: Audiovector S3 Avantgarde

Kanskje var det bare jeg som hadde tatt feil. Bare husket feil. For sånt skjer jo. Man skal gjøre flere ting, helst på en gang, så da kan man fort overse viktige ting. Som jeg måtte ha gjort. Helt siden jeg pakket ut og koblet opp høyttalerne i stuen, hadde jeg blitt litt begeistret for den mektige bassgjengivelsen. Det er nok den nye subbassen i bunn, tenkte jeg tilfreds. Men tvilen gnaget meg litt der jeg satt og trommet med fingrene på rattet til en gammel innspilling med Ryan Adams syngende sin versjon av Always on My Mind.

Rushtrafikken dro seg som kvae etter den ujevne asfalten. Vel hjemme og fremdeles med skoene på, kastet jeg meg som mot Mekka. Med frakken hengende som et telt rundt meg, lå jeg foran Audiovectors toppmodell i S3-serien – S3 Avantgarde. Jeg hadde tatt feil.

Å kalle oppdagelsen en nedtur er å trekke det for langt, men jeg skal innrømme at jeg ble litt lettet – og forbauset. For selv på en sosialt korrekt 40 W kraftig Rotel-forsterker til 5000 kroner, spilte de nye Audiovectorene som om de hadde en subwoofer gjemt under trefineren.

Forvekslingen var ikke helt ubegrunnet. For Audiovectors toppmodeller i den dyrere Si6-serien har nemlig et subbasselement – to faktisk – plassert i bunnen av det slanke kabinettet. Og det var rett og slett fordi jeg følte at de nye, mindre og rimeligere S3 Avantgarde hadde så overveldende fet dybpass, at jeg assosierte det med en subbass lik den i Si6. Men det er altså ikke tilfellet i noen S3-modeller. I stedet har de en bassrefleksport som munner ut i bunnen av kabinettet med buede sideflater.

S3-seriens fire modeller starter på 15 600 kroner paret og erstatter Mi3-modellene, og det er ikke bare det firkantede kabinettet som er erstattet. Alt annet er også nytt, fra den minste skrue. Sett rett forfra ligner de forgjengeren litt, men S3-serien har buede sideplater og alle deler, elementer, komponenter og NRFB-kabinettet (selvsagt) er helt nytt.

Ole Klifoth har forsket seg fram til at man kan vinne dynamisk respons og dempe kompresjon ved å bruke så lite innvendig dempemateriale som mulig. Derfor bruker alle S3-modellene Nanopore skummateriale som er veldig effektivt og demper bedre over et større frekvensområde enn vanlige skummaterialer.

En integrert base i bunnen er tilpasset kabinettformen og har åpne spalter bak for å slippe ut bassenergien fra bassporten. Foran monteres piggene (spikes) på et stykke fjærstål, som fungerer som demping mellom høyttalerne og gulvet. Stoffgrillen på Avantgarde- og Signature-modellene har en ramme som er tynn nok til at den ikke stikker foran diskantelementenes frontplate. Dermed elimineres diffraksjoner når man har på grillene, og forskjellene i lydkvalitet med og uten grill er marginalisert.

På Avantgarde (og Signature til 29 600 kroner) er kabinettet forsterket med en grålakkert fiberplate foran og bak. Den buede bakplaten har dessuten ventilasjonshull for diskantelementet. Som for øvrig er montert med bare tre skruer – forkrommet stål på Avantgarde – og med gummipakninger mellom elementets frontstykke og frontplaten for demping av kontaktflaten. Trepunktsmonteringen som gir jevnere kontaktflate er valgt simpelthen fordi Ole Klifoth og utviklerne hos Audiovector mener det lyder bedre. Da så.

En kraftig ferrittmagnet driver en svingspole med titankjerne. Fordelen sammenlignet med en kjerne av aluminium eller plast, er overlegne temperaturegenskaper og langt lavere magnetisk motstand. Noe som gjør at elementet både tåler mer effekt og beveger seg friere grunnet lavere treghet i magnetgapet (hystereses).

Avantgarde-modellen har beholdt bånddiskanten fra forgjengeren, men i en ny og forbedret utgave (Avantgarde Ultra S). Den florlette membranen har sju ganger større overflate enn en vanlig 25 mm diskantkalott, og er brettet annerledes i den nye utgaven for å utnytte membranflaten bedre. Fem kraftige neodymiummagneter driver membranen, som slipper luften gjennom fem horisontale åpninger.

Bakplaten på elementet er åpen, slik at luft kan strømme fritt fra baksiden av membranen og gjennom røret som munner ut i de to hullene på baksiden av kabinettet. Ikke bare blir diskantresponsen raskere, men da dempes kompresjon, og man får en bonus i form av litt større lydbilde når frekvenser tillates å strømme fritt fra diskanten. Audiovector har balansert den nye bånddiskanten med mellomtonen ved å dempe diskanten 1,5 dB i forhold til forgjengeren.

Oppgradering i tre trinn
Audiovector skal ha for at de har holdt på oppgraderingsprinsippet i S3-serien. Man kan for eksempel starte med en S3 Standard til 15 600 kroner paret, og senere oppgradere til Super-utgave. Som gir deg bedre delefilter, nye basselementer med kevlar/glassfibermembraner montert med trepunktsprinsippet, og oppstivet frontplate med bedre resonansdempning.

Har man allerede en S3 Super og ønsker å oppgradere til S3 Signature, endres flere ting. Da monteres nytt delefilter, høyttalerne får den nye Evotech T 2008-diskanten og bakplaten forsterkes. Høyttalerne monteres på Audiovectors Superstand-sokkel, hvor piggene foran hviler på fjærstål. Som på alle utgaver, er den innvendige dempingen tilpasset de ulike egenskapene til de fire modellene i serien. Man kan også hoppe over alle versjonene og oppgradere til Avantgarde, selv om man har startet med en S3-standard. Audiovector garanterer at de har deler til S3-serien i ti år framover, slik at man har rikelig med tid på seg, skulle man ønske en oppgradering som forbedrer lydkvaliteten.

Eksplosiv laserpresisjon
At jeg til å begynne med var nesten sikker på at høyttalerne hadde et subbasselement på undersiden, er ikke det minste rart. Når man ser høyttalerne i virkeligheten blir man lett forutinntatt og tenker naturligvis på at her må det være tydelige begrensninger i dypbass. Men faktum er at foruten Piega CL 90X og Sonus Faber Amati Anniversario (ca. 175 000 kroner), har jeg aldri hørt så dyptpløyende og kontrollert bassgjengivelse i mitt lytterom. Den slags er ikke bare festlig når man skal imponere gutta, men det er særs nyttig når man lytter til  musikk.

Da legges fundamentet for mye av musikkopplevelsen. En innspilling jeg lenge har oppfattet som middels bra, med slank bass, er Rickie Lee Jones’ The Sermon on Exposition Boulevard. Audiovectorene klarer å hente fram mer fra miksen enn jeg har hørt tidligere, og legger bassen tydeligere fram i lydbildet. Gamle Verve-innspillinger med Ella Fitzgerald fikk nytt liv, ikke bare fordi høyttalerne fikk fram ståbassen frapperende godt, men også fordi jeg tydeligere kunne høre damens unike vokalfraseringer. Liveopptak fra 40- og 50-tallet framsto som uforskammet friske.

Friskt er knapt dekkende for gitarfyrverkeriet fra Rodrigo og Gabriela (Rubyworks Records). De to akustiske gitarene høres av og til ut som 20, og det gnistrer av gitarspillet. Men sjelden har jeg hørt så total kontroll over så krevende dynamiske kontraster. Man skvetter av og til når fingrene røsker skikkelig over nylonstrengene, i hvert fall gjorde jeg det. Dynamiske utslag formelig eksploderer i rommet rundt en, uansett om det var Arcam eller Adyton som styrte ballet. Noe som forteller meg at høyttalerne er uvanlig enkle å drive.

Størrelsen til høyttalerne lyver. Selv kan jeg ikke huske sist jeg hørte en så relativt kompakt gulvhøyttaler legge til rette et så enormt realistisk og tredimensjonalt lydbilde. Konsert- og studioopptak med Keith Jarrett solo eller med komp, har jeg bare hørt mer levende gjengitt med Piega TC 70X, CL 90X, Martin Logan Summit, Sonus Faber Cremona M og Amati Anniversario. Og det med svært liten margin. Svake anslag på tangentene gjengis med et rikt klangspekter selv om jeg samtidig spiller lavt. Og når volumet økes betydelig, øker bare lydtrykket. Høyttalerne makter nemlig noe som er sjelden vare, å dra opp skalaen til troverdig størrelse, selv om man ikke spiller høyt.

Når man først har tatt på seg vernebrillene og splintvest og jekket opp lydtrykket til stadionnivå, kan jeg fornemme en svak kabinettresonans som så vidt får farget nedre mellomtone ørlite. Bob Dylans Oh Mercy på SACD er ett eksempel, hvor høyttalerne betoner øver bassregister litt. Men demper jeg volumet marginalt, er betoningen borte. Men på Van Morrisons album Keep it Simple merker jeg mindre til betoninger. Mannens vokaler er som skåret ut med laser, høyttalerne klarer å brette ut den ellers middels gode innspillingen såpass at det blir luft i lydbildet, og med den gnistrende dynamikken de oppviser, skaper de feststemning i kåken selv om innspillingen ikke er noe videre.

Små detaljer i innspillinger som Mike Oldfields Music of The Spheres, får jeg ikke godt nok fram i mange høyttalere, men S3-enes homogene mellomtone og vektløse diskantgjengivelse brakte flere nyanser fram. Noe som ga musikken større dybde og gjorde det mer interessant å lytte nøyere. Innspillingen inneholder mye informasjon i diskanten, og en krystallklar vokal fra en ung dame ved navn Hayley Westenra, som ville fått Sissel Kyrkjebø til å rødme, kan utfordre et hvert diskantelements kontroll ved skikkelig gasspådrag. Pussig nok gikk ikke bånddiskanten fullstendig i kne med forvrengte og skrikende toner slynget vilkårlig ut i rommet.

Heller ikke på Opus 3-innspillingen med Erik Westerberg Vocal Ensemble. En flott korinnspilling fra en kirke, hvor stemmer i koret lett flyter sammen i det svære kirkerommet. S3 Avantgarde klarte å gjøre det magiske kunststykket det er å få koret til å høres både større og mer nyansert ut, enn jeg har hørt det selv på Martin Logan Summit til doble prisen. Lydbildet var som fokusert med laserpresisjon, og jeg kunne fornemme størrelsen på kirken bare på de mange undertonene høyttalerne fikk fram i lydbildet.

Verdt hver krone
Noen høyttalere lykkes over all forventning, og dette er en av få. Audiovector har en klar innertier i den nye S3 Avantgarde. Denne høyttaleren er noe så sjeldent som en møbleringsvennlig gulvstående høyttaler som kan det meste, og spiller nesten like bra nesten uansett hva man spiller og hvor man plasserer dem. Mer sprudlende og ekte musikkglede skal man lete lenger etter i denne prisklassen. De har ingen vesentlige lyter. De setter en ny standard for lydkvalitet i prisklassen, og best av alt – disse blir man kanskje aldri lei av.