: JBL 4429

Det er noe eget med JBL-lyden. Den rungende mellomtonen og bastante bassen fra JBLs større modeller gir klare assosiasjoner til livekonserter, og de låter klare og uanstrengte selv på lydnivåer som ville fått vanlige høyttalere til å bukke under. Dette er mye takket være bruken av hornteknikk, og det er få som får til dette like bra som JBL. De har holdt på siden 1946 og er blant de produsentene med lengst erfaring innen hornhøyttalere og profflyd. High-end hornhøyttalere som K2 og Everest er gode, men dessverre akk så dyre eksempler på dette, men nå finnes det et rimeligere alternativ: JBLs klassiske blå studiomonitorer har tidligere vært forbeholdt det japanske markedet, men nå har de bestemt seg for å markedsføre serien i Europa. Og etter å ha tilbrakt flere regnfulle sommerdager med de nest største modellene, JBL 4429, kan vi ikke si annet enn at det var på høy tid…

Big in Japan
I Japan digger de JBL-lyden like mye som europeiske rockefans, og surfer du innom JBLs japanske nettsider får du se godsaker som ikke selges på denne siden av kloden. Et av argumentene har vært at høyttalerne har vært tunet for et litt annerledes japansk lydideal, men den egentlige grunnen er nok at JBL ikke har sett økonomisk grunnlag for å få serien gjennom de europeiske CE og ROHS godkjenningene før nå. De japanske modellene brukte tidligere kvikksølv, som er et fy-ord i miljøsammenheng.

Her i Norden nyter JBL stor popularitet og pågangen hos den norske importøren Neby Hi-Fi har vært relativ stor, selv når det gjelder kostbare high-end modeller som Array, K2 og Everest. Dette har nok veid tungt inn når JBL bestemte seg for å slippe retro-serien her på berget.

Tppmodellen 4429
Toppmodellen i Studio-serien heter 4365, en gedigen høyttaler med 15 tommers bass som bærer klare likhetstrekk med K2. 4429 som vi tester her, er langt mer kompakt, men ikke liten etter noen målestokk. Til 50.000 kroner fyller de gapet mellom modeller som LS80 (25.000) og Array 1400 (80.000). 4429 har et klassisk «japansk bokhyllehøyttaler» format, og personlig minner de  meg om Technics-høyttalerne min far kjøpte til sin Tandberg Sølvsuper på 70-tallet. Men selv om utseendet er retro, er  innholdet topp moderne. Hornet er lagd av JBLs SonoGlass-materiale, med to kompresjonsdrivere av titan som dekker frekvensområdet fra 800 Hz og oppover. Bak stoffgrillen finner vi en kraftig 12 tommers bass fra JBLs proffdivisjon (1200 FE-8). Den ligner mest av alt på en bilstereobass og har en særdeles kraftig magnet, noe som må til for å henge med de svært effektive hornelementene. 4429 har som sagt et litt spesielt format, og kan gjerne stå i en hylle, men aller helst bør de stå på et par halvhøye stativer. JBL leverer et sett 35 cm høye stativer i marineblå utførelse som matcher høyttalerne bra.

Lydkvalitet
Forventningene var todelte i det jeg koblet opp 4429 for første gang. På den ene siden hadde jeg testen av de enorme K2 S9900 til nesten 300.000 kroner friskt i minne. En høyttaler som gjorde uslettelig inntrykk på undertegnede lenge etter at den midlertidige øresusen hadde gitt seg. Med evnen til å spille krystallklart, mektig og musikalsk uansett lydstyrke var den en ekte referanse i min bok, og sjelden hadde begjæret til et par høyttalere vært større. Men uansett hvordan jeg vridde på det hadde jeg verken plass, penger eller forsterkerkraft nok til å drive dem.

Derfor hadde jeg et lite håp om at 4429 skulle by på mye av den samme moroa til en mer fornuftig pris. Samtidig måtte jeg ta i betraktning at 4429 er under halvparten så stor og bare koster en femtedel av K2. Så dette ville nok bli å drømme, men kanskje gikk det an å håpe på en lignende lydopplevelse, bare i litt mindre format?

I den sammenheng ble det første møtet med 4429 en skuffelse. Hvor hadde bassen tatt veien? Heldigvis var den slanke lyden mer testeren enn høyttalerne sin skyld. Å plassere disse høyttalerne en meter ut fra veggen slik vi pleier ble tydeligvis helt feil. Plassert tett inntil veggen – slik japanerne foretrekker det – spiller 4429 derimot som en kule.

Rett på sak: Dette er en høyttaler som låter vanvittig tøft på rock n roll, hip hop og elektronika. Ikke bare kan de spille nærmest grenseløst høyt, de har også et saftig fraspark i mellombassen som får basstromma til å kjennes i maveregionen. Mye av æren ligger på det voksne basselementet, som også dekker store deler av mellomtonen. Det høres på vokalgjengivelsen, som er langt mer fysisk og nærgående enn vi er vant til fra mer ordinære hi-fi høyttalere. At dette er en hornhøyttaler merkes lett ved at øvre mellomtone er forbløffende ren og klar. Mange tror at horn får musikken til å låte hardt og spisst, men dette er en misoppfatning. JBL sine horn er i alle fall av den snille og ørevennlige sorten, og selv ikke Nine Inch Nails og den heseblesende vokalen til Trent Reznor klarer å vippe dem av pinnen.

4429 er heller ikke fremmed for mer lavmælt akustisk musikk. «Highwaymen» med Nelson, Cash, Jennings og Kristofferson låter så guddommelig som man kan ønske, med en sjel og nerve jeg sjelden har hørt maken til. Dire Straits med «You and your friend» på høyt volum ga også en opplevelse utenom det vanlige. At også utfordrende vokal fra Diana Krall og Kari Bremnes kommer helskinnet igjennom, vitner om at dette er en rocka høyttaler med raffinementet i behold.

Wow! Dette er virkelig saker, bemerker kollega Geir Nordby idet han kommer inn på testrommet. – Dette er sånn jeg husker at god hi-fi låt da jeg var yngre. Ikke de mest nøytrale jeg har hørt, men de låter barske og deilige på samme tid. Jeg hadde et par JBL L 112 på loftet som jeg angrer på jeg solgte, sier Nordby, før han legger til: – Vokalen til Mark Knopfler er knallsterk, men likevel låter det ikke hardt eller spisst!

Fordeler og ulemper
Jeg måtte selvfølgelig benytte sjansen til å prøve 4429 hjemme i min egen stue, og selv i langt fra ideelle lokaler med en Pioneer LX83 receiver som kusk, låt det langt bedre enn jeg hadde forventet. 4429 virker å være relativt tilgivende så lenge de plasseres nær bakveggen, og krever ikke elektronikk i superklassen for å låte bra. Når det er sagt, fikk vi svært gode resultater med Mark Levinson 532H (70.000 kr), også den fra Harman-stallen, og Hegels nye monoblokker. Vi kunne koble på avsindig dyr elektronikk før høyttalerne føltes som det svake ledd, så dette er et par man kan leve lenge med.

Et par advarsler må vi likevel gi: Noe særlig dypbass under 50 Hz skal du ikke regne med. Slank er den ikke, men JBL har gitt avkall på den dypeste bassen og heller konsentrert seg om å gi bra lyd fra mellombassen og oppover. Her spiller de til gjengjeld tøffere enn det meste jeg har hørt, og oppover i mellomtonen opplever jeg dem faktisk som bedre enn de større Array 1400 (80.000 kr), som jeg også har lengre erfaring med.

En fordel ved den litt nedstrupte dypbassen er at høyttalerne kan plasseres nær veggen uten å få den typisk oppblåste boom bassen som man vanligvis opplever med store høyttalere i små rom. I min leilighet er jeg plaget med akkurat dette, men med 4429 fikk jeg kjapp, tight, fyldig og punchy bass så det holdt, og takket være romforsterkningen savnet jeg aldri noen subwoofer.

4429 er ingen utpreget perspektivmester. Lydbildet oppleves ganske flatt og gir ikke den store dybdeopplevelsen. Man kan se langt etter det tredimensjonale lydbildet fra en konkurrent som Tannoy DC10T. Etter å ha hørt begge høyttalere under like forhold, er forskjellen som natt og dag. Tannoyene bretter ut lydbildet i mikrodetalj, mens JBL-ene gir deg lyden rett i fleisen, direkte og usminket. Dette er med andre ord ikke høyttaleren for alle, men alle som liker musikk av et litt tyngre repertoar skylder seg selv å høre JBL 4429.

Konklusjon
JBL 4429 er en vaskeekte old school rockehøyttaler for karer med hår på brystet, tatovering og gjerne en ring et eller annet sted på kroppen. De klarer kunststykket å låte steintøft og deilig på samme tid, og du finner ikke en høyttaler som låter bedre på melodiøs og hardtslående metal som Dream Theater og Iron Maiden. Det kan være fristende å dra paralleller til god bilstereolyd, der lyden hele tiden har et godt fundament og lav forvrenging. Perfekte er de ikke, den aller dypeste bassen mangler, og til å være 50.000 kroners høyttalere er de mer energiske enn 100% nøytrale. Men det kan vi leve med når lyden er så rå som dette!