TEST: Tesla Model 3 Standard Range Plus

Da Tesla Model 3 kom på norske veier i 2019, var det Long Range AWD som var storselgeren. Innstegsmodellen Standard Range Plus mottok på sin side et skuldertrekk av markedet. Tydeligvis var ikke prisreduksjonen høy nok til at folk ville ned til en mindre batteripakke, bakhjulstrekk i stedet for drakraft på alle fire, og dessuten et enklere lydanlegg.

Godt utstyrt

Da hjalp det ikke at bilen ellers var godt utstyrt. Blant annet med den enkleste varianten av AutoPilot, som inkluderer filholder, antikollisjonsassistent og adaptiv cruisekontroll. Ryggekamera, trådløs lading for to mobiltelefoner samtidig og panorama soltak er også standard. Det eneste man savner som nordboer er rattvarme, men dette kan kjøpes i etterkant, og aktiveres med en software-oppdatering.

En rimeligere Model 3 SR+

Tidligere i våres ble saken snudd på hodet, da basisutgaven fikk en kraftig prisreduksjon. Plutselig fikk du en velutstyrt Tesla til 350.000 kroner, som plasserte bilen i samme prisklasse med en fullutstyrt Nissan Leaf med største batteripakke. Som likevel gir Leaf vesentlig kortere rekkevidde enn Model 3 Standard Range Plus: 385 mot 448 km (WLTP). Nylig satt Tesla dessverre opp prisen noe igjen, med 20.000 kroner. Er bilen fortsatt det samme kuppet?

Det hjelper at Tesla-en er mer energieffektiv enn både Leaf og nesten alle andre elbiler på markedet, for etter en uke med tidvis ganske hissig kjøring hadde bilen et gjennomsnittsforbruk på under 14 kW / 100 km. De fleste andre elbiler ligger på rundt 17-20 kW / 100 km med samme type kjøring.

Dessuten er utstyrsnivået på basisversjonen av Tesla Model 3 fullt på høyde med en fullutstyrt Leaf Tekna.

15-tommers skjerm

Kjøringen sentreres rundt den 15 tommer store horisontale infotainment-skjermen, og det er også her du gjør det meste av innstillinger av ting som lyd, klimaanlegg, styringsassistenter og så videre. På skjermens venstre side ligger informasjon om fartsgrense og hastighet, hvor bilen ligger i veibanen, samt en grafisk og animert presentasjon av andre biler som ligger foran og på siden av deg. Personlig foretrekker jeg denne informasjonen i et Head-up-display foran meg, men man blir også fort vant til å ha den på hovedskjermen.

Infotainment-systemet i Tesla tar underholdningsbiten et steg lenger enn de fleste konkurrenter, ved å inkludere Netflix i tillegg til Spotify og nettradio. For å se på Netflix må du riktignok stå parkert.

Autopilot «light»

Bilen har som sagt den enkleste varianten av Teslas Autopilot. Denne holder avstand til bilen foran, sakner farten foran brå svinger, farlige kryss og rundkjøringer, og den holder bilen sentrert i kjørefeltet.

Der hvor du med andre biler kan holde et fast grep om rattet og styre som vanlig, mens førerassistenten hele tiden ligger bak og korrigerer rattet når nødvendig, fungerer det ikke å kjøre på den måten med en Tesla. Om autopiloten merker at du aktivt styrer, vil den nemlig koble seg ut.

I stedet oppfordres du til å hvile hånden løst mot rattet som mulig, og la bilen gjøre styringen. Det er sikkert en vanesak, men for min del blir jeg hvert tjuende sekund mast på av bilen om å bevege raskt på rattet. Dette blir veldig masete i lengden, og jeg ender opp med å styre manuelt. Men selv ved manuell styring, vil bilen gjøre unnamanøver om du er i fare for å kjøre av veien eller inn i en gjenstand.

Fartsgrense

Den enkleste Autopilot-utgaven kan ikke justere bilens hastighet kontinuerlig etter veiens fartsgrense. Men den vet likevel hva fartsgrensen er, og når cruisekontrollen aktiveres, setter den seg etter fartsgrensen, og ikke til hastigheten bilen holder på tidspunktet. Det betyr at hvis du ligger i trafikkø som holder 40 km/t i 80-sone, og du aktiverer cruisekontrollen, så settes denne til 80 og ikke 40. Den følger fortsatt trafikken, men vil da på egenhånd sette opp farten etter hvert som køen løser opp. Så slipper du å justere selv.

Tesla er dessuten blant få bilprodusenter som gir mulighet for slingringsmonn når det kommer til fartsgrenser; du kan velge at bilen setter cruisekontrollen til 5-30 prosent høyere enn fartsgrensen, eller at den skal ligge et antall km/t over. Jeg anbefaler selvsagt å ligge akkurat på fartsgrensen, men det er greit å vite om – bare vær klar over risikoen for å bli tatt i fartskontroll.

Lydkvalitet

Når det kommer til lydkvaliteten i standardanlegget, må jeg si meg positivt overrasket. Visst mangler subwooferen fra Premium Sound-anlegget, så du får ikke samme basstrykk. Men anlegget har en sprek mellombass, som gjør det underholdende å høre på pop, rock og rap likevel. Og lyden er klar og åpen, og bedre balansert enn jeg hadde forventet.

Man kan også spille med høy lyd før anlegget begynner å vrenge eller flate ut. Og i forhold til det oppgraderte Bose-anlegget i Nissan Leaf, så er faktisk Teslas standardlyd mye bedre. Dynamikken er ikke like god som med Premium Sound, som bevarer kontrollen bedre når man spiller høyt, og med færre høyttalere (8 høyttalerelementer i stedet for 14) får du heller ikke like omsluttende og holografisk lydbilde. Jeg kunne selvsagt ønske å få oppgradere til det bedre lydanlegget, men det tilbys ikke som tilvalg i denne utgaven av bilen.

Det som er litt interessant, er at alle høyttalerelementene fra Premium Sound-anlegget, minus basselementet, faktisk er installert her, det er bare at flere av dem er frakoblet. Det finnes ulike tredjepartsløsninger for å aktivere disse, men gjøres for egen risiko.

Minimalistisk

Kupeen i en Model 3 er ellers svært minimalistisk innredet, med lite synlig utstyr og detaljer i kupeen. Helsvart kunstskinn er standard, ønsker du en kombinasjon i hvitt og svart koster det en liten symbolsk sum på toppen.

Rattet er nærmest fritt for utstikkende spaker. Med unntak av den diskré blinklysspaken på venstre side og «girspaken» på høyre. Som dessuten brukes til å aktivere cruisekontroll og filholderassistenten (dra helt ned for å aktivere denne).

Fordi nesten alt foregår via berøringsskjermen, er det ikke et eneste instrumentpanel å se på baksiden av rattet. Dashbordet består kun av en mørkegrå plasttopp langs undersiden av frontruta, og et like langt panel i imitert asketre. Det er riktignok plast det også, men det ser ganske fint ut.

Komfort

Kunstskinnsetene er fine, men gir ikke helt premiumfølelsen ekte skinn gir. De kan også bli litt klamme under lengre turer, jeg må si jeg savner perforering. Men det er slettes ingen avtalebryter, og etter en uke med Model 3 standardversjon må jeg si jeg kunne levd godt med denne.

Man sitter vesentlig lavere i Model 3 enn Model Y, men selv med min 186 cm lange kropp sitter jeg godt bak rattet. Det er verre i baksetene. Ikke at det egentlig er så veldig trangt bak førersetet, det er mer at det lave baksetet tvinger knærne opp i en litt ubehagelig vinkel, og gjør at jeg ikke får støtte under lårene i det hele tatt. Men det går til nød, selv om baksetene er mer for barn og ungdommer enn voksne mennesker. Her liker jeg baksetene i Polestar 2 bedre, som også finnes i en bakhjulsdrevet utgave til samme pris som standardversjonen av Model 3.

Det skal også nevnes at bilen er alt annet enn myk, og komforten i Polestar 2 er vesentlig bedre, spesielt på fartsdumper og ujevnt underlag. Noe skal man betale for sportsligheten i Model 3.

Nyttelast

Og apropos voksne mennesker i baksetet, så er det en utfordring med tanke på den veldig lave nyttelasten på bare 265 kilo. Har du to personer foran på 90 kilo hver, så gir det bare 85 kilo til rådighet. Det betyr maksimalt ett voksent menneske, uten så mye som en håndveske ved siden av. Så vær forsiktig med hva (og hvem) du pakker!

Bagasjeplass

Om du derimot ikke fyller baksetene med folk, så er det et ganske romslig bagasjerom i Model 3. Det er bare ikke veldig praktisk, siden den lille bakluken gjør at ting nærmest må «stappes» inn et hull, hvor du med andre biler enkelt plasserer bagasjen der den skal stå. Men du trenger ikke være redd for å få plass til barnevogna.

Desto mer praktisk er bagasjerommet under panseret. Eller «frunken». Nøyaktig hvor stor denne er i liter vet jeg ikke, men jeg vil gjette på rundt 100.

Ekte kjøreglede

Jeg husker godt hvor hurtig og umiddelbar den større Model Y var. Vel, basisversjonen av Modell 3 er langt fra noen pingle den heller. 5,6 sekunder til 100 km/t er meget raskt, selv om Model Y Long Range kunne skryte på seg 5,0 sekunder. Men Model 3 er mer snerten, og ligger enda bedre til asfalten. Den har lavere luftmotstand, og ved å være mindre gir den mer gokart-følelse enn storebror.

Bakhjulstrekk har også sine fordeler mot firehjulstrekk. Når forhjulene slipper å trekke bilen, men kun har oppgaven å styre, så oppfører bilen seg gjerne bedre i krappe svinger på tørt føre. Du får også bedre tilbakemelding fra bilen når du er i ferd med å pushe grensen for hva veigrepet tillater, hvor firehjulstrekkeren kan gi en falsk trygghet av å ha kontroll, før den slipper før du aner det. Det skal riktignok litt til med alle de elektroniske hjelpemidlene, men en bakhjulsdreven bil kan uansett gi en bedre følelse med underlaget.

Og det er følelsen jeg også får av å kjøre denne. Den er umiddelbar og responsiv, og veldig gøy å kjøre. Eventuelle baksetepassasjerer kan nok fort kjenne på bilsyke om sjåføren får frie tøyler, for denne ligger virkelig klistret til veien, og man kjenner hver ujevnhet selv med 18-tommers standardfelger. Oppgraderer du til 19″ vil du kjenne det enda bedre. Kjører du rolig, vil du fortsatt merke stivheten i forhold til Polestar 2, som jeg og redaktøren raskt sammenlignet med mens vi hadde begge bilene inne til test. Polestar 2 har bedre komfort og sittestilling. Men er myyye kjipere på motorkraft.

Konklusjon

Grunnversjonen av Model 3 er en meget snerten bil. Den har en mer umiddelbar og gøyal kjørestil enn storebror Model Y, til tross for at akselerasjonen ikke er fullt så kjapp. Model Y var vitterlig underholdende den og, men Model 3 føles som en ekte sportsbil. På tørt føre var bakhjustrekk ingen ulempe i forhold til firehjulstrekk, men dette kan selvsagt fort endre seg når snøen faller.

Utstyrsnivået er imponerende høyt, med et meget moderne uttrykk. Alt av nødvendige digitale kjøreassistenter er inkludert, og jeg vet sannelig ikke om jeg heller ville hatt den avanserte versjonen av Autopilot, da du får det du trenger her, og det er en viss sannsynlighet for at du uansett vil gjøre styringen manuelt.

Komforten er så som så, sånn er det jo gjerne med «sportsbiler». Men bilen har i hvert fall greit med plass, både til passasjerer og bagasje. Bare de ikke veier mye, men det blir en annen sak.

Uansett er Model 3 Standard Range Plus fremdeles en fabelaktig bil til prisen, selv etter prisøkningen.