Sudio E2 har både appstyring, hvor du kan skru av og på støykansellering og omgivelseslyd, og dessuten en 6-bånds grafisk equalizer for å stille lyden som man ønsker. Man kan også velge mellom seks ulike forhåndsvalg, blant annet Balanced (uten EQ), Bass, Voice og Podcast. Av en eller annen grunn forsvinner nesten bassen når EQ-en aktiveres, så selv om du velger Bass, blir lyden vesentlig slankere enn med EQ deaktivert. Jeg vil derfor anbefale å bare la denne være.

Øreputene i størrelse M, som sitter på, tetter ikke helt i ørene mine, L funker bedre – og sørger for lik bass i begge ører.

Lyden av Sudio E2

Sudio E2 har helt grei lyd, med en fyldig men likevel balansert bass som sin største fordel. Sangstemmer kommer greit frem, alt låter helt ok. Men dessverre har Sudio ikke spandert på verken aptX eller AAC, så den mindreverdige SBC-kodeken er alt du får. Det gjør at det låter flatere og mer endimensjonalt, spesielt i overtonene.

Øreproppene har et ess i ermet, i form av Dirac Spatial Audio, som gir en diskret 3D-effekt. Men ikke mer enn at det fortsatt føles ut som stereo, og på mye musikk gjør det at man ikke i samme grad savner de ekstra lagene i overtonene som aptX og AAC gir i forhold til SBC. Dirac-lyden ødelegger heller ikke spesielt for faseresponsen og dermed følelsen av hurtighet i elektroniske bassrytmer. Det sklir litt ut, men ikke mer enn at det fortsatt funker.

Spatial Audio funker også fint på film. Flaggermussvermen i åpningsscenen av første episode av Castlevania på Netflix føles som den er litt mer rundt hodet, enn inni hodet. Og filmmusikken brer seg litt mer utover.

Alt i alt er Sudio E2 noe basstunge, og de kunne godt åpnet seg enda mer helt i toppen. Noe de nok ville gjort om de hadde aptX eller AAC.

Talekvaliteten er helt greit, men litt lukket. Støy i bakgrunnen undertrykkes ok, men da låter samtidig stemmen brukeren noe mumlende. Sudio havner helt midt på treet på talekvalitet.

Også i denne testen: