørger for en mer uniform spredning av lydbølgene fra elementet. Spesielt på høyere frekvenser.

Siden dette bare er en toveishøyttaler, har ingeniørene hos B&W – Kenneth Grange og John Dibb – gjort sitt ytterste for å avstemme kabinettet og bassrefleksporten (med resonansdempende FlowPort) i bunnen best mulig. Kabinettet som er formet som en ellipse, er steindødt, som Matrix-kabinettene til B&W pleier å være. Matrix-løsningen innebærer at man lager et internt skjellett som stiver av og demper ytterkabinettet. Dermed reduserer man faren for kabinettresonanser som kan farge lyden, betraktelig.

En toveishøyttaler som ikke er større enn dette, bare 93 cm høy, forventes ikke å ha fysikk til å verken gå spesielt dypt i bassen, eller spille særlig høyt. B&W oppgir frekvensresponsen til Signature Diamond til 40 Hz i bassen (- 3 dB), som stemmer godt med våre tester. Høyttalerne er lineære ned til 50 Hz, ruller så svakt av mot 40 Hz og er nesten ikke hørbare på 31,5 Hz i et vanlig lytterom. Men dette er rikelig med rekkevidde til å få fram fylden i kontrabasser, og den laveste oktaven til et klaver.

I den andre enden, er diamantdiskanten i stand til å rekke helt til 28 000 Hz, et godt stykke over det hørbare området altså. Men all data til side, høyttalerne må levere. Og med den høye prisen er spørsmålet om Signature Diamond er verdt pengene, når man tenker på hva B&W selv har av alternative høyttalere i høy prisklasse.

Valgets kvaler
Fordelen med en liten toveishøyttaler er fraværet av kompleksitet. Det kreves for eksempel et atskillig mindre komplekst delefilter for å dele frekvensområdet mellom to elementer. Her ved 3800 Hz, relativt høyt for en 18 cm bassmellomtone hvor diskantelementet tar over, filtrert med en gullviklet kondensator, må vite.

Med diskantelementet montert på toppen, kombinert med det runde kabinettet, sørger man for god vertikal spredning av lydbølgende, og få diffraksjoner som kan bryte lydbølgendes uniformitet. Men en høyttaler som ikke er større enn Signature Diamond, må nødvendigvis ha sine begrensninger.

Den har ikke en stor B&W 802D-fysikk, eller en enda større B&W 801Ds mektige pondus i bassen. En 7-tommer mot en 15-tommers bass er rått parti. Slik er fysikkens lover, men så er Signature Diamond betraktelig mye mindre, og langt enklere å plassere i rommet.

Alt har dog sin pris. Et par større 802D koster 100 000 kroner, mens den dyrere 801D koster 5000 kroner mer for paret enn Signature Diamond. Da skal argumentene for den eksklusive signaturhøyttaleren være tungtveiende. For la det ikke være noen tvil: Skal man ha best mulig lydkvalitet for pengene, er både 801D og 802D bedre valg.

Det beste fra to verdener
Alle som har hørt en av de nevnte 800-modellene vil umiddelbart kjenne igjen klangen i Signature Diamond. De har den samme åpne, varme og store klangen som de store modellene, men selvsagt ikke samme muskler hva lydtrykk angår. På tross av det, er de mildt sagt forbløffende bra på å dra opp lydbildets størrelse. De klarer lett å spille mye større enn høyttalernes ringe størrelse skulle tilsi. Men de er uansett et kompromiss mellom design og ytelse. På mange måter er Silver Diamond et meget vellykket kompromiss. Store symfonier fikk naturligvis ikke samme vekt og bassfundament som på for eksempel Sonus faber Cremona Elipsa til samme pris, de kan ikke spille like høyt med samme kontroll som Elipsa heller. Anne Sofie von Otter som Kurt Weill-tolker lyder praktfullt krystallklart fra Silver Diamond på Speak Low. En antydning til betoning i mellomtonen sendte meg i retning platebunken etter en annen innspilling med godt vokalopptak. Og ganske riktig, Alison Krauss’ sarte vokal hadde også en svak fargning, som ga en litt mørkere klang i damens ellers så lyse stemme.

Dette kan knapt kalles en feil, det er snarere en av høyttalernes karakterer, for Johnny Cashs vokal på for eksempel Further on up the road, satt som et skudd, riktignok litt mørkere gjengitt enn fra nevnte Sonus faber, men også litt mindre fokusert enn elektrostathøyttalerne Martin Logan Purity. En annen gammel manns vokal, Bob Dylan fra albumet Modern Times, lød derimot helt strålende på Silver Diamond. Man føler at alle klangnyansene fra mannens karakterfylte stemme er til stede i lydbildet. Men det kan også skyldes at opptaket er relativt bra.

Et opptak som langt fra kan kalles godkjent, er Madrugada-vokalisten Sivert Høyems Exiles. Et teknisk makkverk med kraftig komprimert lyd, hvor takk og lov musikken står til toppscore, men hvor klangene drukner i en salig kakofoni av instrumenter. Mange høyttalere avslører ikke dette så godt, men på Silver Diamond er det lett å høre litt dypere inn i opptaket, og de avslører nådeløst manglende sans for lydkvalitet i studio. Hele albumet låter som en dårlig enkodet MP3-fil. Gitarøset dominerer lydbildet fullstendig, det er nesten umulig å skille instrumenter fra hverandre, og vokalen drukner tidvis i massivt komprimert og kraftig lyd. Igjen, ikke noe man kan forvente å høre i alle høyttalere, og i en bilradio høres dette knall ut, men Silver Diamond avslører glatt alle de tekniske manglene ved opptaket.

Litt bedre er det på Ryan Adams Easy Tiger. Her er det mulig å høre mye mer av klangene på opptaket, og Silver Diamond gjør en forbilledlig jobb med å få fram klangfargene på for eksempel låta Everybody Knows. Samme med James Taylors karakteristiske vokal, her er den også litt mørkere i klangen, men likevel godt fokusert og full av klangnyanser. Dynamisk sett er det få toveishøyttalere jeg har hørt som har tilsvarende store dynamiske kontrast. Wilson Audio Duette er den eneste jeg kan komme på som er merkbart bedre. Men de makter ikke den samme kontrasten, heller ikke det samme massive bassfundamentet og skyvet til de – mye – større B&W 802D.

Tilbake til Alison Krauss. De akustiske gitarene og dobro-spillet harmonerer rørende vakkert med damens fiolin. Ståbassen er flyttet fram i lydbildet, og høyttalerne overbeviser stort ved å få fram livefølelsen på opptaket. Instrumentene er plassert med troverdig avstand i det store lydbildet. Og det lille basselementet gir forbausende fyldige bassklanger, både fra bass og trommer. Selv konsertklaveret til Keith Jarrett fra Carnegie Hall-konserten hans, har troverdig vekt og fylde.

Høyttalerne er ikke riktig like raske og kontante i bassen som Elipsa, de kommer også til kort sammenlignet med de nye Sonus Faber Cremona M (test i neste utgave). Og de mangler dessuten den samme vekten i bassen, men her er det oppsiktsvekkende potent bass fra en så kompakt toveishøyttaler. Klaverklangen henger praktfullt sammen oppover i frekvensområdet, men i øvre bassregister, mellom 100 og 200 Hz, er det tidvis en svakt hørbar betoning. Når Jarrett treffer noen toner på klaveret, forsvinner litt av tonens klangdybde. Fra øvre mellomtone og oppover i diskanten er det silkeglatt og herlig nøytralt så langt mine ørers hørsel rekker. Det samme klaverets overtonestruktur på instrumentets øverste oktav, er nydelig vakkert og ikke minst fullstendig troverdig gjengitt. Anne-Sophie Mutters antikke Stradivari-fiolin på 1993-opptaket av Pablo de Sarasate (Zigeunerweisen), har jeg sjelden hørt så klangfullt gjengitt. Et utvetydig bevis på hvor gjennomført Silver Diamond er.

For de få
I denne prisklassen venter man store, komplekse høyttalere, man skal tross alt ha noe igjen for pengene. Vurdert på lydkvalitet alene er B&W 802 og 801D bedre valg, Signature Diamond har heller ikke alle kvalitetene til et par Sonus faber Cremona M, som også koster 59 000 kroner mindre. Men B&W Silver Signature vil knapt skuffe andre enn de som trenger mer dypbass, høyere lydtrykk og en mer fysisk musikkpresentasjon. Resten av oss kan gledes over en vellykket kombinasjon av skulpturell design og high-end-lyd. Selv om det har sin pris.