test: Bowers & Wilkins 702 S2

Lyd & Bilde tester Bowers & Wilkins 702 S2

Det var ikke uten ærefrykt at undertegnede besøkte Bowers & Wilkins’ engelske fabrikklokaler i 2015, der den da helt nye 800 D3-serien på imponerende vis ble produsert av helautomatiske roboter. Foruten å være et nesten magisk syn, sikrer dette et likest mulig resultat hver eneste gang, i motsetning til om man setter alt sammen for hånd.

Video fra vårt besøk hos fabrikken til B&W

 

Med 800 D3-serien rettet man opp så å si alle svakhetene ved tidligere versjoner, og man introduserte helt nye materialer, med det som må kunne påstås å være mesterverk av noen høyttalere som resultat. Prisene ble da også deretter. Du må nemlig ut med 86.000 kroner for et par av den minste gulvmodellen 804 D3, mens den største 800 D3 flytter skrotten din inn på Fattighuset med en pris på nesten 300.000 kroner.

Folk med et mer folkelig budsjett ble henvist til CM-serien. Her er det også flotte kvaliteter, som gjorde at toppmodellen CM10 falt så godt i smak hos vår anmelder. Men også middelmådigheter – blant annet nådde ikke CM8 S2 opp i vår gruppetest for to år siden.

Vel, tiden har kommet for en helt ny høyttalerserie. CM er pensjonert, for å rydde veien for den helt nye 700-serien. Eller 700 S2 som den heter, for B&W ga oss faktisk en 700-serie i 2004, hvor vi testet 705 med blandet resultat. Den låt fint ved lavt lydnivå men nærmest trakk seg inn i skallet sitt når man skrudde opp litt. Gudskjelov har ikke den nye serien hentet inspirasjon fra den gamle, i stedet har produsenten latt teknologi regne nedover fra den mye dyrere 800 D3.

 

Gulvhøyttaleren 702 S2 er den vi tester her. Toppmodellen i serien. Sett opp mot 800-serien er prislappen på knapt 40.000 kroner helt klart til å leve med, spesielt dersom den har en del av de samme kvalitetene. B&W møter konkurranse fra flere, som Monitor Audio Gold 300 (test kommer siden), Dali Rubicon 6 og Audiovector SR3 Super, som har omtrent samme størrelse og allround-ambisjoner.

Moderne teknologi

Blant annet har Kevlar fått sparken som materiale i mellomtonen. Det er i utgangspunktet godt egnet, fordi det vevde materialet skaper en motfaseforvrengning til hver oppbrytning. Men Kevlar har ganske store oppbrytninger, som skaper en hel del stående lydbølger langs membranen. Det betyr at mye av forsterkerkraften brukes opp på ingenting – noe som reduserer dynamikk.

 

Akkurat som i 800 D3-serien brukes i stedet et sølvfarget, vevd materiale bekledd med et tynt metallisk lag. Det besitter hovedkarakteristikkene til Kevlar, men har mindre oppbrytning, og stående lydbølger dør ut med én gang. Og fordi membranen ikke er opphengt i en gummiring, men er så å si direkte montert til kabinettet, kaller B&W den Continuum. Dette gjør at selve membranen – og ikke gummiringen – gjør mesteparten av bevegelsene, som er en stor fordel når membranen har så god kontroll på forvrengninger.

Bass med flyvingeprofil

Membranene i basselementene er som i 800 D3-serien av typen Aerofoil. En superstiv membran, tykkere på midten enn i kantene, slik at hvis du gjør et tverrsnitt og ser den fra profilen, minner den om formen til en flyvinge. Derav navnet, og dette skal gi langt mindre forvrengning fra en tynnere (og dermed lettere) profil enn man måtte hatt om hele membranen skulle vært like tjukk. Der hvor 800 D3-serien bruker en sandwichkonstruksjon med karbonfiber på hver side av et syntetisk spesialskum, har B&W 700 S2-serien fått to papirlag på hver side av et lag isopor. Billigere, uten å være nevneverdig dårligere, er påstanden.

Karbondiskanter

Men det mest interessante med 700 S2-serien er diskantene, som er utviklet helt fra bunnen av. Men likevel med inspirasjon fra diamantdiskantene i 800 D3-serien.

 

I den dyreste serien er diskantdomene i industrielt produsert diamant. Prosessen innebærer å utsette grafitt for ekstremt trykk, hvorpå det forvandles til diamant. I følge Element Six, selskapet som lager diamanten, er trykket materialet utsettes for omtrent som å plassere Eiffeltårnet opp-ned oppå en brusboks. Eller, i tekniske termer, 6 til 8 gigapascal, som tilsvarer 60.000-80.000 jordlige atmosfærer. I 700-serien har man byttet ut aluminiumdomene fra de rimeligere seriene, men man har ikke gått så langt som å bruke diamant, da dette er en ekstremt dyr prosess.

I stedet brukes en enklere form for karbon som domemateriale. Ikke at det er noe venstrehåndsarbeid av noe slag, da diskantene i følge B&W lages ved skyte karbonatomer mot en domeform, hvorpå nok atomer over tid klistrer seg til å forme diskantmembranen. Oppbrytingsfrekvensen på de nye karbondomene er 47 kHz, vesentlig bedre enn aluminium og omtrent det samme som beryllium. Det betyr at når høyttalerne ruller av ved 33 kHz i toppen, så er det nærmest helt uten forvrengning i det gjengitte frekvensområdet.

Gjennomført toppmodell

702 S2 er den største gulvhøyttaleren i den nye serien. Med unntak av den største stativmodellen 705 S2 er dette den eneste som har fått den velkjente nautilusdiskanten som sitter i sitt eget dråpeformet stag på toppen av kabinettet. Ved å frakoble den totalt fra resten av kabinettet reduseres forvrengning, slik at musikken får potensielt større utfoldelse.

Med en temmelig høy følsomhet utnytter 702 S2 en større del av forsterkereffekten enn en del andre konkurrenter, dermed kan det være penger å spare på forsterkeren. Likevel er det alltid en fordel med rikelig med kraftoverskudd, for å virkelig få ut de dynamiske kontrastene mellom svake og sterke partier i musikken. «Kjøp den beste du har råd til» gjelder med andre ord også her.

 

Flotte høyttalere

Da jeg pakket ut høyttalerne, var de virkelig et nydelig syn i svart pianolakk. En solid vekt, her er kvalitetsfølelse hele veien. Og den sølvfargede Continuum-membranen står i flott kontrast mot det svarte, mens diskantstaget på toppen tilfører fine kurver til et ellers firkantet kabinett. Hele tre basselementer gir autoritet og forventninger til fraspark!

Bunnplaten må sies å være i største laget, med en bredde på 36 cm og dybde over 45 cm. Velger du å montere denne, forbered deg på at det går utover det ellers strømlinjeformede utseendet. Fordelen er selvsagt at det skal mer til å velte høyttaleren, en fordel om man har små barn som løper rundt.

Førsteinntrykket

Da høyttalerne først ble koblet opp, låt de meget åpent og oppløst, koblet til digitalforsterkeren NAD M32. Spesielt klassisk musikk låt meget imponerende, med luftige triangler, attakkerte fioliner og meget livlige trompeter. Der det manglet litt, som bare krevde litt arbeid med plassering for å få skikkelig på plass, var i bassrekka. For langt ute på gulvet var kontrabassene litt tamme, og fundamentet i paukene kom ikke skikkelig frem. Mer nøyaktig plassert der vi har målt dem opp til å skulle stå, satt det vesentlig bedre. Plutselig ble kontrabassene fysiske, og siste satsen i Beethovens 5. symfoni i høyoppløst MQA-kvalitet gjennom Tidal fikk en svartere bakgrunn, med mer dybde.

 

Det som var ekstra kult, var at det var langt enklere å få høyttalerne til å spille nært bakveggen. Bassen flyter litt mer ut enn ved helt optimal plassering, og noen vil kanskje mene den er i overkant fyldig, men det er såpass tett på at jeg ikke er redd for å anbefale disse til folk med begrenset plass.

Musikken kommer frem

Den største styrken til 702 S2 ligger i å formidle musikken som den er spilt inn. Det betyr ikke minst at gode utgivelser i høy oppløsning skinner enda mer.

Ta for eksempel Ragnhild Hemsing og Tor Espen Aspaas’ klassiskutgivelse Northern Timbre på 2L. I 96 kHz FLAC-versjon låter det stort og flott, med masse krisphet i fiolinen og tung klangbunn i pianoet. Man skulle tro det knapt kan bli bedre. Men så, med MQA-versjonen, kommer den samme musikken enda mer organisk frem. Små dynamiske variasjoner i fiolinstrøkene kommer bedre frem, og når Hemsing spiller kraftig blir det skarpere i 96 kHz-versjonen, som «napper litt i øret», hvor det i MQA bare låter herlig aggressivt, uten å bli skarpt. Mer som å høre en fiolin i levende live.

Akustiske viser

Høyttalere som låter så bra på klassisk musikk tar automatisk enklere visemusikk på strak arm, og 702 S2 er intet unntak. Ed Sheeran og Beyoncés ballade Perfect Duet er en meget velprodusert, rolig sang med gitar og elektrisk orgel, og stemmen til Sheeran står rakt ut av høyttalerne og henger vektløst i luften. Lydbildet er bredt, luftig og åpent. Og overtonene. Overtonene! Krispheten i gitarstrengene overgås bare av den flotte utklingingen og harmoniseringen i akkordene. Så kommer Beyoncé inn halvveis i sangen og setter to streker under svaret. Det er en fantastisk klang i ledevokalene og koret, og hele tiden ligger orgelet og lurer i bakgrunnen. Luftig, klart og stemningsskapende.

Rock og rytmer

Men dette er ikke bare en høyttaler for klassisk musikk eller rolige viser. For sett på heftig rock, som A Perfect Circles Counting Bodies Like Sheep, og gjør det klar for en heftig og rocka opplevelse.

Med tre 6,5-tommere til bassregisteret slår høyttalerne definitivt hardt nok til å sette spor etter seg. Musikken er fysisk, med hardtslående trommer og en deilig gitarvreng. Det låter forfriskende vektløst og hardt på én gang. Det låter umiskjennelig som Bowers & Wilkins, bare enda strammere og mer dynamisk enn vi er vant til. Og luftigere.

I det nedre bassområdet kan basstromma oppfattes som litt myk, spesielt dersom man er vant til knallharde saker fra Klipsch og JBL. Også Audiovector SR3 Super kan oppleves som noe rappere i øvre bass. Men 702 S2 er slettes ingen pingle, og låter både luftigere og mer homogent og ryddig. Tar man med alle kvalitetene i regnestykket er de rett og slett et par mer komplette høyttalere.

Jeg liker også at høyttalerne funker så bra med en riktig priset forsterker, noe som ikke er en selvfølge. For jeg kan godt koble til et high-end effektforsterkersett som Hegel P30 og H30 – og det har jeg også gjort – og man får enda mer kontroll, oppløsning og alt av flotte ord og uttrykk man kan fylle på med. Men det viktigste er at høyttalerne lar seg drive optimalt av en forsterker i sin egen klasse. Det kan definitivt disse.

Konklusjon

Som toppmodell sementerer 702 S2 den nye høyttalerserien til Bowers & Wilkins som noe av det aller beste i sin klasse. Det er noe av det bedre vi har hørt til denne prisen, og fungerer like godt til pop, rock og rap, som til klassisk og jazz. Det finnes mer hardtslående saker, men homogeniteten og oppløsningen er disse nærmest alene om til denne prisen. Høyttalerne engasjere uansett musikkstil, og du får mye ut av dem også med en rimelig forsterker. At de tåler å stå ganske tett mot bakveggen er heller ingen ulempe. To tomler opp!